– Trump skremmer vettet av meg

Åsne Seierstad har vært tett på kriger og konflikter, men det er USAs president som gjør henne virkelig urolig.

– At USA har fått en president som hevder at alt er falske nyheter er helt uvirkelig og det skremmer vettet av meg, «That scares the shit out of me», sa Åsne Seierstad under et frokostmøte på Frankfurtmessen.

Det var Buchmesse-direktør Jürgen Boos som hadde invitert til en samtale om «fake news», med Åsne Seierstad og ringreven Hans Leyendecker (68) fra Süddeutsche Zeitung. Leyendecker er først og fremst kjent som profilert gravejournalist i Der Spiegel gjennom mange år – hvor han var med på å avdekke flere økonomiske og politiske skandaler, som illegal partifinansiering i CDU, smugling av russisk plutonium til Tyskland, bestikkelser i forbindelse med våpenavtaler og korrupsjon i Volkswagen.

– Må snakke om Trump

Vi var et godt stykke inn i samtalen da Åsne Seierstad rettet oppmerksomheten mot elefanten i rommet:

– Sorry at jeg er den første som nevner ham, men vi har snakket i snart en halvtime uten å nevne ham. Det er oppsiktsvekkende når temaet er «fake news». Vi må jo snakke om Trump.

Som sagt, så gjort. Hans Leyendecker og Åsne Seierstad levnet den sittende amerikanske presidenten liten ære, mente at han har en farlig tilnærming til medier og kunnskap, og bidrar til å øke kløften mellom folk:

– Politikken blir mer polarisert. Det er viktig at vi også står opp for våre meningsmotstandere når det behøves. Og det er viktig at vi er kritiske også mot grupper vi egentlig støtter.

Felles fiende

Både Leyendecker og Åsne Seierstad understreket at «fake news» eller «lügenpresse» slett ikke var noe nytt begrep, og at det gjerne dukker opp i de politiske randsonene hvor folk føler at de ikke blir hørt:

– De aller fleste av oss befinner oss politisk et sted i et større «mainstream»-belte, og angrepene kommer gjerne fra de som befinner seg godt til venstre eller høyre for dette. Jeg har jo sett klare trekk av dette i to av mine nyere bøker, En av oss og To søstre, sa Åsne Seierstad. – Anders Behring Breivik stresset jo i rettssaken stadig at han ikke ble hørt, at ingen ville publisere innleggene hans og at han ble misforstått og boikottet. Det samme gjelder IS på den andre siden. Dermed ender man opp med å angripe media og hevder at det folk blir servert der er «fake news» som ikke speiler virkeligheten. Begge fløyer har oss som befinner oss i «mainstream»-terrenget som fiender.

– Er definitivt journalist

Før vi kom til Trump og «fake news» hadde Jürgen Boos boret i sine samtalepartneres tilnærming til journalistikken – med følgende åpningsspørsmål til Åsne Seierstad:

– Er du journalist eller romanforfatter?

– Jeg er definitivt journalist og har alltid vært journalist, forsikret Åsne Seierstad. – Når bøkene mine tidvis kan leses som romaner, er ikke fordi jeg ikke har gjort research, men fordi den ligger mer skjult.

Jürgen Boos ønsket å grave mer i Seierstads verdenssuksess Bokhandleren i Kabul:

– Du havnet i en konflikt med faren?

– Ja, faren mente at han ikke ble presentert på en riktig måte, svarte Seierstad, før hun utdypet: – Dette var jo en familie jeg levde tett på i seks måneder. Jeg hadde ikke gjort noen overenskomst i forkant om at bokhandleren skulle få lese gjennom dette før publisering, og det er jo viktig å rapportere hva vi hører og ser, ikke skrive for at folk skal bli happy. Men jeg trodde kanskje at han ville kunne reflektere litt over min beskrivelse og over tid slå seg til ro med denne. Det gjorde han ikke. «Det er ikke slik jeg vil bli fremstilt», var hans budskap. Dermed var vi i gang med en tretten år lang rettsprosess, som endte med at jeg vant i Høyesterett.

OM FAKE NEWS: Jürgen Boos (helt til v.) i samtale med Hans Leydecker og Åsne Seierstad (t.h.).

 

Nyttig prosess

Seierstad legger ikke skjul på at hun lærte mye av denne saken:

– I de påfølgende bøkene mine har jeg latt alle involverte lese gjennom og godkjenne sine sitater, selv der jeg siterer anonyme kilder, sa Seierstad. –Det er noe jeg har hatt veldig god erfaring med. I de aller fleste tilfeller opplever jeg at folk sier at dette er OK, dette representerer meg, når de blir involvert i prosessen. Og noen ganger er det veldig nyttig også for meg. For eksempel da jeg snakket med venninnene til de to søstrene i min siste bok. «Du skriver dem for mørke», var venninnenes reaksjon. Og de hadde sikkert rett. For som forfatter tar du gjerne med det som er relevant for hovedhistorien. Men da mister du også en bit av hvem de var. De var også glade, de bakte kaker.

«Hvordan kunne du?»

– Jeg tror det er viktig at journalisten kan spørre seg selv: Kan jeg se vedkommende i øynene og si at denne fremstillingen er fair, sa Åsne Seierstad.

Han Leydecker var inne på de samme tankebaner:

– Du nå være bevisst hvilken makt du har og hvilken skade du kan gjøre. En gang kom en mann bort til meg og spurte «Hvordan kunne du skrive dette om meg?». Jeg husket ham ikke og jeg husket ikke en gang saken. Han hentet frem saken, med et par-tre setninger understreket og jeg forsto jo at disse kunne gjøre skade.

Leydecker understreket at i mange av de sakene han har jobbet med, som Panama papers, først innebærer enorme mengder med research, og at møte med mennesker først dukker opp i «fase 2». Han mener følgende rettesnor er viktig å ha med seg som gravejournalist:

– Vær bevisst på motivene dine. Gå til historien med et åpent sinn. Ellers blir du selektiv i researchfasen og med hvem du lener deg på. Da kan du også risikere å bli selektiv i utvalget i etterkant.

Tror vi på journalistene?

– Før trodde vi jo på journalistene? Forsøkte Jürgen Boos seg.

– Nei, det gjorde vi da ikke, sa Leyendecker smilende. Også Seierstad ristet på hodet:

– I Norge lærer vi tidlig å være kildekritiske, fortalte Åsne Seierstad. – I går hjalp jeg sønnen min med leksene og oppgaven var noe slikt som: hva er et rykte, hva er en historie, hva er et eventyr? Så dette får vi inn allerede i skolen. Det er fint å se.

– Vi velger oss vel noen vi tror på. De som har meninger som gir en viss resonans hos oss, sier Leyendecker, som røpet at han selv aldri verken hadde kjøpt eller lest Bild Zeitung.

– Ja, dette med ekkokamre er jo et interessant tema i tiden, fulgte Seierstad opp. – Vi omgir oss gjerne med folk med sammenfallende holdninger med oss, for eksempel på Facebook og Twitter. Det kan kanskje øke vår dybdeforståelse, men bredder den neppe.

 

Trykk her for å se høstkatalogene