Forfattere i protest mot den nye Stortingsmeldingen - blir definert som annenrangsforfattere.
Det har de siste dagene florert plakater i sosiale medier foran ansikt til sakprosaforfattere.
«Sakprosa er skrivekunst», leser påskriften på plakatene.
I disse dager behandles stortingsmeldingen «Kunstnarkår», og sakprosaforfatterne reagerer blant annet på å ikke bli definert som kunstnere, men som «aktører i kunstens randsone». De reagerer også på at det ikke er tilført nye midler til innkjøpsordningen for Sakprosa i årets Statsbudsjett.
Saken ble først omtalt i VG.
Sakprosaforfatter Anna Blix er blant dem som har signert saken i VG.
– Denne saken er viktig fordi det handler om hvilken rolle sakprosaen skal ha i samfunnet, sier hun til BOK365.
– Trenger den gode sakprosaen
Anna Blix er biolog og sakprosaforfatter, og politisk rådgiver for Rødt på Stortinget på miljøfeltet. Hun beskriver sakprosaen som en viktig del av litteraturfloraen.
– I en tid med fake news og kunstig intelligens som ikke alltid er så smart, trenger vi den gode sakprosaen til å opplyse oss, til å gi oss informasjon vi ikke visste at vi trengte og til å få oss begeistret over den virkelige verdenen.
At sakprosaforfattere defineres som i «randsonen» av kulturfeltet, tror hun kan risikere at forfatterne også defineres ut av midlene og støtteordningene som følger med.
– For meg er det viktig at det tilføres friske midler til sakprosafeltet. Det er for få kunstnerstipend til sakprosaforfattere. Det gjør at vi mister de forfatterskapene som ikke har en trygg økonomisk bakgrunn eller stor kulturell kapital med seg i ryggsekken hjemmefra. Vi mister alternative stemmer, og vi mister viktige bøker som kunne gitt oss ny og spennende kunnskap om verden, sier Blix og legger til:
– Sakprosaen er viktig i dag, men den må få bedre vilkår, slik at den blir enda viktigere.
– Dette går vi ikke med på!
Marit Ertzei har skrevet seks faktabøker for barn, og hun reagerer på at hun defineres som en annenrangsforfatter av den grunn.
– Da jeg begynte å skrive bøker trodde jeg at alle forfattere hadde like stor verdi, men jeg erfarte fort at jeg «bare» var en sakprosaforfatter, som ikke har samme rettigheter, samme royalty, samme muligheter som skjønnlitterære forfattere. Altså gir det signal om at sakprosa ikke er viktig, sier Ertzei.
– Sakprosa må bli gjort synlig! Den må få anerkjennelse! Den bør være likestilt med skjønnlitteratur, sier hun videre.
Hun viser til en uttalelse fra Kulturdepartementet under tildelingen av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur i 2019:
«Å lage visuelt og språklig gode, men samtidig enkle nok, fagbøker og bildebøker for små barn er en kunst i seg selv, og det er viktig at vi har tilpasset kvalitetslitteratur som speiler norske barns hverdagsmiljø.»
– Hvorfor plasserer de oss helt i randsonen? Det må være fordi de ikke vet hva sakprosa er. Nettopp derfor er denne saken så viktig!, sier Ertzei og tilføyer:
– Sakprosa er «en kunst i seg selv», derfor går vi ikke med på at vi sakprosaforfattere skal plasseres i kunstens randsone.
– Et folkeopprør?
Aksjonen er initiert fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Generalsekretæren i NFFO, Arne Vestbø, ser at saken vekker stort engasjement hos medlemmene, men også hos flere.
– Vi har inntrykk av at det ikke bare er NFFOs 5.000 medlemmer som engasjerer seg, men også en bredere offentlighet. Kanskje er det rett og slett et folkeopprør på gang?
Vestbø kritiserer at forfattere og oversettere av sakprosa i Stortingsmeldingen defineres som «aktører i kunstens randsone».
– Det vitner om et foreldet litteratursyn og en totalt manglende forståelse av sakprosaens bredde og betydning i det norske samfunnet, sier han og tilføyer:
– «Kunstnarkår» er et strategisk dokument som skal peke ut retningen for kunstnerpolitikken de nærmeste årene. Da kan ikke politikerne definere ut en helt sentral gruppe av forfattere og oversettere på bakgrunn av sjanger.
Vestbø mener meldingen er for dårlig:
– Den er rett og slett svært dårlig når det gjelder beskrivelsen av den delen av NFFOs medlemmer som den i utgangspunktet skal være aller mest relevant for.
Videre kritiserer han at meldingen har i sitt grunnlag for kartlegging av kunstnere og deres arbeidsvilkår, basert seg på funn i Kunstnerundersøkelsen.
– Denne rapporten har tatt utgangspunkt i et utvalg av 4022 faglitterære forfattere og oversettere, og ikke de drøyt 700 medlemmene av NFFO som er frilansere og selvstendig næringsdrivende, og som, på lik linje med sine skjønnlitterære kolleger, har en lappeteppeøkonomi som er varierende og usikker. Konsekvensen er at meldingen mangler kunnskap om den faglitterære frilanseren, og beskrivelser knyttet til disse gruppene er derfor basert på et mangelfullt grunnlag.
Generalsekretæren i NFFO mener dette er et demokratisk problem.
– Til tross for at vi får stadig flere sakprosautgivelser av høy kvalitet på norsk, viser denne meldingen at vår mangeårige kamp for å øke samfunnets forståelse for betydningen av den kunstneriske virksomheten forfattere og oversettere bedriver, langt fra er i mål, sier han og fortsetter:
– Hvis ikke det offentlige anerkjenner sakprosaen, får vi en fattigere offentlighet, rett og slett. Færre vil satse på å bli forfattere og oversettere av sakprosa, noe som naturligvis vil føre til at befolkningen får færre viktige bøker å lese. Dette kan karakteriseres som et demokratisk problem.
