Tilbake til det klassiske

–Alle vi tre som sitter her tilhører den typen krimforfattere som ikke er så veldig begeistret for brutale og groteske skildringer av vold og patologiske undersøkelser. Leserne lengter tilbake til det klassiske, tror Gunnar Staalesen, Hans Olav Lahlum og Helge K. Fauskanger.

Vi samlet de tre populære krimforfatterne til en prat om den historiske krimlitteraturen,  om hvordan de har arbeidet med sine utgivelser, og det faktum at forlagene lanserer stadig mer historisk krim. En uhøytidelig opptelling Bok & Samfunn/BOK365 har gjort viser at antallet norske historiske krimutgivelser er økende. I 2011 og 2012 kom det knapt bøker i sjangeren. I 2013 steg antall utgivelser til seks, og de siste to årene har dette tallet holdt seg ganske stabilt, med en økning i antall debutanter i fjor høst og vår.

 Dannede mord

–Jeg tror at den historiske krimlitteraturen kan gjenspeile en lengsel tilbake til den litt mindre blodige krimmen. Alle vi tre som sitter her tilhører den typen krimforfattere som ikke er så veldig begeistret for brutale og groteske skildringer av vold og patologiske undersøkelser. Agatha Christie hadde for eksempel bare dannede mord, og giftmord, det var ikke mye blod i hennes bøker. Hos Sherlock Holmes står intelligensen i sentrum, og der er det ikke alltid drap heller, sier Gunnar Staalesen.

Helge K. Fauskanger mener for mye vold i krimromaner ødelegger plottet.

–Nå skal jeg ikke si at jeg er helt uskyldig, for det var et øksemord i bok nummer en. Jeg har vel en viss sans for blodige åsteder, men selve volden og drapet skjer «off screen». Å beskrive i det vide og det brede hvordan blodet fløt og sprøytet er helt uinteressant. Bare å skildre selve volden setter også hele plottpoenget over styr. Leserne skal jo finne ut hva som har skjedd, understreker Fauskanger.

Christie-inspirert

Hans Olav Lahlum har mer sans for kreative drapsmetoder:

–Du kan i hvert fall ikke skape en god roman med bare sex og vold. Samtidig bør man nok ikke utelukke at det kan være innslag av sex og vold i en god roman, men da må det ikke være det som bærer romanen. Jeg har en bruk av vann som drapsmetode i en av romanene mine som for så vidt er kreativ, men uten å være særlig voldelig.

Staalesen: –Det er jo en Agatha Christie tradisjon det, hun har også en del ganske oppfinnsomme mordmetoder.

Lahlum: –Ja, det er Christie-inspirert, altså at du tenker at du kan være oppfinnsom med drapsmetoder uten at du dermed må gli ut i en voldsorgie. Jeg synes ikke voldelige drapsmetoder er så veldig originale.

Han legger til at selv Christie var litt retro da hun utga sine populære krimromaner: –Hun var jo kjent før krigen, men de virkelige store salgstallene og det store gjennombruddet hennes kom etter krigen, og da skrev hun om en tid som var borte. Hun var litt i samme situasjon som meg. Hun så noen tiår tilbake til en tid som de litt eldre kunne huske og de litt yngre syntes var interessant fordi det var foreldrene og besteforeldrenes tid.

Lite sex

Fauskanger har fått kommentarer på at det er lite sex i de historiske krimromanene hans: –En journalist i VG nevnte at da fortelleren min og hans forlovede kommer sammen i Kristiania ble handlingen litt kjedelig, siden de ikke har seg en eneste gang. Jeg kunne bare si til mitt forsvar at en person født i 1875 ville sannsynligvis ikke legge inn en dampende sexskildring i sin autentiske beskrivelse fra ungdommen, forklarer Fauskanger.

Staalesen: – Selv om de eventuelt hadde foregått?

Fauskanger: – Ja, han ville ganske sikkert påstå at de begge gikk til alters skjønt jomfruelige og hvis fakta skulle se litt annerledes ut, så tror jeg ikke vi skal regne med at han ville festet det til papiret, for å si det sånn.

Lahlum: – Ikke med mindre han hadde slektninger i Kristianiabohemen.

Bøter på overfladisk hverdag

Det kriminelle trekløveret tror at dagens overfladiske mediehverdag også kan forklare at flere leser historisk krim.

– Jeg synes personlig det er kjedelig å lese en kriminalroman der løsningen ligger i at etterforskerne tar DNA-prøver og finner ut at det var du som gjorde det fordi det er ditt DNA som er på åstedet. Det er sånt som man leser om i avisene, i autentiske krimsaker, men det blir veldig sjelden god krimlitteratur av den slags. Jeg tror at alle vi tre er tilhengere av gode intriger, gode plot, og det krever at man er litt mer utstudert både i planleggingen av hvordan det har skjedd og ikke minst hvordan det blir avslørt til slutt. Og da ligger det både psykologi og en del matematikk bak, mener Staalesen.

Lek med historien

Hans Olav Lahlum mener en av sjangerens fordeler er at den gir rom for intellektuelle resonnementer: – Også kan man leke litt med historien samtidig.  Det er lettere å ta seg kunstneriske friheter når man går tilbake i tid, men det kan også være en ulempe – selv om jeg tror Helge opplever det mer enn meg. Jeg kaller det Falkberget-syndromet: når man gjør en roman autentisk i forhold til språk og hendelser, kan det bli en veldig god roman som samtidig er litt vanskelig tilgjengelig for mange folk i dag.

– Opplever du dette selv, Fauskanger?

– Nei, jeg har jo tvert i mot fått tilbakemeldinger fra lesere som setter veldig stor pris på den litt arkaiske språktonen som jeg bruker i bøkene mine. Det får en helt egen effekt i boken når enkle ord som kone, kropp og kveld plutselig heter hustru, legeme og aften. Min ide var at selve språket skulle bli en tidsmaskin som tar leseren hundre år tilbake i tid. Men selvfølgelig kan man ikke drive dette inn i det absurde, det fremmedgjør leseren, understreker Fauskanger.

Godt plott og god historie

De tre forfatterne mener historisk autentisitet brukt på riktig vis er noe av det som gir historisk krim kvalitet:

– Skal du skrive en god historisk krim så synes jeg at du må formidle livsopplevelsen: hvordan samfunnet så ut på den tiden og hvordan kommunikasjonen var. Klarer du å gjenskrive dette autentisk, interessant og helst litt fargerikt, så tror jeg at man kan vinne ganske mange lesere. Det synes jeg Helge og Hans Olav gjør, men selv opplever jeg Hans Olavs bøker litt som samtidslitteratur, smiler Staalesen.

Fauskanger: – Jeg fikk en konsulent-tilbakemelding på den første boken min om at miljøskildringen fra Kristiania var for tynn. Da leste jeg litt om historien til ulike bygninger og skrev en sleivete bemerkning om at Grand Hotel så ut som en diger marsipankake fordi hotellet ble oppført av en konditor. Da kom det en anmeldelse om at Fauskanger skriver om Kristiania som om han er lommekjent, og da fikk jeg litt sjokk. Skal det så lite til for å skape en lomme av autentisitet?

Lahlum: – Det er nok et poeng at av og til kan bare ti setninger spredt ut på de riktige stedene være nok, så sant du treffer på det. En av mine og Gunnars favoritter, Ross MacDonald, har veldig konsise stemningsbilder hvor man likevel får et skinn av tidsånden.

Kill your darlings

–Hvordan unngår dere å ha med for mange detaljer i bøkene deres?

Lahlum: –Det er faktisk litt av utfordringen ved å skrive tilbake i tid, at jeg kanskje forteller og forklarer litt mer for at leseren skal forstå det.

Staalesen: –Da jeg arbeidet med Bergenstrilogien min var det et stort tidsspenn. Der skjer det et drap natt til 1. januar 1900, som etterforskes av politifolk i 1900 og saken tas senere opp flere ganger gjennom århundret. Det var mye stoff, for jeg var grundig inne i politietterforskning og hvordan Bergen så ut på de ulike årtiene. Da må man skjære ned og skjære ned. Kill your darlings, sier Staalesen. Han mener Fauskangers nyeste roman er et eksempel på hvordan historiske detaljer kan brukes for å skape en interessant og lærerik krim.

Lærerikt

–Boken er på 500 sider, men Helge forteller om så mye som er ukjent for de fleste leserne, så da er det lærerikt, og det er bakt inn i historien. Men det ligger en utfordring for forfatteren der i å klare å bake det inn på en naturlig måte, mener Staalesen.

Fauskanger: – Jeg fikk en meget sympatisk anmeldelse i Klassekampen. De hadde en bemerkning om at gatene i Kristiania syntes å være tomme. Vel, bevare meg vel, boken er som Gunnar påpeker allerede på 500 sider og det var rett og slett ikke plass til en svær drøftelse av samfunnsforholdene i 1905, som tydeligvis lå Klassekampens hjerte nærmest.

Mye fra 2. verdenskrig

Lahlum avslører at hans neste krimroman blir mye kortere enn de foregående:

–Handlingen skal gå over færre dager, bare tre, og da blir det litt mer thrilleraktig med en gang også.

Han synes det er interessant at 2. verdenskrig har fått en så fremtredende rolle i krimlitteraturen her til lands.

– Hvis du teller opp mengden krimromaner på et år som på en eller annen måte er knyttet til hendelser fra 2. verdenskrig, så er det jo ganske mange. Det er den eneste krigssituasjonen vi egentlig har vært i, og vi har hatt et relativt rolig samfunnsliv ellers, sier Lahlum.

Fauskanger: – I alle de tre bøkene mine så har jeg med nazismen og krigen som skal komme. Det er en skygge som hviler i fortiden, eller rettere sagt i fremtiden. I bok nummer to har jeg også tatt med en ung utgave av Vidkun Quisling, forteller han.

Et sug i markedet?

– Opplever dere at det er et sug i markedet etter historisk krim?

Lahlum: –Ja, helt klart. Da jeg kom med Menneskefluene ville forlaget kjøre et førsteopplag på 2600 eksemplarer. Nå er boken gått i 75.000 eksemplarer.

Staalesen får stadig tilbakemeldinger på Bergenstrilogien sin, og han utelukker ikke at han vil komme til å skrive mer historisk krim i fremtiden: –Jeg har noen ideer i hodet som kan tilsi at jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å skrive noe som foregår litt lenger tilbake i tiden, men om det blir realisert vet jeg ikke. Jeg har også alltid hatt en drøm gjennom hele mitt liv om å lage et skikkelig lukket rom-mysterium, men jeg har ikke klart det.

Lahlum: –Men du er fortsatt i live, da.  Noe av styrken til krimsjangeren i Norge i dag er uansett at den er så differensiert og appellerer til så mange. De folkene som leser Jo Nesbø kunne aldri tenke seg å lese en del av mine bøker. Og litt motsatt har jeg en del lesere som sier at nå orker de ikke mer Nesbø fordi det bare er vold og dramatikk. Jeg tror at historisk krim fortsatt vil være en etablert del av det norske krimuniverset, men at den ikke vil ta over.

Fauskanger: –Det er en nisje for retrokrim, men at den blir den dominerende formen er ganske vanskelig å tenke seg.

Staalesen: –Jeg er enig der. Det primære etter Sjöwall og Wahlöö har vært at krimlitteraturen speiler samtiden og tar for seg samtidens konflikter, og det tror jeg vil være hovedtendensen også i uoverskuelig fremtid, men innenfor denne samtidskrimmen kan man jo også lage klassisk krim i betydningen klassiske mysterier.