Luke 18: Hun har debutert med en roman som ble solgt til USA bare dager etter at den ble lansert i Norge.
Ellisiv Stifoss-Hanssen skriver om egne erfaringer i romandebuten.
Ellisiv Stifoss-Hanssen har vært elev på skrivekunstlinjen ved Nansenskolen, og denne våren debuterte hun med romanen La meg sove til dette bare er en drøm (Vigmostad & Bjørke). Her skriver hun om Mia som har livmorhalskreft. Boken har fått fine kritikker, og bare noen få dager etter lanseringen ble rettighetene solgt til et amerikansk forlag som også har navn som Kjersti Annesdatter Skomsvold og Stig Sæterbakken på forfatterlistene sine.
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg i året som har gått?
For en gangs skyld er det enkelt å svare på; 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Dette mørke universet er like forvirrende meningstett som livet. Jeg kan åpne boken på hvilken som helst side: hver setning kan stå alene, som øyeblikk. For hva er realitet eller tid eller handlingsforløp, målt i mening? I likhet med hovedpersonen K, kjenner jeg at jeg dypest sett ”er like intetanende som en nyttårsaften, blendet av rakettene…”
Hva leser du selv for tiden?
Nå har jeg akkurat begynt på en roman som heter Opphold av Aasne Linnestå. Jeg hørte Linnestå lese høyt fra den tidligere i høst, om minnet av en kvinne som bader. I språket beveget teksten seg fra å beskrive noe vakkert, til å gjenoppleve det. Et glimt av brystvortene. ”Og rundt dem, alt som ble overrisla av vannet som rant og rant fra håret hennes, og nedover halsen, og over halsgropa, og over kragebeinet, og nedover magen, og inni navlen, den lille hulen, og videre derfra, over den lille bikinibuksa, og det fuktige feltet bak stoffet der, noen annen farge husker jeg ikke, det var bare hud, og hun løfta begge armene og vrei saltvannet ut av det lange håret før hun samla det i en slags hestehale, og det var da jeg så at hun ikke var glattbarbert under armene. Og det, det var sexy.”
Når jeg nå har begynt å lese den, ser jeg at også denne boken har denne mørke usikkerheten i seg. Men der hvor ubehaget i 33 er nakent, er Opphold kledd med en slags nødvendig selvkontroll. Fra første side kjenner jeg igjen følelsen av å måtte undertrykke noe, som når kona har sagt at hun vil skilles, på vei til julebordet.
Hvilke tre bøker anbefaler du?
Det kjennes viktig ut, og da desto mer tilfeldig, hvilke bøker jeg kommer på i det øyeblikket noen spør. Men etter disse to titlene må jeg nevne Nedstörtad ängel av Per Olov Enquist, for: ”Vem har sagt att det ska vara enkelt.” Når jeg leser i denne boken, noe jeg gjør fra tid til annen, lurer jeg alltid på hva som avgjør om jeg ser at noe er vakkert. Handler det bare om at jeg må tørre å gå nær nok?
Så vil jeg foreslå Stein Mehrens Den store frigjøringen eller hva som hendte meg på siste sommerseminarium en dag jeg forsøkte å krype ut av sangkassen min . Til tider kan det virke som om vi har sluttet å mene noe, at vi bare føler. Derfor oppleves den skarpe tonen til Mehren, midt i humoren, befriende direkte.
I Ingen savner Edward Niema har Eivind Larssen lagt handlingen i romanen sin til Polen. Jeg tror det er dette som gir rom for den noe fremmede tonen, hvor jeg som leser mangler rammene for hva som kan skje. En nylig pensjonert aktuar blir enkemann, men som noen sier til ham ”alt har sin levetid, også koner.” Jeg får lyst til å kategorisere denne boken som en film. En melankolsk, humoristisk spenningsfilm. For noen har arrangert begravelsen til Edwards kone. Han vet ikke hvem det er, men finner en reservert plass med navnet sitt på ved siden av sin kones grav på kirkegården, så denne noen har ”til alt overmål slått til på kirkens to-for-én-tilbud”.
