Lyrisk: ”Et dikt jeg får lyst til å ta med ut på gaten og dele med andre.”
Denne uke slår vi et slag for «verdens nest beste bok, fra verdens beste lyriker.»
Under Bokdagen 4.juni i år fikk ”Uroens bokhandel” Gullboken 2014 for ”Årets markeds- og formidlingstiltak”. Dette for å ha solgt over 1.000 eksemplarer av verdens aller beste bok: Uroens bok av Fernando Pessoa (Solum Forlag, 1997).
Etter prisutdelingen spurte vi mannen bak ”Uroens bokhandel”, Christian Kjelstrup, om verdens nest beste bok og om også denne burde få sin egen bokhandel? Kjelstrup svarte at mange gode bøker kunne fortjent sin egen bokhandel, men at polske Wislawa Szymborska er verdens beste lyriker. Han skulle gjerne åpnet en bokhandel der han bare kunne selge diktene hennes.
Verdens beste, i følge Christian Kjelstrup: Pessoa og Szymborska.
Polske Wislawa Szymborska (1923 – 2012) er kalt verdenspoesiens Greta Garbo. Verdensberømt ble hun først da hun i 1996 mottok Nobelprisen i litteratur. Nobelkomiteen omtalte henne den gang som «Poesiens Mozart».
Christian Kjelstrup har selv gjendiktet Szymborska til norsk. – Er det ett han synes vi bør velge? Etter noen dager oversender Christian ukas lyriske. Han vedlegger en begrunnelse:
”- Dette diktet sier mye om Wisława Szymborskas begavelse. Perspektivet er svimlende. Hun zoomer langt ut, setter mennesket inn i en stor biologisk sammenheng. Samtidig er hun så nedpå, så konkret. Det handler om de største spørsmålene: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg blitt akkurat den jeg er blitt?
Gjendikteren og hans favorittlyriker.
I selvrealiseringens tid er det nesten frigjørende at Szymborska sidestiller mennesket, ikke bare med andre mennesker, men med dyr og planter. Hun reduserer individets betydning, men uten å miste tro på mennesket. Hun sier at livet kanskje er urettferdig og uten faste holdepunkter, men også vakkert og uendelig rikt.
Diktet rommer en takknemlighet over å være til og en miljøbevissthet. Jeg kjenner meg alltid tett på noe viktig når jeg leser dette diktet. Det er et sånt dikt jeg får lyst til å ta med ut på gaten og dele med andre.”
Til overmål
Jeg er den jeg er.
en ufattelig tilfeldighet,
slik alle tilfeldigheter er det.
Jeg kunne hatt
andre forfedre,
og fra et annet rede
kunne jeg har ha fløyet ut,
frem fra en annen stubbe
krøpet ut i skallet mitt.
I naturens garderobe
er det nok av kostymer.
Edderkoppens, måkens, hasselmusens.
Samtlige sitter som støpt
og bæres trofast
til de slites ut.
Heller ikke jeg har fått velge,
men jeg kan ikke klage.
Jeg kunne endt opp som noe
langt mindre individuelt.
Noen i en stim, en maurtue, en summende sverm,
en bitte liten del av et landskap som vinden kaster hit og dit.
Noen langt mindre heldigstilt,
alet opp for å bli pels,
for å servere til jul,
noe som svømmer i et mikroskop.
Et tre med røttene festet i bakken
idet skogbrannen nærmer seg.
Et strå som trampes ned
av ufattelige hendelsesforløp.
En stakkar hvis stjerne har sloknet
og i stedet skinner for andre.
Eller hva om det eneste jeg fikk folk til å kjenne, var frykt
eller bare avsmak,
eller bare medynk?
Hva om jeg var blitt født
i en annen stamme enn den rette
og veiene ble sperret for meg?
Skjebnen har til nå
vært meg nådig.
Jeg kunne ha vært ute av stand
til å huske lykkelige øyeblikk.
Jeg kunne ha blitt frarøvet
tilbøyeligheten til å sammenligne.
Jeg kunne ha vært meg selv – men uten evnen til å undre meg,
og dét ville betydd
at jeg var en helt annen.
Wisława Szymborska
Wisława Szymborska: Livet er den eneste måten – dikt 2002-2012, Oversatt av Christian Kjelstrup, Tiden, 2013. Livet er den eneste måten inneholder de fire diktsamlingene Øyeblikket(2002), Kolon (2005), Her (2009) og Nok (2012)
(Foto – forsideportrett Szymborska: Litteraturhuset, Fredrikstad / Christian Kjelstrup i Uroens Bokhandel: BOK365 / Kjelstrup og Szymborska sammen i Krakow: Privat)
