J.D. Salingers novelle om unge Esmé og Sersjant X har satt varige spor hos Atle Nielsen, som stadig drar frem sitt fillete eksemplar av samlingen og lar seg fortrylle.
Av og til leser du noe som forandrer livet ditt. Jeg tror at møtet med J.D. Salingers litteratur forandret mitt. Det er The Catcher in the Rye, naturligvis. Og så er det historien om unge Esmé fra Devon, som opptrer i én novelle. Jeg kommer straks tilbake til henne.
For det er nettopp novellene og de korte fortellingene til Salinger som virkelig har satt spor hos denne skribent. Det er historiene om søsknene Glass, en gjeng særdeles intelligente barn, og deres vanskeligheter med å finne sin plass i tilværelsen. Det er den krigstraumatiserte storebror Seymour (See-more, ikke sant), som tar livet av seg allerede i første novelle, og det er søsknene Franny, Zooey, Buddy og Boo Boo, som lever videre, men som naturligvis aldri glemmer Seymour. Og som forfatteren lar oss møte i ulike sammenhenger gjennom hele sitt korte forfatterskap. Og så er det Esmé.
Familien Glass og de andre
Salingers diktning teller nemlig bare noen få utgivelser. The Catcher in the Rye er eneste roman. Så er det to bøker med lange fortellinger, først Franny and Zooey og noen år senere Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour, an Introduction.
Og så er det selve mesterverket: Novellesamlingen Nine Stories, (på norsk ved Torstein Hilt under tittelen Ni noveller). Her møter vi Seymour og søsknene hans i flere fortellinger, men den som griper inn i livet ditt er novellen «For Esmé – With Love and Squalor , eller «Til Esmé – kjærlighetsfylt og tarvelig», der ingen av Glass-søsknene er med, men derimot krigsveteranen Sersjant X, en fyr som ligner forbløffende mye på Salinger selv. Og altså unge Esmé.
Og Esmé har satt spor flere steder. Det er ikke et spesielt vanlig navn, så da jeg en gang i ungdommen møtte en svensk jente som het Esmé, måtte jeg spørre. – With love and squalor, smilte hun. Foreldrene hadde lest … og blitt ganske preget. De også.
Gretten enstøing
Jerome David Salinger, selv krigsveteran, som Seymour og Sersjant X, ble en enstøing, og en ganske kranglevoren fyr med årene. Etter uønsket oppmerksomhet i forbindelse med forfatterskapet, trakk han seg tilbake til den lille byen Cornish i New Hampshire, og holdt seg der til han døde 91 år gammel i 2010. Han gikk sjelden ut, svarte ikke på brev og nektet å publisere mer etter de nevnte bøkene, som alle kom på femti-og begynnelsen av sekstitallet.
Blant dem: Historien om Esmé. Den sjette av ni noveller i Nine Stories. Og så gripende at flere senere utgaver av novellesamlingen ikke lenger heter Nine Stories, men For Esmé, With Love and Squalor.
Møtet med Esmé
I begynnelsen av fortellingen får vi vite at jeg-personen, en amerikaner som vi senere skal kjenne under navnet Sersjant X, blir bedt i et bryllup i England. Han har truffet bruden bare én gang, nemlig seks år tidligere da han var stasjonert i Sør-England under forberedelsene til D-dagen i 1944, og brått flyttes handlingen tilbake dit.
Det er siste dagen før troppeforflytningene, og sersjanten vår ser og hører et barnekor synge i den lokale kirken. Han blir fascinert av en av sangerne, en tretten år gammel jente med «blasert blikk som, tenkte jeg, sikkert hadde beregnet sitt publikum».
Etterpå nyter han en kopp te på en kafe i nærheten, og der dukker også den unge sangeren opp, sammen med sin fem år gamle lillebror og en barnepike.
De kommer i snakk, og veslevoksne Esmé, som bærer et stort, militært armbåndsur, forteller at de er foreldreløse. Moren er død, og faren er drept i kampene i Afrika, men en dag skal hun bli jazzsangerinne og tjene seg søkkrik. «Så, når jeg er tretti, skal jeg trekke meg tilbake og bo på en ranch i Ohio. Kjenner du Ohio?»
Sersjanten sjarmeres av både Esmé og lillebroren Charles, som kan én gåte og stadig gjentar den: Hva sa den ene veggen til den andre? Svar: Møter deg på hjørnet. Etterfulgt av voldsom latter.
Etter en liten time på kafeen skilles de, men Esmé ytrer et håp om at han vil vende tilbake fra krigen med sjelsevnene i behold. Hun spør også om hun kan få lov å skrive til ham. Dagen etter reiser Sersjant X i krigen.
Med sjelsevnene i behold
Andre del av novellen er atskillig dystrere, og fortalt i tredje person. Vi er i det okkuperte Tyskland kort etter krigen, og sersjanten vår er en del av de amerikanske styrkene der. Krigens grusomheter har satt kraftige spor i ham, og han er på randen av selvmord da han får et brev, som er omadressert flere ganger. Det er skrevet med blekk i et veslevoksent språk, og inneholder også et ødelagt armbåndsur pakket inn i silkepapir …
«Til Esmé – kjærlighetsfylt og tarvelig», er verdens beste novelle. Sånn er det med den saken. Jeg må ha lest den tyve ganger, og blir aldri lei. Det er Salinger på sitt beste, på sitt mest typiske. Det intelligente, snusfornuftige barnet, den krigstraumatiserte mannen, og redningen. Ved fortellertidspunktet, seks år etter første og eneste møte, vet sersjanten vår at han kan takke Esmé for livet, og ikke bare det. Han har faktisk også klart å komme seg gjennom krigen og tiden etterpå med alle S-J-E-L-S-E-V-N-E-N-E i behold, slik han skriver mot slutten av novellen, som selvfølgelig er tilegnet henne med ordene: «Til Esmé, kjærlighetsfylt og tarvelig».
Les den. Vær så snill.
ATLE NIELSEN
