Det er fint at TikTok-bøkene oversettes, men kan amerikansk romantikk klinge like godt på norsk? Etter å ha lest «Strandlektyre» er jeg usikker.
Den amerikanske forfatteren Emily Henry har vært heldig. Bøkene hennes har blitt populære på videodelingstjenesten TikTok. Hun er en som «alle» skal lese. Romanen Beach Read, som nå er på norsk, har over 660 000 vurderinger på nettstedet Goodreads. På TikTok florerer det av filmer av fans som gråter til utdrag fra boka med triste sanger i bakgrunnen.
Men gjør Beach Read seg like godt som Strandlektyre?
Kjærlighetshistorien tar overhånd
I boka flytter 29 år gamle January Andrews inn i et hus i den lille fiktive byen North Bear Shores ved Lake Michigan i USA. Hun er forfatter, har dårlig råd og skal bare bo i huset over sommeren for å skrive ferdig boka si. Så skal hun selge det. Etter at faren døde kom det nemlig frem at han hadde en kvinne på si i dette huset, noe hun ikke har tilgitt ham. Farens sidespor havner fort i annen rekke når January møter naboen Augustus “Gus” Everett. I likhet med January er Gus forfatter, dog av seriøs skjønnlitteratur og ikke romantikk med lykkelige avslutninger.
Emily Henry:
Strandlektyre
Gyldendal
368 sider
Oversatt av Trude Tokle
Ved å la January forsvare «kvinnelitteraturen», kommer forfatter Emily Henry med et forsvar for sjangeren hun selv skriver i. January sier: «Jeg kan fortelle historier, Gus, og jeg vet hvordan jeg setter sammen en setning. Hvis du byttet ut alle mine Jessicaer med John, vet du hva du ville ha fått da? Skjønnlitteratur. Bare skjønnlitteratur.» Problemstillingen virker ikke like relevant på norsk lenger – heldigvis – men det er fint å få en påminnelse om at det fortsatt finnes folk som snakker om «kvinnelitteratur» i negativ forstand. Forsvaret fører til en utfordring: Gus skal skrive en romantisk bok, January en bok uten lykkelig slutt.
Hva som står på spill i romanen er litt utydelig. På et tidspunkt får Gus January til å love å ikke forelske seg i ham, men det blir ingen dramatikk når hun gjør det.
Tålmodigheten blir utfordret
Strandlektyre er en typisk «rom-com», en romantisk komedie der personene er kjappe i replikkene uten å være særlig morsomme. Spillet mellom January og Gus er ganske forutsigbart og setter tålmodigheten min på prøve. Gus er en av disse utallige fyrene som må fikses, og January tar på seg oppgaven med den største selvfølge.
Mens forholdet utvikler seg tar jeg meg selv i å vente på å få vite mer om foreldrene og kvinnen faren hadde et forhold til. Jeg må styre nysgjerrigheten helt til de siste kapitlene, det er den forutsigbare romantikken som får størst boltreplass her.
Å oversette amerikansk romantikk
Jeg har jobbet i bokhandel og sett TikTok-litteraturen forsvinne ut av hyllene fortere enn jeg klarte å sette den der. Ved første øyekast kunne det å oversette disse bøkene virke som en gullgruve. Det har det imidlertid ikke vist seg å være. Ungdommene sverger til engelsk. Det er de engelske utgavene TikTok-leserne leser, og bøkene er lettleste. Likevel gjør forlagene sitt for å tilby TikTok-bøkene på norsk, men om de gjør sitt beste er jeg usikker på. De norske utgavene kommer ofte så sent at den engelske pocket-utgaven har solgt i månedsvis allerede. Og så er det språket, det klinger ikke bra.
Å oversette må være vanskelig. Å oversette amerikansk romantikk til norsk må være ekstra vanskelig. I Strandlektyre er det for eksempel flere passasjer som denne: «Varmen hans bruste inn i munnen min, inn i meg, til den skylte gjennom meg og flommet som en elv varmet opp av sola.» Jeg vet ikke med deg, men jeg er helt sikker på at dette høres bedre ut på engelsk, uansett hvilke ord oversetteren hadde valgt.
Under 35 og elskovssyk
I oversettelser blir jeg ofte minnet på ord i det norske språket som jeg for lengst hadde glemt. Selv om Strandlektyre er en oversatt TikTok-bok som er spesielt populær blant unge lesere, er den intet unntak. Her blir ord som «elskovssyk» og «ubehøvlet» sagt i fullt alvor av folk under 35.
Oversetteren skal jo gjengi det som står, hun kan ikke overse at folk i denne romanen faktisk lukter vanilje og sitrus eller at stemmen til Gus er «grov» og blikket «mørkt» og «intenst», men hun kan unngå at en 29-åring forteller at hun har «dilla» på sko og at den vilt fremmede damen i bokhandelen kaller den samme 29-åringen for «skatt» etter å ha hilst på henne for første gang.
Usannsynlige ordvalg setter en viss stopper for romantikken. Jeg vet ikke om jeg føler kjærligheten mellom January og Gus like sterkt som jeg kanskje ville ha gjort på originalspråket.
MAREN SIMONSEN