ANMELDT: Bevingede ord fra historiske storheter, men er det noe å lære?
Den britiske historikeren Simon Sebag Montefiore har samlet taler under tittelen: Historiens taler. Stemmene som forandret verden. I 2008 kom samme forfatter ut med: Taler som forandret verden. Øyeblikk som forandret historien (Press forlag). Det høres likt ut, og det er det. Den første boka presenterte taleutdragene kronologisk, fra Moses og Jesus til George W Bush. I denne nye boka sorterer han talene tematisk.
Talene er for lange!
Nixon, Mandela, Churchill og Lincoln er med i begge samlingene. Ingen norske er representert. Formelen er en kortfattet innledning som setter talen inn i sin historiske sammenheng.
Forfatteren har en merknad bak i boken: Mange av disse talene er temmelig lange. Med risiko for å fornærme puristene har jeg redigert de lengste slik at lesere flest kan nyte dem.
Ja, han reduserer flere taler til nesten bare et sitat. Vi får ikke del i talens oppbygging, noe som sant å si er ganske sentralt i klassisk talekunst.
Et innledende kapittel over 20 sider har flere gode betraktninger om talekunsten, men det blir harelabb. Han byr på få kommentarer til de språklige virkemidlene. Hva gjør denne teksten så effektiv? Hvilke språklige figurer brukte Kennedy?
Eia var man der!
Simon Sebag Montefiore :
Historiens taler. Stemmene som forandret verden.
Cappelen Damm
282 sider
Gunnar Nyquist
Samlinger av taler har en åpenbar svakhet. Talene er skrevet for framførelse. Tenk på ekstasen de må ha følt, de som satt på plenen da dr. King dro seg til de store høyder ved Lincoln Memorial i august 1963. De fleste vil ha sett et utdrag, og vi kan nynne med i den rytmiske framføringen.
Jeg leste nettopp Krustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongress i 1956. In extenso. Den var lang og fyldig, og gir ekstra mening i disse dager. Det er en meget god tekst. Ja, faktisk må man si det samme om tyrannen Stalins tale som manet til nasjonalt samhold etter Nazi-Tysklands overfall i 1941.
De nevnte talene fra Krustsjovs og Stalin har jeg fra en annen Cappelen Damm-utgivelse: Bjørn Magnus Berges Talenes makt. Maktens taler (2013). Det er litt seint å anmelde denne, men Berges bok står seg godt sammenlignet med nyere utgivelser i sjangeren. Berge forklarer de retoriske virkemidlene i hver av talene han har valgt ut. Han kan også trekke inn talerens taleskriver, for eksempel Ted Sorensen som var så tett Kennedy at de nesten ble politiske siamesiske tvillinger.
Tilbake til Montefiore som har et godt poeng: Mange gode taler er fulle av løgner, hat og bakvaskelser som umenneskeliggjør «fienden» med grusomme overdrivelser. Tro ikke at veltalenhet bare er i det godes tjeneste.
Mitt elskede folk
Montefiore interesserer seg for hvordan talere har valgt å starte talen. Det sier noe om talerens posisjon:
Kamerater og venner (Mandela). Mitt elskede folk (dronning Elisabeth I). Borgere og folkets representanter (Robespierre). Brødre og søstre (Stalin).
Tips til norske politikere som avveksling fra det rotnorske «godtfolk»?
Boka har med utdrag fra nyere talere som Obama og Greta Thunberg (der fikk vi en nordisk representant). Som streif i historien er bokas utvalg av tekster interessant lesestoff.
KJELL SOLEM
