Syv fortellinger med blomstermotiv – mer enn dekorasjoner

Maria Olerud (f. 1993) er utdannet statsviter, og jobber som journalist og litteraturkritiker. Blomsterkrans (Aschehoug) er hennes debut som forfatter.

Blomsterkrans handler om disse menneskene som vandrer rundt på øya. Kanskje en forhistorie rulles opp, eller kanskje de innser noe viktig, men stort sett er det mer stemning enn handling: Skogen dufter av oregano og menneskene av solkrem – og samtidig går et søskenpar rundt og leter etter pappaen sin, og en lillebror forsøker å ta seg av storebroren, som åpenbart har opplevd noe vanskelig. Felles for fortellingene er altså at mørke krefter er i sving. På ulikt vis tar novellene for seg destruktivt begjær, dragninger mot ting eller handlinger som kan bli ødeleggende, eller maktutøvelse og trang til å dominere.

Sju blomster under hodeputa 

– Jeg begynte å skrive, og så var det denne boka som kom, sier den ferske debutanten om hvorfor hun skrev akkurat denne boka.

På papiret dukket det opp syv fortellinger som i større eller mindre grad tok opp i seg et blomstermotiv – alle lagt til en og samme øy, en og samme sankthansaften.

– Det er jo sju blomster barn legger under hodeputa jonsoknatt, og det var sikkert tanken på de samme barna som fikk meg til å flette fortellingene løst inn i hverandre, litt som en krans, sier debutanten og fortsetter:

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så dratt mot sankthansmytene, i ettertid tenker jeg at det har å gjøre med dobbeltheten i dem: I folketroen knyttes den lyse midtsommernatta til ville, dødbringende krefter, mens sankthans i kristentroen feirer dåpen, frigjøring fra det vonde, fornyelse og håp. Vann spiller faktisk en rolle i forbausende mange av fortellingene, har jeg oppdaget.

Og blomstene beskriver hun som mer enn bare dekorasjoner:

– Jeg tror jeg har villet skrive fram øylandskapet som mettet, eller levende, eller dypt, at jeg har villet skrive om det som beveger seg like bak oss, uansett hvor kontrollerte og sekulariserte og løsrevne fra naturen vi tror vi er. Og dette som er bak oss, forstår jeg ikke helt – det var vel derfor jeg var nysgjerrig, det var vel derfor det ble akkurat denne boka.

Olerud er overrasket over hvor mørk leserne synes Blomsterkrans er. Én av hennes lesere fortalte at hun begynte å gråte, en annen fikk mareritt. Derimot sa redaktøren hennes at boka også har i seg håp med en oppløftende slutt, noe hun håper redaktøren har rett i.

– Ambisjon er en nødvendighet

Det å debutere som forfatter har ikke alltid vært en selvfølge for Olerud. Forfattere pleide å være som noe som var høyt, høyt hevet over henne.

– I ungdommen tror jeg at jeg regnet dem som en slags Guder, vesener som bar på sannheten om livet?

Likevel, når hun mimrer tilbake, trekker hun frem detaljer i oppveksten som gir mening den dag i dag. Som da en språklærer kom bort til henne en av de siste skoledagene og sa hun burde skrive mer og gjøre alvor av det, men at hun bare lo det vekk.

– Langt inn i 20-årene fortsatte jeg å opphøye og romantisere; faktisk drasset jeg med meg en Marguerite Duras-bok da jeg reiste til Afrika og Latin-Amerika etter videregående!? Som en slags reisebibel, tenker jeg i dag, for det høres kanskje poserende ut, men først og fremst var det stakkarslig inderlig og passivt dyrkende – jeg viste jo ikke den boka til en eneste én underveis.

Langsomt fikk hun overmotet som trengs for å kunne skrive:

– Følelsen av at det du selv bringer inn i verden, er minst like verdifullt som det verden bringer deg. Slik lærte jeg at ambisjon er en nødvendighet, at det ikke er så viktig akkurat hva en forfatter er, eller hvem som kan «kalle seg det», og at for mange gjør lesing og skriving det enklere å være i verden.

Å være tro mot seg selv

Som en del av skriverutinen prøver hun å skrive i tre kvarter hver morgen før arbeidsdagen begynner. Da setter hun på en tidtager og så går det som det går.

– Kanskje det blir én setning, eller kanskje en hel side. Og jeg skriver for hånd – i utgangspunktet fordi jeg strever med senebetennelser i armene og forsøker å unngå tastatur når det er mulig, men jeg merker også at det er mye enklere å konsentrere seg uten skjerm.

– Dessuten, en kladd kan være kjempedårlig uten at det gjør noe, jeg skal jo redigere etterpå. Skrivebrettet mitt konverterer nemlig håndskriften til trykte bokstaver, slik at jeg kan importere teksten til datamaskinen og fortsette der om jeg har lyst.

Og at kladden kan være kjempedårlig uten at det gjør noe, tar hun med seg inn i arbeidet med «den vanskelige andreboka».

– Jeg forsøker å tenke at «andreboka» tar den tiden det tar. Teksten må være dårlig, før den kan bli god.

– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?

– Da holder jeg meg på Vestlandet: Her om dagen kom jeg over Jon Fosses skrivetips i en notis på Lithub, og jeg lagret fanen som bokmerke i nettleseren, siden det var så fint. Han forteller at han helt i begynnelsen fikk noen lunkne anmeldelser som hjemsøkte ham, og at for å klare å fortsette å skrive, måtte han ta et valg: Han skulle heretter kun lytte til seg selv og ingen andre, han skulle holde seg til sin egen visjon for skrivinga, og til det han selv hadde, ikke det han skulle ønske han hadde. Og selv om han nå får priser og ros hele tida, er han fortsatt like tro mot seg selv, forteller han. Kanskje den innstillingen har vært med på å gjøre ham til verdens beste?

Og at Jon Fosse ble tildelt Nobelprisen i litteratur, synes hun har vært gledelig, og oppløftende å få oppleve.

– Det er så inspirerende at en såpass kompromissløs og ambisiøs forfatter, en som virkelig har gjort store ofre, faktisk får den anerkjennelsen han fortjener! Og den påfølgende interessen for Fosse-bøker bekrefter at jo, kvalitetslitteraturen har fremdeles en sentral plass i folks liv – og det både kan og bør den fortsette å ha, også i fremtiden.

Debutanten som også er litteraturkritiker

Kvinnen som i dag også kan kalle seg selv forfatter, viser til forfatteren Anton Tsjekhov og «den stemningsfulle» novelletradisjonen etter ham som det hun trekkes mot i bokhyllen.

– Katherine Mansfield for eksempel, hun var jeg interessert i da jeg skrev Blomsterkrans. Spesielt de novellene hennes som levendegjør barne- og ungdomssinn må ha gjort inntrykk – for jammen dukket det ikke opp en masse unger i fortellingene mine òg.

Debutanten som også jobber som litteraturkritiker, har også allerede lest noen av prosadebutantene som debuterer i år.

– I høst har jeg for eksempel anmeldt Julia Martinčič Hjertet er en alien, Kamilla Danielsens Diskomus på venteværelset og Ole Giævers Mot Å. Alle disse ga meg tankevekkende leseopplevelser, alle disse er stemmer med særpreg og mot.

Personlig har hun vært trukket mot poesi den siste tiden.

– Det synes jeg er mye, mye vanskeligere å forstå; og det er vel nettopp derfor det er spennende. Det er vel denne dragninga mot mysteriet, sier hun og svarer at hun også derfor ser spesielt ferm til å lese debuten Origo av Anne-Maren Hammerbecks.