De nominerte til Osloprisen

Signe Holm, Einar Stenseng og Espen Stokke er nominert til Osloprisen for Årets bok.

Natt&Dag skal kåre Årets litteratur.

Osloprisen er en pris som deles ut av avisen Natt&Dag hvert år. Prisen har blitt delt ut siden 1989, og kårer de viktigste, mest bemerkelsesverdige og dedikerte kulturaktørene fra året som har vært.

Blant kategoriene finner vi tre forfattere som er nominert i kategorien Årets litteratur.

– Vi har for alvor brettet opp ermene og dekket litteratur rettet mot en ung målgruppe, med gode lesertall og engasjement på sosiale medier, sier litteraturredaktør Eilif Guldvog Hartvedt.

«Prisen for årets litteratur gis rett og slett til en dritbra bok som alle bør lese. Ifølge Natt&Dags redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets flora. De er alle vinnere!» skriver redaksjonen på sine sider.

Her er de nominerte i kategorien Årets litteratur, med et utdrag fra juryens begrunnelse.

Årets litteratur

Espen Stokke: Snafu (Flamme Forlag)

Snafu består av 13 korttekster som setter hverdagen, arbeid, barndom og tilværelsen som forelder i et dypt eksistensialistisk lys. Karakterene strever med alt fra munntørrhet og bryllupsfotografering til døde mødre og svikefulle brødre. Forlaget beskriver videre: «Deres evne til å kare seg videre forener dem i sporene de etterlater seg; spor av glede, spor av sinne, spor av sorg.»

I begrunnelsen står det:

«Det er en tilbaketrukket hedonisme som pulserer i bokens årer, hvor det eksistensielle kombineres med en satire som ofte treffer blink. Skulle vi peke på én ting Stokke har, som altfor mange andre norske samtidsforfattere mangler, er det ideer – og det i flertall.»

«Stokke later til å kunne vrenge og vri på enhver normaltilstand (tittelens situation normal), og slik gir det et nokså outrert men samtidig plausibelt spinn (tittelens all fucked up). Stilen kan tidvis bli noe pedantisk, og den ene novellen blir nok litt for lang og samtidssignaliserende for sitt eget beste, men hva spiller vel det for rolle, når boka er gjennomgående oppfinnsom og usedvanlig språkmektig, skrevet av en forfatter som sneier borti det tragiske og det komiske uten å havne i noen av grytene. Snafu består også av de morsomste og underfundigste aforismene siden Nietzsche!»

Einar Stenseng: Ute (Kolon Forlag)

Ute handler om den østerriksk forlagsdama Ute, bosatt i Linz, som er alenemor annenhver uke, og på fylla når hun har barnefri. Da den danske poeten Mogens kommer til byen for å promotere en diktsamling, innleder de en romanse.

I begrunnelsen står det:

«Boken er uhøytidelig morsom, og mesker seg i skitt og overskridelse som om det var en rus. Hver gang boka bukker ned i gørra spraker et språklig overskudd og gjør vågestykker ut av hva man kan si og kødde med – uten å være kjip på ordentlig.»

«Einar Stenseng skiller seg ut i den norske litteraturen fordi han tilfører en pervers, umoralsk og nihilistisk energi som få andre driver med. Det gjør Ute til en overskridende morsom bok man både kan elske og hate, en bok som ikke leter etter forsoning, som ikke har noen viktig historie å fortelle, men som bare fråder og fortaper.»

Signe Holm: Godset (Forlaget Oktober)

Hovedkarakteren, en rimelig forvirra ung kvinne som er bartender i Oslo, men som også har en kjæreste som er fotograf med en krets av halvintellektuelle kunstvenner. Den unge kvinnen klarer ikke helt å få has på tilværelsen, og bruker dagene på å sove og flakke omkring etter kjæresten. Utenom timene hun er på jobb og vet nøyaktig hvor mye kløft hun må ha, eller hvordan hun skal snakke med kundene, for å få litt mer tips.

Her er et utdrag fra juryens begrunnelse:

«Med Godset viser Signe Holm seg som en forfatter med uvanlig språkrikdom, og en helt unik evne til å bygge både surrealistiske, poetiske, naive og kvasivitenskapelige bilder og metaforer.»

«Det mesterlige i Godset er hvor overbevisende Holm skildrer en karakter som nesten utelukkende flyter med, og som i alle tilfeller vegrer seg totalt for å ta avgjørelser. Holm setter ord på en radikal følelse av handlingslammelse som er så overbevisende at man tidvis havner i handlingslammelsens paralyse selv – det blir nesten irriterende.»