Svik og tilgivelse

Moren slo henne og kalte henne en hore. Nå prøver Anne Bitsch å forstå hvordan det kunne gå så galt, og hvorfor ingen grep inn.

Boken Går du nå, er du ikke lenger min datter begynner med en begravelse. Året er 2007, og Anne har ikke hatt kontakt med sin mor siden 2004. Å bryte kontakten med den alkoholiserte og psykisk syke moren ble livsnødvendig for å redde seg selv. «Jeg innså at hvis jeg ikke skulle gå ned, måtte jeg la henne synke alene.»

Hun føler ingenting i kirken, annet enn skam over nettopp mangelen på sorg. Men prestens ord om moren Kamma, åpner opp for et sort hull av savn og tristhet som har fulgt henne hele livet. «Jeg hører ikke mer av prestens ord, jeg bare raller, uler og brøler. Jeg har mistet kontrollen i Guds hus, på vegne av en liten jente som ikke hadde noe å stille opp med overfor en mamma som langsomt tok livet av seg.»

 


Annet Bitsch:
Går du nå, er du ikke lenger min datter

sakprosa
Spartacus
351 sider

«Problemkasse»

Da Anne rydder ut av morens hus i Danmark, finner hun bunker av notater, gamle brev og fotografier. Hun putter alt ned i en stor eske, taper igjen og skriver «Problemkasse» utenpå. Først ni år etter, orker hun å se nærmere på hvem moren var, og prøver å forstå hvordan hun kunne svikte på alle plan. Det blir også et dypdykk inn i hennes egen barndom, med fyll, vold og psykisk terror.

Hvem var Kamma? Hvordan kunne en tilsynelatende ressurssterk og utdannet kvinne gå til grunne, og hvordan kunne familie, naboer, lærere og offentlige etater lukke øynene for den alvorlige omsorgssvikten?

Ved hjelp av morens notater, forfatterens egen dagbok, og offentlige arkiver, begynner en reise tilbake i alt det vonde. Hun oppsøker familie, naboer, og gamle lærere. Det er et møysommelig arbeid med å finne svar, prøve å forstå, og kanskje også tilgi.

Fri kjærlighet

Alt lå til rette for at moren skulle få et helt annet liv. Den vakre, rødhårete, intense mammaen, som byttet ut småbyen med studentliv og venstreradikalt miljø i København på slutten av 70-tallet. Det er år med politisk oppvåkning, feminisme, fri kjærlighet, og livet i kollektiv.

Moren har mange kjærlighetsforhold, og ender opp med å få barn med en gift mann, men holder nær kontakt med en ekskjæreste. Anne vokser opp i en forvirrende familiekonstellasjon, der foreldrene til slutt flytter sammen, og bosetter seg i en småby på landet.

Men mens hennes studiekamerater tar eksamener, og klatrer på karrierestiger, blir Annes mamma sjelden ferdig med det hun planlegger, eksamener blir stadig utsatt, og rødvinsglasset er framme allerede i 12 tiden på formiddagen.

Anne er et stille, servilt og skoleflinkt barn. Hun som alltid er på vakt, glatter over og vasker og rydder. Ajax og Klorin har en beroligende virkning, «Jeg trodde at jeg ved å fjerne alle de ytre tegnene på forfall, kunne stoppe hennes egen kollaps».

Psykisk terror

Først når hun begynner på skolen, og kan speile seg i de andre barna, forstår Anne hvor ille det står til hjemme hos dem. Sommeren 1992, da Anne er 14 år, opplever hun et svik som nesten ødelegger henne. På en ferietur begår faren et seksuelt overgrep, moren velger å bagatellisere det, til og med indikerer at det er Annes egen skyld. Fortvilet oppsøker hun lærere og kommunalt ansatte for å få hjelp, uten å bli hørt.

Samtidig eskalerer volden og den psykiske terroren i hjemmet, og Anne vet hun må komme seg vekk. Som 18 åring, forlater hun moren og barndomshjemmet. «Da jeg kom ut på gårdsplassen med sekken på ryggen, klar til å gå, hveste hun: Går du nå er du ikke lenger min datter»

Anne Bitsch reiste fra Danmark, og klarte seg bra til tross for oppveksten. Hun bosatte seg i Oslo, tok en med en master i samfunnsgeografi, og ga ut boken Bak lukkede dører- en bok om voldtekt i 2015.

MED HJERTESKJÆRENDE HISTORIE: Anne Bitsch.

Nådeløst og hjerteskjærende

Først nå kunne hun skrive boken som gir de mange hjelpeløse ofrene for omsorgssvikt en stemme.

Det er et krevende og personlig bokprosjekt hun har gitt seg ut på. En nådeløs og hjerteskjærende beskrivelse av forspilt liv, og sviket mot et barn.

Men det er også en dokumentarbok som løfter blikket utover hennes egen familiehistorie. Boken viser til interessant forskning rundt kvinner og alkoholisme, incest og hjelpeapparatet som ofte ikke evner å se bak middelklassens fasader, og fange opp barna.

Hovedbudskapet kan noen ganger kan bli overtydelig repeterende, men det er en liten innvending mot en bok hvor Bitsch avkler mytene om den typiske misbruker, og tydelig viser samfunnets avmakt og feighet i møte med omsorgssvikt av barn fra «møblerte hjem».

«Vi, de lavmælte jegersoldatene som nekter å frike ut og insisterer på å ikke la oss knekke, får ikke den kjærligheten og omsorgen vi så sårt trenger når vi utsettes for svikt og overgrep. Vi biter tennene sammen. Helt, helt, helt alene.»

KARI BIRKELAND

 

 

(Foto: Spartacus)

 

 

-- annonse --