Styggvakker spøkelsesfortelling

Maria Kjos Fonn (Foto: Oda Berby)

Også når Maria Kjos Fonn skriver for barn, blir det styggvakkert, men ellers er det langt mellom skittenrealismen fra hennes tidligere bøker og spøkelsesfortellingen «Memoria».

Tenk deg at du mister bestemoren din og at det ikke bare er hun som forsvinner, men også minnene om henne. Hun blir borte fra familiebildene på veggen, og alle bortsett fra deg glemmer at hun noen gang har eksistert. Det er dette Liv i barnebokdebuten til Maria Kjos Fonn, Memoria, opplever, og da er det bare én ting å gjøre: Dra til dødsriket og finne ut hva som har skjedd med bestemor.

At Maria Kjos Fonn, som tidligere har skrevet voksenbøker om rusavhengighet og overgrep, skriver en spøkelsesfortelling når hun først skriver barnebok, virker ikke så rart med det første. Men det viser seg å være langt mellom skittenrealismen fra hennes tidligere bøker og spøkelsesfortellingen Memoria

Klassiske spøkelser

Fonn serverer en spøkelsesfortelling av det klassiske slaget, med alt det innebærer av gjennomsiktige, svevende skikkelser, svarte katter og edderkopper, samt et hjemme-borte-hjemme-narrativ. 


Maria Kjos Fonn:
Memoria
Barn og ungdom
Aschehoug
246 sider

Som seg hør og bør i en spøkelsesfortelling, møter hovedpersonen Liv på en rekke utfordringer, blant annet en Grusomme-Gabriel-skikkelse med klirrende lenker som har låst bestemor inne i Mellom-rommet, rommet mellom livet og døden. Heldigvis har Liv et anheng av en tåre hun felte da bestemor døde, som passer i de fleste nøkkelhull. 

Lettvinte løsninger

Det blir for lettvint. Selv ikke da anhenget knuser, blir det spennende, hun kan jo bare gråte et nytt.

Jeg savner de rå beskrivelsene, de indre opplevelsene Fonn skildrer så godt i voksenbøkene at det kan ta pusten fra leseren. Få kan beskrive volds- og rusopplevelser med samme intensitet som i Fonn gjør i sine tidligere romaner, og det egner seg heller ikke i en barnebok, men når spøkelsene bestemmer seg for å dra til Nunoria, der de levende bor, skulle jeg ønske det ble skildret like intenst som da Elise i Heroin chic setter sitt første skudd. I stedet blir ikke opptrinnet gjort stort ut av.

Sekvensen der de døde befinner seg i de levendes verden forløper relativt rolig over noen få sider. De få dramatiske sekvensene Fonn bruker plass på, blir til gjengjeld gjentatt til det kjedsommelige. Hvor tungt det er å gå opp trappen til Mellom-rommet, der bestemor sitter fanget, blir beskrevet en, to, tre, fire ganger. For ikke å snakke om Chopin. Til tross for at bestemor er pianolærer, og Memoria er landet bak musikken, er det et begrenset musikkrepertoar i boka. Det eneste musikkstykket som nevnes, nynnes og spilles er Chopin og hans sørgemarsj. 

Styggvakkert

Antiklimaks og gjentagelser til side: Fonn skriver fortsatt sylskarpt. Samtidig har hun skrudd opp den naive tonen, som her, da Liv observerer begravelsesagenten under bestemorens begravelse: 

Han ser dum ut i den svarte dressen og med det lille, triste smilet. Som om han bare har kledd det på seg før han gikk på jobb. Akkurat som folk som selger mobilabonnementer på gata må smile veldig, må de som viser fram døde bestemødre, bare smile litt.

Det er vakkert og sørgelig på en gang. Og det er i passasjer som denne Maria Kjos Fonn er så god, når hun skildrer en begravelsesagents smil, et smil som er ment å behage og passe i situasjonen, men som blir avslørt og feil og stygt fordi den som ser smilet ikke er mottakelig for det. Når menneskene blottstilles er Fonn i sitt ess. 

Når jeg først er inne på det styggvakre. Memoria er illustrert av Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal). De som kjenner illustrasjonene hennes fra billedbøkene om Pølsetjuven vil forstå hvor godt de passer til Memoria. Hun tegner spøkelsene søte og skumle, vakre og sørgelige på en gang. 

Ting er ikke svart-hvitt. Ikke i Kinderwhore, ikke i Heroin chic og ikke i Memoria. Maria Kjos Fonn får frem nyansene, i Memoria er ingen bare snille eller bare onde, selv om språket og tonen er skarp, er alt litt blurry.

 

 

0 Delinger