Stormfulle opphav

Med mye farge og skarpe kontraster tegner Flatland sitt ambisiøse familieportrett, i en fortellerstil så heseblesende intens at det er umulig å ikke bli revet med.

Boka starter når de tre voksne barna Liv, Ellen og Håkon feirer sin fars syttiårsdag i Italia. Innen fortellingen er slutt, 240 korte sider og flere år senere, har de tre søsknene gransket sine liv fra mange nye vinkler. Trekløveret veksler på å være fortellerstemme. Selv om de strir med helt ulike utfordringer i livet, og har til dels helt ulike minnebilder om hendelser i barndommen, klinger de litt for likt rent språklig.

Storesøster Liv innser langsomt at selv om hun har best utdanning, finest karriere, et tilsynelatende solid ekteskap og friske barn – så er hun også det første og største offeret når foreldrenes skilsmisse ryster familiens grunnvoll. Hun har knapt opplevd et aleneliv som voksen, flyttet nesten rett fra jenterommet inn i ekteskapet, og knytter all sin trygghetsfølelse til foreldrenes stabilitet. Liv sliter i et slags limbus, der søsknene både er hennes nærmeste og samtidig langt utenfor begripelse og kontroll. Hun identifiserer seg ufrivillig med faren, familieoverhodet, men når foreldrene går fra hverandre i en alder av sytti trekker hun seg helt unna ham og ser sin mor med mykere øyne. «Ikke vær så veslevoksen», sier matriarken til sin datter i en av bokens innledende nøkkelscener, og da glemmer datteren fremdeles at hun er over førti år.

 


Helga Flatland:
En moderne familie

Roman
Aschehoug

På armlengdes avstand

Spiller det en rolle om det var under en studentdebatt foreldrene møttes, eller faktisk rett og slett på en fest? For retorikeren og lillesøster Ellen blir dette viktig, hun leter etter løgner overalt, og er hudløs i sin angst for å være ufruktbar. Både hun og den litt yngre samboeren rives langsomt i stykker, når kjærlighetslivet deres gnages inn til beinet av frenetiske forsøk på å unnfange et barn. Hele verden, alt som skjer henne, får farge av skuffelsen og smerten hver menstruasjon forårsaker. Den profesjonelle kommunikatøren blir som lammet, ute av stand til å nå frem til sine nærmeste kjemper hun mot en oppslukende håpløshet.

Lillebror Håkon er en nesten «irvingsk» konstruksjon av en romanfigur, som plages av den uvanlige diagnosen misofoni – han tåler ikke lyden av andre menneskers kropper, for eksempel når de spiser. Søstrene bærer fremdeles på bekymringer for ham, selv om broren har fylt tretti og for lengst flyttet for seg selv. Han holder både dem og alle mulige kjærester på en armlengdes avstand, og trives i hverdagen han har skapt seg. Håkon identifiserer seg med Sartre, kaller seg en frihetselsker, og er motstander av alle typer religiøst betingede relasjonskonstruksjoner, særlig monogamiet. Men han er også et såkalt sensibelt barn, som lever uten filter og må bruke mye krefter på å skjerme seg mot andres smerte. Selvsagt faller han så det riktig runger i alle himler for en ung kvinne, og like selvsagt raserer forelskelsen selvbildet og prinsippene han har snekret så fint sammen. Det er også artig, om enn ikke særlig originalt, når forfatteren lar mor og sønn diskutere hvorfor «damebøker» om følelser og familie får så liten status og få mannlige lesere, og hvor langt bak i likestillingsløypa litteraturen generelt faktisk derfor ligger. Det er også artig når Flatland pirker en nykvesset skriveklo i hverdagslige ufullkommenheter og latterlige «moderne» fenomener, som at eldre mennesker fastholder at enhver sms-utveksling må avsluttes med et høflig hadet-ord. Midt i all elendigheten denne familien gjennomlider gjør en slik latter godt.

 

Feelbad-litteratur

For hvis det var noe som het «feelbad-litteratur» innen «damesjangeren» kunne kanskje Helga Flatland krones til dronning. Som i tidligere bøker mestrer hun kunsten å skape tempo og engasjement for et underholdende og dramatisk persongalleri, i et effektivt og lettlest språk. Hun er ikke redd for klisjéer, og fletter gjenkjennelige konflikter og tema sammen i en stram og klassisk dramaturgi, uten mye undertekst. Slik får leseren et slags sikkerhetsbelte, det er bare å spenne seg fast og nyte romanen som en berg-og-dalbane av en leseopplevelse. Intense følelser venter i svingte opp- og nedturer, og hendelsene som utløser dem er levende og innsiktsfullt skildret. Vektløst håp, sylskarp ironi, kvelende sjalusi og grunnleggende samhold preger denne såkalt moderne familien, som på utsiden er så velpolert gammeldags at ingen fikk være inne når været er fint, og alle spiser pannekakefrokost når det er bursdag.

 

MAY GRETHE LERUM

 

 

(Foto: Studio Vest / Aschehoug)

 

Trykk her for å se høstkatalogene