Lyrisk: - Nå som de har valgt meg, får gjerne den Svenska Akademien ytterligere kritikk, var en av de første uttalelsene fra den nybakte Nobelprisvinneren i litteratur, Louise Glück. Slik gikk det ikke. Ingen av betydning har uttalt seg kritisk, tvert om har svært mange hyllet det overraskende valget.
Vi var mange som ble overrasket torsdag da Svenska Akademien offentliggjorde vinneren av årets Nobelpris i litteratur. Selv hadde jeg verken hørt om, eller lest noe av Louise Glück (f. 1943), noe jeg neppe har vært alene om.
Jeg hiver meg på telefonen til Glücks norske forlag, Oktober, og hvor gleden selvsagt var stor. Kort tid etter sitter jeg fjetret og leser fra samlingen Averno, den eneste som hittil er utgitt på norsk, gjendiktet av Per Petterson.
Per Petterson var da også blant de første gratulantene: – Foruten Ann Carson er det Louise Glück jeg har lest med størst begeistring av lyrikere de siste årene. Dette er veldig velfortjent!
Forlagssjefen Ingeri Engelstad, fulgte raskt opp:
– Dette er en strålende nyhet, det er fantastisk at Louise Glück har fått Nobelprisen. Det er ekstra hyggelig at det er en poet og kvinne som får den i år. «I dette flettverket av mytologi og hverdag, guddommelig fantasi og ubeskyttet tilværelse, stilles både det klassiske dramaet og det dagligdagse, brokete livet til skue. I ett og samme sveip, så å si, makter Louise Glücks dikt å favne både det storslåtte og det ordinære», skriver Rune Christiansen i sitt etterord til samlingen «Averno», og det er både presist og vakkert sagt.
Det er bare å melde seg på. Helt siden torsdag har jeg sittet bergtatt av disse vakre versene. Tankene går til en annen Massachusetts-poet, Emily Dickinson (1830-1886), men også til den siste kvinnelige poeten som fikk Nobelprisen, Wislawa Szymborska (1923-2012) i 1996. I likhet med Szymborska evner Glück å favne det store med utgangspunkt i det lille.
Hun får prisen for «for sin umiskjennelige poetiske stemme, som med nøktern skjønnhet gjør individets eksistens universell», heter det i Nobelkomiteens begrunnelse.
For en sjelden gangs skyld: – Hatten av for Svenska Akademien.
3.
Snø hadde falt. Jeg husker
musikk fra et åpent vindu.
Kom til meg, sa verden.
Ikke at den talte
i fullstendige setninger,
men at jeg fant det vakre i den på denne måten.
Soloppgang. Ei fuktig hinne
over alt som lever. I rennesteinen
dannes pytter av kaldt lys.
Jeg sto
på dørstokken,
om enn det virker latterlig nå.
Det andre så i kunsten,
så jeg i naturen. Det andre så
i kjærligheten, så jeg i naturen.
Så enkelt. Men det var ingen stemme der.
Vinteren var over. I leira
syntes flekker av grønt.
Kom til meg, sa verden. Jeg sto
i ullkåpa foran en slags lysende portal –
endelig kan jeg si
for lenge siden; det gir meg en ikke ubetydelig glede. Skjønnheten
helbrederen, mesteren –
døden kan ikke skade meg
mer enn du har gjort meg skade,
mitt elskede liv.
Utdrag fra: Louise Glück, Averno, gjendikta av Per Petterson. (Forlaget Oktober, 2017)
