B. MiRee Abrahamsen skriver om balansen mellom den som reiser og dem man møter. Og kunne godt tenke seg et møte med Bibelens hardt prøvede Job.
Ukens forfatter har studert språk i Hviterussland, kunst i Israel, arabisk i Syria, samtidslitteratur i Russland, og mandarin i Kina. Hun debuterte i 1999 med diktsamlingen Ankeret i Apegården, og ga i 2012 ut romanen og reiseskildringen Det ville Østen – en innføring i klassisk sibirofili. I høstens roman møter vi en lett desillusjonert kvinne drar ut i verden for å yte sin egen, private nødhjelp.
Forfatter: B. MiRee Abrahamsen
Aktuell med: Nød Hjelp (roman), Vigmostad & Bjørke
Om spriket mellom teori; å ville gjøre noe godt – og virkeligheten. Hovedpersonen ønsker å yte personlig nødhjelp, og drar ut i verden, bl.a. til India, for å ta et tak. Det går ikke som forventet. Handler også om prinsipper for nødhjelp generelt. Alvorlig tema, men med mye komikk.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Jeg hadde tenkt i lang tid på balansen mellom den som reiser og de man møter, om det man gir og det man tar – hva enhver giver-mottaker-transaksjon gjør med oss, f.eks. forskyver makt- og avhengighetsforhold, og hvordan det former oss som moralske individer – og jeg tenker en del på hvorvidt jeg bidrar så mye som jeg bør og kan, til å gjøre verden til et bedre sted.
Tre favoritter:
Samuel Beckett Vente på Godot – jeg møtte boken først via teateret. Handlingen rører noe dypt og fundamentalt, og det er den ekstremt vellykkede blandingen av komikk og tragedie, og det store, åpne, uvisse som gjør teksten helt uovertruffen. Når teppet går ned, er jeg i et slags sjokk. Hver gang.
Dao De Jing, Laozi. Liker blandingen av filosofi og poesi. Fordi jeg er dypt engasjert i wushu (kung fu), er dette verket helt uunngåelig. Selv om teksten er universell, opplever jeg den som mer levende når jeg er i Kina og ser den i wushu-kontekst.
Mircea Cartarescu: Alle titler. Cartarescu leser jeg først og fremst på grunn av språket. Tekstene hans er til tider så full av informasjon, at det blir som en oversvømmelse, men jeg hopper ikke over en eneste setning. For noen blir det sikkert overdose, men jeg nyter ornamentikkens rus. Passer ikke for minimalister.
Sjekk ut:
Nei nei nei. Dette er et forferdelig spørsmål! Jeg ligger alltid i etterkant.
Sist leste bok:
Meg eier ingen, Åsa Lindeborg. Er ikke helt ferdig. Modig historie, godt språk og intime, tydelige portretter.
Hvordan jobber du? 
Jeg kan jobbe av plikt, på kommando – men jeg hater det. Ofte er det et enkelt bilde, et ord, en setning som trigger hele boken. Jeg liker å begynne midt i, og jeg kan spinne rundt ett ord, og fantasere frem et hele kapitler i løpet av en time. Bokens – la meg kalle det torso, kan jeg gjøre unna veldig raskt. Men jeg jobber gjennom språket, hver setning, titalls ganger, flytter ofte hele kapitler rundt i boken. De beste delene kommer som regel til sist – gjerne rett etter deadline. Intuisjon er mitt viktigste redskap. Nerdegenet det andre. Nidkjær innbitthet det tredje. Fantasien og lekenheten det siste. Jeg kan jobbe hvorsomhelst. Men jeg kan ikke snakke om det. Alt må være hemmelig. Ellers går det i stykker.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Kanskje Job, i Jobs bok, det er spennende med folk som evner å utholde motgang uten å forderves eller forgå.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Si det.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Alt ettersom.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
Beklager, alle mine favorittnettsteder er nerdenettsteder om kinesisk grammatikk.
På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?
For et merkelig spørsmål, akkurat som om det bare finnes disse to i det skrivende landskapet. Jeg hadde vel gått for Knausgård, siden jeg er fra Tromøy, har delt samme skole, lekt med lillebrødrene til hans venner, relaterer til de samme stedene og referansene. Skulle være morsomt å gjøre noen sammenlikninger. Men det er vel bare å lese Min kamp . . .
