Staten, det er byråkraten!

Hva skjer i departementskontorene? I den britiske komiserien «Javel, statsråd» skjøt Sir Humphrey mesterlig ned statsrådens mange innfall med et uutgrunnelig smil.

Langt unna komisjangeren har Fagbokforlaget utgitt en samling tekster om arbeidet i regjeringskorridorene. Forfatterne er akademikere og høyere embetspersoner. Et departement huser statsråden og de politiske hjelpere. I samme korridorfløy har også den faste lederen av embetsverket sitt kontor. En lengesittende toppbyråkrat kan fort ha overlevd ti-tolv statsråder og vil ha lært balansen mellom politikkens intuitive ønsker og byråkratiets krav til utredning og avveininger.

Et unikt innsyn?

De indre prosesser i embetsverket skjer stort sett i fred og ro. Fagbokforlagets smusstekst lover et sjeldent innblikk, til og med et unikt innblikk i det indre livet. De påstandene må nok skytes ned med en gang. Allerede i forordet får vi vite at intensjonen er at disse tekstene kan komme til nytte i kompetanseutviklingen i sentraladministrasjonen og på det helt nye Byråkratiprogrammet.

Med et unikt innblikk tenker jeg på ærlige og direkte observasjoner, skrevet uten sidehensyn til egen karriere og anseelse. Tankene streifer Jens Hauglands usminkede Dagbok fra Kongens råd. Han var statsråd gjennom det meste av 1950-tallet. Jeg intervjuet ham da boka kom ut mange år seinere. For et par år siden tok avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet et oppgjør fra innsiden. Etter mange års trofast tjeneste var juristen gått grundig lei av stadig nye tidkrevende rutiner og dogmetenking. Det var ingen solskinnshistorie om effektiv forvaltning eller god rolleforståelse fra toppen.

Popularitet foran langsiktighet

Redaktører: Fridthjof Søgaard, Kristine Offerdal og Kjell Inge Bjerga
Norsk byråkrati – kan det bli bedre?

Artikkelsamling
Fagbokforlaget
249 sider

Bokens tekstbidrag er gode analyser og diskusjoner. Tematikken er mangfoldig, men velkjent for forvaltningspolitikkens travere. Forbløffende nok samles flere bidragsytere om dette: Det har skjedd en glidning fra solid skjønn til politisk spinn. Når politisk ledelse og de faste byråkrater møtes om morgenen er det kortsiktigheten som har forrang. Nå pensjonert departementsråd Eva Hildrum i Samferdselsdepartementet observerer at kommunikasjonssjefen møter statsråden hver dag, men uten at de faglige lederne er med. Ut av møtet har kommunikasjonssjefen med seg bestillinger til fagavdelingene med korte frister. Hildrum sier at hun forsøkte å skjerme det faglige arbeidet, men lyktes dårlig. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og de mange Rattsø-kommisjoners far, Jørn Rattsø, er inne på det samme. Popularitetsjakt står mot langsiktig og god offentlig styring.

Sannhet for byråkrater

En av bokens redaktører, Fridthjof Søgaard, som er strategidirektør i Forsvarsdepartementet, drøfter om det er behov for et sannhetskrav for departementsbyråkrater. Sannhet under ild. Det politiske markeringsbehov fra morgen til kveld utfordrer faglighet, upartiskhet og grundighet – nettopp det som skal kjennetegne et byråkrati. Det er eksempler på at pressemeldinger har brukt statistikk på en manipulerende måte. Dette utfordrer forvaltingens grunnleggende verdi om at neste statsråd fra et annet parti skal kunne ha like stor tillit til deg som den statsråden du akkurat nå skriver talepunkter for.

Jacobsen vil ta en telefon

Ingen medievitere eller statens egne kommunikasjonsfolk bidrar med synspunkt på medialiseringen som tydeligvis er blitt et forvaltningsgnagsår. Politisk redaktør Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv er derimot invitert til å si hva han synes om departementenes kommunikasjonsarbeid. Mange er effektive og flinke, men det er pseudo-åpenhet. Det mangler ikke statsråder som reiser rundt i det ganske land for å lytte til innspill. Men dette er regissert. Jacobsen ønsker seg telefonnumrene til byråkratene. Her møtes Jacobsen og Eva Hildrum som forteller at hennes departement i mange år holdt seminarer for journalister for at de skulle bli kjent med faglige problemstillinger og ledende embetsmenn. Slik kontakt er nå styrt, og det er nok ingen vei tilbake, mener Hildrum.

Men er dette uproblematisk i lys av Grunnlovens § 100 som «pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale»? Teamet foreslås som gruppeoppgave på Byråkratprogrammet!

Kan vi bli bedre da?

Det andre tema vel verdt å grunne over springer ut av tittelen: Norsk byråkrati – kan det bli bedre? Vi har det med å postulere at vi er gode her i landet. Og flere bidragsytere vil gjerne understreke at norske byråkrati er i verdensklasse. Der kan vi trygt plassere oss fordi det er ytterst vanskelig å måle departementsbyråkratiets ytelser. Vi hørte jo lenge at norsk skole var i verdensklasse. Det var før Pisa-sjokket.

Ingen plikt til å motvirke sløsing

Fridthjof Søgaard er bidragsyteren som kaster fram flest brannfakler. Han konstaterer at det er betydelig innsparingsmuligheter i offentlig sektor. Det kan påvises suboptimalisering. Det skjer med reine ord sløsing. Men er det så rart når det ikke stilles krav om at ledere i departementet skal kunne vise til resultater?

På individnivå er det slik at du kan gjøre en god karriere uten å dokumentere resultater av ditt arbeid. Det holder å bli ansett som flink. Søgaard tar til orde for at det må fastslås som en embetsplikt å ta initiativ til forbedringsarbeid.

 Flere og flere gjør mindre og mindre

Tallet på departementsansatte øker, det skal bli bra trangt i det nye regjeringskvartalet. Dette til tross for at en lang rekke reformer har flyttet saksbehandling ut i ytre forvaltning. Det er ingen grunn til å hevde at byråkratene ikke jobber hardt. Jevnt over er byråkrater lavt betalt og høyt utdannet arbeidskraft som legger sjela si i arbeidet.  Og aller viktigst: Norge er et av relativt få land hvor det ville være en sensasjon om en utro tjener ble tatt med seddelbunken i baklomma. Ukorrupt forvaltning er tillitens bunnplanke.

Skaper sitt eget arbeid

Med stadig flere byråkrater kan det mistenkes at forvaltningen lager mye arbeid for seg selv. Oppgavene vokser delvis som press utenfra og internasjonalt regelverk, men også fordi man har umettelig appetitt på regler, forskrifter og nye prosedyrer. Det er tross alt det byråkrater er trent til. Før nevnte Eivind Tesaker hadde ansatt mange medarbeidere i sin tid. En dag kom et tykt hefte fra HR-avdelingen om fremgangsmåten ved rekruttering. Kulturdepartementet kom til å trenge interne retningslinjer om varsling. Varslingsregelverket kom med forsikringer om at varsling kan være et gode for virksomheten. Heftet var på 62 sider. Eivind Tesaker konstaterte i sin bok at hans avdeling fikk flere medarbeidere, men produserte færre saker. Slike synspunkter var ikke spesielt ønsket. Det var definitivt ikke karrierefremmende. Fra Tesakers overordnede fikk pressen beskjed om at man virkelig ikke ville kommentere eller diskutere offentlig med en av sine egne: Vi tar det internt.

Kulturen og lojaliteten i departementene er nok av en slik art at Frithjof Jacobsen gjerne må ringe, men det er tvilsomt at han vil hale nyheter ut av samtalen. Et mer nådeløst søkelys er et incentiv forvaltningen trenger. Inntil videre er det i høy grad positivt at reformvillige byråkrater reiser problemstillinger, slik de gjør i denne boka.

KJELL SOLEM