Sprek «Sult» uten at noe går tapt

SULT MED SMIL: Julia Bache-Wiig og Preben Hodneland spiller med alle følelser i Riksteatrets premiere. Og treffer våre. Bak: Tuva Syvertsen fra Valkyrien som spilte, samplet og lagde live lyd i stykket. Foto: Erik Berg

Riksteatret reiser til 60 steder med Hamsuns "Sult". Det er forfriskende sprelsk og sprekt, uten at smerten går tapt og forsvinner i handling på handling. 

Røykmaskin, videovegg og sprell levende spellemann i hjørnet av scenen er etterhvert blitt vanlige ingredienser i teatret. Noen ganger inngår dette i en del av vanligheten, men grepene gjør underverker for Sult, som ellers kan spilles som en anemisk, eksistensiell monolog eller slekte for mye på den dirrende svensk/danske filmatiseringen med Per Oscarsson fra 1966. Et fryktsomt verk å nærme seg, med andre ord.


Knut Hamsun:
Sult

Dramatisert av Anders T. Andersen for Riksteatret.

Med Preben Hodneland, Jørgen Wiig Salvesen, Julia Bache-Wiig, Sverre Bentzen og Tuva Syvertsen.

Scenografi ved Dagny Drage Kleiva

Anders T. Andersen har hatt en god hånd med mangt litterært de siste årene, nå sist en lavbudsjetts filmatisering av Vesaas´Fuglane. På Riksteaterpremieren i går kveld gjorde han Sult som en fet og frodig forestilling. «Fet» som i «fet plate» og «frodig» som i et stykke som påkaller alle emosjoner, til og med latteren, som våger å la hovedpersonens bekledning være gråblå og uten slips/sløyfe/krage og hvit skjorte, som man kan tenke seg Kristiania 1890.  Og som Gjør Ylajali (Julia Bache-Wiig) til et fyrverkeri i både farger og personlighet i stedet for stram, streng jomfru.

La dritten treffe vifta

Lidelsen kommer blåsende mot hovedrolleinnehaveren Preben Hodneland, og det er multirolleskuespillerne Sverre Bentsen og Jørgen Wiig Salvesen. Her er det dramaturg og regissør Andersen legger føringen for stykket: La oss få det ut, få all dritten til å treffe vifta, få alt på bordet. La oss se hvor lenge det går.

Det slår meg i ettertid: Vi vet jo egentlig ikke hvordan det går med vår sultende, fortvilte venn. Det vil si, romanen byr på en fluktmulighet, en utsettelse av elendigheten i form av en jobb som jungmann på båt til England. Denne har Andersen forsterket kraftig og gjort til en slags aha-opplevelse: Det er her Hamsun selv kan leses inn biografisk. Han som stakk fra problemer, stengte av og stengte andre ute og til slutt gikk vill. Stolt, steil og ikke til sitt eget beste.

«Vi kan skilles ad i Leeds», sier skipperen og vår mann er sjeleglad for muligheten til både å mønstre på og til å ha nok en fluktrute. Bak ham står broene i brann.

Mye tekst kuttet

Heller ikke i den nyeste adapsjonen av Sult, Martin Ernstsens brageprisvinnende tegneserie er slutten særlig vektlagt. Det er uhyre interessant å tenke seg en fortsettelse på denne mest tydelige handlingen i romanen, for i teksten skjer det forsvinnende lite som skaper fremdrift på scenen. Sceneversjonen har måttet kuttet mye tekst, spesielt i det som heter Tredje Stykke, for å komme i mål på en time og førti minutter. Og for å unngå de evindelige repetisjonene denne modernistiske klassikeren byr på, med små twister her og der.

Intet går tapt

FORNØYDE: Kulturminister Trine Skei Grande og regissør Anders T. Andersen fikk en prat i foajeen etterpå.

Scenografien er mye rikere og rølpete enn man kunne vente ut fra den spinkle handlingen. Ord som spretter opp på videoveggen kan med fordel kuttes ut. Lyden er god, vi hører og forstår. I det hele tatt er dette forfriskende sprelsk og sprekt, uten at smerten går tapt og forsvinner i handling på handling.

Riksteatret har sin del av stykker basert på litterære klassikere denne våren og turnéstarten er i Stjørdal 15. januar. Det skal altså spilles seksti forestillinger med to innlagte pauser til 29. april. Dette trøkket imponerte blant andre den teateraktuelle artisten Erlend Ropstad, som samarbeider med Anders T. Andersen frem mot premiere på Nationaltheateret 15. februar, da vi møttes i foajeen etterpå:  «Bare tenk åssen det ville gått med den fyren på NAV», flirte Ropstad. «Og tenk at Hamsun skrev hele denne romanen for å sette fokus på frilansernes betingelser», svarte jeg. Det er slik man kan slenge ut etter en forestilling som har fylt deg med energi.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --