– Da jeg skrev om abort i Siderhusreglene hadde jeg aldri forestilt meg at spørsmål om kvinners rett til å kontrollere sin egen kropp skulle være noe idioter fortsatt ønsket å innskrenke tre tiår senere, sier John Irving.
John Irving misliker at vi fortsatt lever i en tid der kvinner undertrykkes og regnes som annenrangsborgere i en deprimerende stor del av verden.
John Irving er mest opptatt av å snakke om sin siste Irvings siste roman Mysterieavenyen, men når samtalen dreier inn på den amerikanske valgkampen, mumler han noe i telefonrøret om folk som burde fått slått inn ansiktene sine.
– Da jeg skrev om abort i Siderhusreglene hadde aldri forestilt meg at spørsmål om kvinners rett til å kontrollere sin egen kropp skulle være noe idioter fortsatt ønsket å innskrenke tre tiår senere. Eller at vi fortsatt lever i en tid der kvinner undertrykkes og regnes som annenrangsborgere i en deprimerende stor del av verden.
Skrive i sirkel
– Er politiske engasjement et viktig drivstoff for deg som forfatter?
– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har skrevet fjorten romaner. I følge mitt regnskap er maks seks av dem politiske, eller polemiske. Færre enn halvparten med andre ord, har det som kritikere vil kalle et tydelig tema. Det er tjue, kanskje tretti andre faktorer som er like viktige i mitt forfatterskap. En ting som er mye viktigere for meg, en ting som finnes i absolutt alle romanene mine er unge hovedpersoner i en formativ alder, tolv, tretten, fjorten år gamle, som ser noe, opplever noe, som viser seg å være livsendrende, formativt for hvem det mennesket blir resten av livet.
I Mysterieavenyen er det unge mennesket Juan Diego. Han vokser opp på en søppelfylling i Mexico og mister først moren og deretter den klarsynte søsteren Lupe under det man må kalle forstyrrende omstendigheter.
Blandet mottagelse
Anmeldelsene av Irvings siste roman har vært påfallende varierte, fra det svært begeistrede til det ganske lunkne, sistnevnte fra kritikere som beskylder forfatteren for å servere et oppkok av tidligere ideer og temaer. Irving som flere ganger har erklært at «good writing is about rewriting», sukker tungt i telefonrøret.
– Det bør være ganske klart for alle som kan lese at det ikke handler om at jeg mangler fantasien til å finne på nye ting å skrive om. Når flere elementer og tematikk går igjen i flere av romanene mine, er det fordi de er verd å skrive mer om. Og selvfølgelig ligner flere av figurene på hverandre. Flor er beslektet med Roberta i Garps bok, Lupe minner både om Lilly i Hotel New Hampshire og ikke minst om Owen Meany.
Frem fra dypet
En uhyggelig og uforglemmelig skapning i den nyeste romanen som derimot ikke ligner på noe Irving har skildret før er en enorm, stirrende ål i et digert, halvveis mørklagt akvarium på hovedpersonen Juan Carlos iskalde hotellrom i Manila.
– Du hadde ikke fått sove med den ved siden av sengen, du heller? humrer han.
Beistet befinner seg på hotellrommet på grunn av Juan Carlos ekstremt velmenende, tidligere skrivekurselev Clark. For Juan Carlos, som i voksen alder har blitt en feiret forfatter, har en gang skildrer en ål i en av bøkene sine. Dermed organiserer Clark akvariet på hotellrommet som en overraskende og forholdsvis feilberegnet hyllest.
– Jeg tror alle vi kjenner alle en Clark, et av de menneskene som kun vil så inderlig vel, men som lider under en skrikende mangel på innsikt. Jeg moret meg veldig når jeg skrev om ham og alle de forferdelige ideene hans. For selvfølgelig husker ikke Clark at ålen i fisketanken i Juan Diegos bok er en forferdelig dyr som tar nattesøvnen fra hovedpersonen.
Umiskjennelig univers
Ålen er ny, men samtidig så veldig «irvingsk». Og mange har lett etter utspringet for forfatterens umiskjennelige univers, befolket av foreldreløse barn, bjørner og prester og en etter hvert stor gruppe figurer som både har et svært aktivt og et svært forvirret seksualliv. For sistnevnte skikkelser kan vi legge til at jo nærmere de befinner seg det enkelte ville karakterisert som perversjoner, jo mer høres Irving ut som en kjærlig forelder når han skildrer dem. Den kjærlige tonen er også konstant gjennom all elendigheten han utsetter figurene sine for, sinnet er stort sett reservert den og dem som insisterer på retten til å definere det normale og akseptable.
Selv hevder han at fantasien næres av «å gå rundt med et evig what if? i bakhodet». Og selv om små deler av Irvings biografi og bibliografi sammenfaller, gjør store deler det åpenbart ikke. At Mysterieavenyens hovedperson Juan i likhet med sin forfatter John er en godt voksen, suksessrik forfatter som har undervist ved forfatterstudiet i Iowa, fremstår mest av alt som en lett irettesettelse av virkelighetssuget i litteraturen. For Irving lar Juan Diego mene mye om akkurat det, samt om kritikere, lesere og om skriving generelt i romanens siste del. Selv svarer Irving stort sett med en variant av Juan Diegos erklæring om at «jeg skriver ikke om meg selv» når noen spør.
Ålen i mørket
– Men angående ålen, man tar seg i å spekulere i hvilke kjærlighetserklæringer en ihuga Irving-fan kunne finne på å utsette forfatteren for. Nakenfallskjemhopp? Bjørnekostymer?
– Haha. Det jeg kan si er at det fantes en virkelig ål, på en gammel sjømatrestaurant på Oceans Avenue i Santa Monica. Min eldste sønn bodde der da døtrene hans var små, så hver gang jeg var i nabolaget tok jeg med meg jentene dit. Innerst i lokalet stod et hjørnebord, tett inntil et av de største akvariene jeg har sett. Det var dårlig opplyst, og så ut som det var bygget flere meter innover i veggen. Ting kom svømmende ut fra det grumsete vannet for så å bli borte igjen, og den aller mest uhyggelige skapningen var en enorm ål med stirrende øyne.
– Har barnebarna dine noen gang tilgitt deg?
– Tuller du? De insisterte på å dra tilbake og sitte ved det samme hjørnebordet hver eneste gang. De elsket ventingen, å skremme seg selv og hverandre mens de lurte på når ålen skulle dukke opp fra mørket. Stedet i Santa Monica stengte forresten. Jeg lurer på hva de gjorde med ham etterpå?
Tålmodighetsarbeider
– Du spurte meg om drivstoff til å skrive. Jeg har aldri tenkt at jeg trenger drivstoff. Trangen til å konstruere historier, fortelle historier er konstant. Som å drømme om natten, det er ikke noe man bestemmer seg for å gjøre eller ikke. Når du først har begynt å forestille deg en karakter, når de vokser og blir mer sammensatte, da føles det ikke som noe du kan velge eller velge bort. Jeg jobber ekstremt sakte og lever med romanfigurene mine i årevis, mange av dem tettere enn med folk jeg kjenner.
Dette er et lite utdrag av vår samtale med John Irving. Hele intervjuet kan du lese i magasinet BOK, som er i salg nå.
(Foto: Jane Sobel / Gyldendal)
