Christian Frederiks 15 minutter i rampelyset

SAKLIG ONSDAG: Christian Fredrik ville bli Norges konge, men falt som offer for sine grandiose ambisjoner. Forfatter Mona Ringvej tar oss med bak masken til denne mytiske mannen.

Fascinasjonen for norsk historie virker aldri som å dabbe av hos oss nordmenn. Og den store ståheien rundt Grunnlovsåret i 2014 gjorde ikke ønsket for slike bøker noe mindre. Vi siden den tid fått innblikk i livene til de fleste grunnlovsfedrene, og ikke minst hovedpersonen Christian Frederik. Men hvem var egentlig mannen bak masken?

 

Mona Ringvej (f.1970) har arbeidet med politisk tenkning og offentlighet på 1700- og 1800-tallet i en årrekke. Til daglig arbeider hun som frilans bokanmelder og redaktør, men det er historiefaget som ligger nærmest hennes hjerte. Hun er utdannet historiker, med doktorgrad i antikkens greske demokrati, og har utgitt flere historiske dokumentarbøker. Hun mottok blant annet svært god kritikk boken Marcus Thrane. Forbrytelse og straff, som ble utgitt i 2014.

 

CFomslag

 

Ringvejs nyeste utgivelse tar for seg det skjebnesvangre og ukjente dramaet om den danske kronprinsen Christian Frederiks vei til den norske tronen i 1814. Ringvej ser nærmere på personen Christian Frederik, og måten han iscenesatte seg selv på var en avgjørende grunn til at han kunne samle nordmennene om grunnlovsprosjektet i 1814. Men kort tid etter falt prosjektet sammen, og deretter ble han glemt. Vi får et ordentlig innblikk i hvem Christian Frederik var, og hvorfor han var så viktig for norsk uavhengighet.

 

 

Navn: Mona Ringvej

Aktuell med: Christian Frederiks tapte rike (Vigmostad & Bjørke)

 

 

Ringvej

 

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Jeg hadde lenge jobbet med politisk tenkning og offentlighet på 1700- og 1800-tallet i to forskjellige forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, og havnet stadig innom seminarer, problemer og kollokvier knyttet til hendelsene i Norge i tiden frem mot 1814, og det var først kildenes karakter som vakte min nysgjerrighet og begeistring. Disse menneskene var morsomme, begavede og hadde ordet i sin makt. Satiren satt løst, følelsene likeså, og en av de tingene som slo meg, var hvor lett de lot seg bevege, intellektuelt så vel som emosjonelt. Dette gjaldt da i særdeleshet for en av de viktigste aktørene i Norge i årene 1813 og 1814, kronprins Christian Frederik.

Dernest lot jeg meg fascinere av de sterke følelsene som også omga Christian Frederik i historiografien. Det var vanskelig å finne beskrivelser av ham som ikke enten var spekket med ironi, sarkasme, spott eller beundring. Dette er en tradisjon som går helt tilbake til Henrik Wergelands «Norges Constitutions Historie» fra 1840-tallet, som beskriver ChristianFrederik som feminin, svak, en damenes prins uten mannsmot. Alle disse karakteristika har fulgt ham side. I det  hele tatt: Christian Frederiks karakter er omsluttet av moralske dommer, positive eller negative, og det er disse dommene som har avgjort i hvilken grad man har villet gi ham æren for den norske Grunnloven. Dette fascinerte meg – for de to spørsmålene er jo faktisk gjensidig uavhengige av hverandre. Christian Frederik kan ha vært primus motor for Grunnloven uansett hva slags moralsk karakter han hadde.

Vel, så slo det meg, da jeg skulle jobbe med en artikkel om Christian Frederik og hans rolle i Grunnlovens tilblivelse, at han var som den tragiske helten Eteokles i Aiskylos’ tragedie «De syv mot Theben» og at hans forbindelse og betydning for Grunnlovens tilblivelse nettopp ble mer synlig om man rendyrket fortellingen gjennom disse parallellene. Min tanke var at historien om 1814 – som jo er ganske komplisert og en pedagogisk utfordring for enhver som måtte prøve seg – blir forståelig når man lar en person få spille hovedrollen. Så jeg ga den til ham. Også fordi han spilte den rollen den gang da, selvsagt. Dette er ikke diktning, men sakprosa.

 

Christian Frederiks karisma og teatralske oppførsel var avgjørende for hans midlertidige suksess i Norge. Men hvem var egentlig Christian Frederik egentlig?

Ett av de fascinerende trekkene ved denne tiden, er at det å spille en rolle ikke nødvendigvis innebar noe falskt. Man var de rollene man spilte. Og rollespill var en kunst å etterstrebe. Christian Frederik spilte mange av de rollene en aristokrat av hans herkomst skulle spille; han var teatergjenger, smaksdommer, politisk aktør, kunnskapsrik og -tørst, dannet og en talekunstner. Som han selv sa det, en aristokrat må være både verdensmann og vitenskapsmann. Hvem var han bakenfor dette? Jeg vil nødig grave bak noen fasade, men innrømmer gjerne at jeg legger merke til visse trekk i hans personlighet, gjennom brevene og opptegnelsene han skriver, som for eksempel at han dyrker sin egen utvikling på alle områder. samtidig er hans opptreden i årene 1813 og 1814 fortsatt et mysterium. Hvordan kunne han handle så imot bedre vitende? At Norges selvstendighet slettes ikke ville bli anerkjent? Når innså han det tragiske i sin egen opptreden? Ikke lett å si. Det er mystisk og utilgjengelig, og dermed også forlokkende.

 

Alle har hørt om Christian Frederik. Hva er det de aller færreste vet om ham? 

 

Hm..vel. At han var Grunnlovens far?

 

 

Det er en stor debatt blant historikere; var Christian Frederik en utslagsgivende figur for den norske selvstendighetsreisningen? Hva er din mening?

 

Hendelsene som ledet frem til Grunnloven som et slags selvstendighetsdokument er fullstappet med aktører, både innenlands og utenlands – og det var mange som fikk sine 15 minutes of fame i disse handlinsmettede årene. Mange av dem kan du ta ut av hendelsene, og resultatet ville blitt omtrent det samme. Tar du CF ut av hendelseforløpet, derimot, så ville norsk historie sett annerledes ut, så ja: han var utslagsgivende. Men: man må også gjøre som Jens Arup Seip, skille mellom selvstendighet og politisk frihet. Christian Frederik kjempet først og fremst for det første, sekundært for det andre, da han forsto at en grunnlov var eneste vei til norsk selvstendighet, og dermed en krone på sitt hode. Som han kanskje med tid og stunder også ville ha ønsket å gjenforene med Danmark, om anledningen skulle by seg. CF var dermed ikke en pådriver for en fri forfatning, men han sto bak et opprør mot Kieltraktatens bestemmelse om å overgi nordmennene til den svenske kongen. Og så tok det ene motivet det andre, den ene aktøren etter den andre steppet inn på scenen og hendelsene dreide mot grunnlov.

CFs styrke og betydning i så henseende var at han lot seg påvirke til å sette seg i spissen – ikke bare for en norsk selvstendighet, men også for en fri grunnlov. Om han innerst inne ønsket seg et mer eneveldig styre gjenforent med Danmark – som noen har lagt vekt på – så forandrer det ikke at han var den katalysatoren som kunne samle kreftene mot grunnlovsprosjektet slik det ble. Når det er sagt, må vi ikke glemme at grev Herman Wedel Jarlsberg i mange år hadde samarbeidet med Sverige og ønsket et selvstendig Norge i union med Sverige. Problemet med Wedels planer er bare det at han, på grensen til landsforræder som han kunne sies å være – brente all sin korrespondanse. Og i den askehaugen ligger kanskje sporene til en annen historie som kanskje også hadde endt med et slags selvstendig Norge. Men noen riksforsamling tror jeg ikke det hadde blitt. Og ikke en slik grunnlov som landet fikk med Christian Frederiks vågale, for ikke å si overmodige prosjekt.

 

 

Hva gjorde tapet av Norge med den energiske Christian Frederik?

 

Han gikk tilbake til sitt aristokratiske liv i uvirksomhet. Han fortsatte sin samlervirksomhet, av mineraler, kunstskatter og antikviteter blant annet. I 1839 ble han konge av Danmark under navnet Christian VIII. Rett etter hans død i 1848 innførte Danmark en ny liberal grunnlov, men mange i Danmark hadde da rukket å bli skuffet over at han ikke lenger agerte i pakt med den grunnlovsforkjemperen han en gang hadde fremstått som i Norge.

 

Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre? 

 

Veldig vanskelig spørsmål. De sakprosabøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg, er ofte bøker om krigen. Derfor sier jeg Kristian Ottosen, I slik en natt om jødedeportasjonenene i Norge, fra 1994. Fyldig og rystende fortalt. Av 1814-litteratur er jo kildene mine favoritter, men av den generelle litteraturen på feltet er jo fortsatt Knut Mykland Kampen om Norge, nyutgitt i 1995 en fest av en bok. Og av annen inspirerende litteratur som står seg, er Hannah Arendts bøker mine favoritter. Politisk teori bunnet i historiske eksempler. For anledningen velger jeg meg On revolution, som handler om øyeblikk der folket har grepet den politiske makten i fredelig samhandling – øyeblikk av politisk frihet. Også Eidsvollsforsamlingens skapelse av en grunnlov var et slikt øyeblikk av frihet. De skapte da en ny stat ved å proklamere at den fantes. En såkalt talehandling, og en kraftfull en sådan. En studie verdt.

 

 

 

 

 

-- annonse --