DAGENS SOMMERGJEST: Marius Aronsen redaktør for norsk skjønnlitteratur hos Vigmostad & Bjørke.
Marius Aronsen (57) er redaktør for norsk skjønnlitteratur med særlig ansvar for forlagets krimutgivelser. Aronsen har hovedfag i Nordisk språk og litteratur. Han jobbet i en årrekke for De norske Bokklubbene, både som desksjef og redaktør i Bokklubben Krim og Spenning og Bokklubben Nye Bøker. Aronsen har også vært sekretær i Rivertonklubben og programleder på flere litteraturfestivaler.
– Hvor tilbringer du ferien i år, Marius?
– Først blir det to uker i Vesterålen. Turer i bratt terreng med absurd flott utsikt, bading på kalde, men vakre strender pluss et og annet slektstreff. Så blir det en tur til Blackpool og en festival med flere band fra lista mi over «last chance to see» – som Douglas Adams kalte boka si om utrydningstruede dyr. Ekstrapremien er at jeg ikke bare får med seriestarten i League One på Bloomfield Road, men også åpninga på Leeds’ kommende sesong i Championship på Elland Road.
Mellom turene blir det to uker med å lappe sammen Julenatt, et litterært julehefte med mye kunst. Veldig annerledes arbeid enn vanlig for meg, og noe som skaper god variasjon.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Familie, venner, natur og kultur. I riktige doseringer. Og noen lange løp.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Jeg var allerede fascinert av den Grayson Perry fortelling om klasse og smak i The Vanity of Small Differences, den forunderlige serien med vever om den fiktive figuren Tim Rakewells oppgang og fall. I påsken kom jeg tilfeldig over en bok av Perrys som heter «The Descent of Man». Det er annerledes innlegg i født sånn/blitt sånn-debatten, og har noen interessante refleksjoner om hva maskulinitet egentlig er. Og som Perry spør: «Could it be in need of an urgent upgrade?” Mange mener problematisering av maskulinitet er en luksusproblem, fritidssyssel for velstående, velutdannede mennesker i rike land. Men Perry peker på at en noe rigid maskulinitet er med å trekke mange samfunn ned, for ikke snakke om en årsak til vold, også i større skala.
I flere år har det alltid ligget en roman av Patricia Highsmith øverst i feriebunken. I det forfatterskapet er det veldig mange flere godbiter utover Strangers on a Train de fem bøkene om Tom Ripley. Få kan skildre mennesker med små svakheter som skaper store problemer bedre enn henne. Og måten hun strammer til et plott på burde, være pensum på alle skrivekurs. Sommerens Highsmith blir Found in the Streets. Så tror jeg bare det er to bøker igjen.
– Automatisk fraværsmelding eller litt mailsjekking fra stranden?
– Har på fraværsmelding, men klarer nok ikke unngå å skumme gjennom innboksen i uke to.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Jeg ville gått for hval. En kjapp runde på grillen, så servert med nypoteter, kål og en dæsj salt smør. Når jeg tenker meg om, hadde det vært digg med østers først, men det har jeg aldri turt å servere noen, ikke engang meg sjøl.
– Ditt beste ferieminne?
– Tror det var språkreisa til Bournemouth på ungdomsskolen: vi lærte oss hvordan vi kunne handle i Off Licence-sjapper, vi måtte stadig løpe for livet for ikke bli grisebanka av skinheads, og jeg tror jeg kyssa omtrent for første gang. Ferien var en prematur smak på noe voksent og litt farlig, men veldig spennende.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Jeg fikk nettopp en liten fortelling fra Jan Kjærstad til det allerede nevnte juleheftet. Det er en perfekt utformet fortelling om da forfatteren ti år gammel opplever lillebrorens dramatiske besvimelse i kirka på julaften. Han tror et øyeblikk at broren dør, men det var kanskje bare ventinga på julepresangene som ble for sterk. I utgangspunktet en sentimental fortelling om jula, men så er det det at Kjærstad forteller om noe som endret ham, forandret opplevelsen av tid; fra da av går den så mye fortere. Og da kom jeg på at det nettopp var Jan Kjærstads Rand som endret mitt syn på litteratur. Så lang hadde jeg egentlig bare tenkt at det bra eller ikke så gode fortellinger, men Rand rommer noe jeg aldri kunne gripe helt tak i, den har noen mysterier som ikke kan uttømmes, og det som boka gjorde var at jeg skjønte at litteratur kunne være et fag å fordype seg i. Så bukettene ville gått til ham, fordi han først snudde opp ned på forståelsen min av hva fortellinger kan gjøre, og så for at han gjennom flere tiår stadig har levert uventede fortellinger, fra nye ståsteder.
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Erklært krig mot snikinføringen av engelsk i alle mulige sammenhenger, både hverdag og akademia. Vi må selvfølgelig lære andre språk, men norsk er det viktigste redskapet vi har i vårt , og når det skranter, er det mye som blir litt fattigsligere.
– Hvis du kunne satt én bok på pensum i norske skoler; Hvilken og hvorfor?
– Jeg tror nesten det måtte vært Brødrene Løvehjerte, kanskje i andre eller tredje klasse. Fordi den kan fortelle barn så mye om hva det er å være menneske.
– Hvilken overskrift håper du å se på BOK365 til høsten?
«Strømmen av gode bøker fra Vigmostad & Bjørke forlag tar ingen ende.»
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
– Rart å bare spørre om lesing uten å berøre lydsporet. For det er alltid musikk der, også. I hvert fall for meg. Så derfor burde dere spurt: Hva hører du på for tida? Og jeg ville svart at nå går det veldig mye i Baxter Dury, for han kom nylig med det etterlengtede albumet I thought I was better then you. Litt minimalistisk, noe monotont, men småfunky og fengende. Og som sin avdøde far, Ian Dury, går Baxter inn i den gode engelske sangteksttradisjonen med å skildre ulike karakterer og fortellinger i sangene. Og etter å ha lest Chaise Lounge i vinter, en bok om oppveksten hans i dysfunksjonelle omgivelser, gir tekstene enda mer mening.
– Takk, den går jeg nå og hører på.
