I dag fyller modernisten, samfunnskritikeren, teologen, formidleren og forfatteren Jan Kjærstad 70 år.
Når Jan Kjærstad nå jubilerer, blir det naturlig å spørre:
– Når du ser tilbake, hva har vært den rødeste tråden i forfatterskapet ditt til nå?
– Jeg er nok ikke den rette til å svare på det, men jeg innbiller meg at jeg hele tiden har skrevet om hva det er å være menneske i dagens verden, og at jeg har satset alt på at fortellingen, den gode historien, er det som best belyser dette.
– På hvilken måte synes du forfatteryrket har forandret seg fra du startet opp – og til nå? Stemmer det at forfattere som vil nå ut i dag, i større grad må by på seg selv?
– Da jeg leverte det første manuset, regnet jeg med at jeg kunne gå tilbake til skrivekottet og komme tilbake med noe nytt om to år. Jeg ble forbauset da jeg fikk beskjed om at jeg stille opp for å promotere boka. Egentlig irriterte det meg, for jeg er sjenert, jeg ville bare skrive. Senere har jeg måttet bruke mer og mer tid på alt dette med lansering og markedsføring. Mye av det er selvfølgelig fint, som festivaler og opptredener rundt omkring, hvor man møter leserne sine. Jeg har klart meg tålelig bra, tror jeg, selv om jeg ikke har kunnet by på opprivende skandaler, alkoholisme eller grusomme traumer fra barndom eller ungdom.
– Du har ofte vært lite opptatt av å følge de generelle litterære strømningene, hvorfor er det blitt slik, tror du?
– Jeg tenker at en forfatter er en outsider. Du skal være på et annet sted enn det stedet alle de andre er på. Da blir også fortellingen din overraskende, i beste fall fanger den noe nytt.
– Å rykke oss ut av vanetenkningen, er det ditt fremste mål når du skriver?
– Ja, men det er også det vanskeligste. Lesere har en tendens til å velge bøker som ligner på de bøkene de har lest før. Hvis de møter en roman som bryter med forventningene, konvensjonene, tenker de at den er vanskelig. Men den er bare annerledes. Alt som kreves er åpenhet og nysgjerrighet.
– Hvor modig har du vært som forfatter – og når var du aller modigst?
– Modig og modig. Men det å reise til Mauritius i 1984, med en ganske vill idé i hodet, og være der i flere måneder, var iallfall å ta en risiko. Jeg ville skrive en roman der Norge var en tropisk øy i Indiahavet, samtidig som alt skulle være som i det 20. århundre, bare på en helt annen måte. Det ble «Det store eventyret», og det er nok den modigste romanen jeg har skrevet.
– Hva blir du aller mest glad for at en leser sier til deg?
– At han eller hun tenker på en ny måte om seg selv. Eller at man ser på verden med et nytt blikk. Eller at man fant kjæresten sin fordi man leste den boken. Jeg har jo skrevet en roman som heter «Tegn til kjærlighet».
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Jeg skriver alltid på en roman. Det er min base camp i livet. Men jeg vet aldri hva det blir til slutt. Kanskje vil det handle om et menneske som speiler den arketypiske norske mentalitet: vår evne til å skjule oss, mens vi tjener oss uanstendig rike.
– Nå kommer «Homo Falsus», «Rand», «Kongen av Europa», «Jeg er brødrene Walker» og «Slekters gang» i nye pocketutgaver. Tenker du – for nye lesere – at dette kan være en fin introduksjon til ditt forfatterskap?
– Ja, det er romaner jeg er stolt av. For eksempel «Homo Falsus» foregriper hele Trump-æraen, en tid hvor vi ikke klarer å se forskjell på løgn og sannhet. Min favoritt er kanskje «Jeg er brødrene Walker», som handler om det å være 15 år, om den spesielle imaginasjonen vi har da, og som vi dessverre mister som voksne.
– Hva er det viktigste rådet du kan gi til en forfatter som vil opp og fram i dag?
– Ikke snakk, men skriv, skriv, skriv. Det er her slaget står. Prøve og feile. Finne sitt stoff, finne sin stemme. Og når man ikke skriver, skal man lese.
– Er det noe du gleder deg spesielt til akkurat nå?
– Eplekake med vaniljesaus på selve bursdagen. Og blanke skrivedager.
