Slutter i Aschehoug

SKUER MOT NYE HORISONTER: Mona Ek går fra Aschehoug til Geitmya.

Mona Ek blåser gjerne i hornet for bøkene, men vegrer seg for å krabbe opp i det. Nå skifter «lesingens Gjert Ingebrigtsen» beite.

Det er alltid overraskende for folk i bokbransjen, ja på grensen til uforståelig, at noen velger å forlate den. Og noen ganger nærmer vi oss begreper som «sjokkerende». Mona Eks sorti fra Aschehoug hører definitivt til sistnevnte kategori. Etter over 15 år på Sehesteds plass, mange av dem som et av Aschehougs mest kjente ansikter utad, pakker hun ned kontoret. Ferden går til jobb som kommunikasjonsleder på Geitmyra matkultursenter i Oslo – en stiftelse opprettet av Andreas Viestad for å spre matglede og kunnskap hos barn og unge.

Skal jobbe med en visjon

Hvorfor skifter du beite? Vi var overbeviste om at du og Aschehoug var uatskillelige?

– Ja, det har jeg også tenkt i mange år. Det har vært en fantastisk arbeidsplass. Du er jo en del av veggene i Aschehoug, sa en kollega. Det er fint, men jeg må passe meg for ikke å bli hengende i et horn på den veggen, sier Mona Ek. – Da jeg så at Geitmyra søkte etter en ny kommunikasjonsleder, fikk jeg høy puls. Det var helt nydelig å oppdage at jeg også har lyst til å gjøre noe annet. Samtidig er det viktig med engasjerte kollegaer med mye kunnskap og at jeg får jobbe med en visjon om å få til noe enda større. Det får jeg også på Geitmyra.

Meltdown på Egertorget

VED MIKROFONEN: Mona Ek i aksjon i Aschehougs podkast. Ellers mener hun det blir snakket for lite om bøker.

Mona Ek begynte som produktsjef for skjønnlitteratur i Aschehoug i februar 2006, deretter ble hun markedsansvarlig for skjønn- og sakprosa, før ferden gikk videre til jobben som kommunikasjonssjef fra 2014.

Hva tenker du tilbake på med størst glede fra din Aschehoug-tid?

– Det er mange ting. Men min aller første Nesbø-lansering husker jeg med stor fornøyelse. Vi skulle lansere Snømannen midt i juni. Bare det var en mediesak på den tida. Etter å ha fiklet litt med bittesmå snømenn i isopor, kom jeg på at jeg heller ville bestille en snømann fra Finse som skulle stå og skremme folk midt på lyse dagen. Klokka 06 på morgenen stanset det en diger trailer på Egertorget og i løpet av kort tid var verdens nifseste snømann på plass. Problemet var bare at det var 27 varmegrader den morgenen. Jeg var kanskje den eneste som bannet høyt over akkurat det. Det var så vidt snømannen rakk lanseringa. Allerede klokka 11 hadde den mista begge øynene. Mange tenkte det var et klimastunt. Det ble jo nesten det også. Men festen ble bra og vi doblet salget av Nesbø-bøker det året. Kanskje ikke bare på grunn av snømannen, men jeg liker å tenke at den bidro.

Mindre boksnakk

Hva har vært de største forandringene i bokbransjen i dine år?

– Hvis vi ser bort fra alt det alle snakker om – lyd, kulturdekning, kommunikasjonsflater og alt annet – så er den største endringen at folk snakker mye mindre om bøker. Både privat og på jobb. I kantina. Over en øl. Ved middagsbordet. På toget. Jeg savner disse samtalene. Kampen om folks fritid er hard. Nå gleder jeg meg til å lese og å snakke om bøker på en annen måte enn det jeg har gjort i mange år. Min datters venninner kaller meg for lesingens Gjert Ingebrigtsen. Det skal jeg fortsette med å være. Men jeg har fått en disiplin til: Råkost.

Er veldig lojal

Hva kommer du til å savne mest fra forlagslivet?

– Jeg kommer uten tvil til å savne mine fantastiske kollegaer! For en gjeng som jobber der. Og forfatterne og bøkene – det er et privilegium å være så tett på. Jeg kommer til å savne kontoret der jeg sitter sammen med Kjersti Myre og snakker om bøker, spiller musikk og ler høyt. Og så kommer jeg til å savne den splitter nye kaffemaskinen i kantina, fastslår Mona Ek.

Får vi noen gang se deg tilbake i bokbransjen igjen?

– De som kjenner meg, vet at jeg er en veldig lojal person. Så spør meg igjen om 15 år. Men jeg kan kontaktes hvis det er akutt behov for et skråblikk på bransjen, senking av skuldre, eller en god latter.

 

1K Delinger