I dag runder Jo Nesbø 60 år. I disse tider ble feiringen av det svært alternative slaget, på forskriftsmessig avstand – og vel så det.
23 år etter at Nesbø debuterte med Flaggermusmannen, har den dagferske 60-åringen trygt etablert blant verdens mest populære krimforfattere. Ifølge Aschehoug ligger det internasjonale salget i dag på rundt 40 millioner, bøkene er oversatt til 50 språk, og det er lite som tyder på at populariteten er i ferd med å avta. Da Kniv kom på forsommeren ifjor gikk den ikke bare rett til topps på norske bestselgerlister, det samme skjedde i Storbritannia. Deretter bar det til topps i en rekke andre land.
– Lettvint kategorisering
Sammen med forfattere som Henning Mankell og Stieg Larsson har Jo Nesbø dessuten fått mye av æren for at begrepet «Nordic noir» (eller «Scandinavian noir», som noen foretrekker å si) er etablert som en egen krimsjanger. I et BOK365-intervju med Leif Gjerstad sist høst, røpet Nesbø at han selv ikke er bare happy med dette begrepet:
– Jeg føler at nordic noir blir brukt som en litt lettvint kategorisering, hvor den viktigste – kanskje til og med eneste? – fellesnevneren er at vi kommer fra et av landene Sverige, Danmark, Island eller Norge. Selv har jeg vokst opp med en far som var oppvokst i USA. I mitt barndomshjem i Molde var det derfor alltid mange amerikanske bøker, og det påvirket meg. Som forfatter er det derfor rimelig å tenke at jeg har hentet vel så mye inspirasjon fra amerikansk litteratur som fra skandinavisk, kommenterer Nesbø.
Alternativ feiring
Han vedgår likevel at han selvsagt er klar over at han også har stått med en fot trygt plantet i norsk tradisjon, mens han tror at det å skrive gjerne er en reaksjon på lesing.
– Som forfatter eller musiker havner alt du har hørt og lest før eller siden på riller eller linjer. Du blir som en kalkstein. Du suger opp ting, så filtreres noe ut, sier Nesbø og stopper litt tankefullt opp.
– Sa jeg riller, som på en vinylplate? Nå avslørte jeg meg som virkelig gammel!
Virkelig gammel? Vel. 60 år for å være eksakt. Og når det ikke kan inviteres til stor fest verken på Sehesteds plass eller i Aschehoug-villaen, måtte forlaget komme til jubilanten. Derfor troppet det opp et muntert trespann – Aschehougs toppsjef Mads Nygaard, forlagssjef Nora Campbell og kommunikasjonssjef Mona Ek – med store norske flagg og nybrygget kaffe på fortauet utenfor Jo Nesbøs leilighet, med sistnevnte vinkende blidt fra balkongen høyt der oppe.
Formidabel suksess
Referansen til riller er kanskje ikke så rar, med tanke på at Jo Nesbø var en etablert popstjerne før han debuterte som forfatter. Bandet hans, Di Derre, ga i 1994 ut albumet «Jenter og sånn» som endte opp som det årets mest solgte plate i Norge. Suksessen var så formidabel og varte i så mange år at da Nesbø fikk lyst å prøve seg som forfatter, skjulte han seg bak psevdonymet Kim Erik Lokker da han sendte inn manuset til Flaggermusmannen til Aschehoug.
– Psevdonymet fungerte som et sikkerhetsnett. Jeg ville være sikker på at mitt manus ble vurdert på vanlige litterære kriterier, og da er det greit å bruke et navn ingen forbinder med noe annet, fortalte Jo Nesbø i et intervju med Leif Gjerstad da Flaggermusmannen skulle lanseres i Norge høsten 1997.
Boka ble som alle vet ikke bare utgitt (med Jo Nesbøs navn på ryggen). Den ble også en voldsom suksess og starten på et sjeldent eventyr. Selv tror Nesbø at bakgrunnen som låtsmed i et popband har vært et pluss for ham som forfatter.
– En tradisjonell popsang har en knapp form, med vers og refreng. Du må nøye deg med å antyde noe i tekstene, så blir resten opp til lytternes fantasi og intelligens. Du gir et tegn, og så må du stole på at de er smarte nok til å fullføre resten. Det er litt det samme som når du skriver krimromaner. Du overlater mye til leseren.
Gratulerer med dagen, Jo!
(Hovedbildet: FLAGGET FOR JO: Nora Campbell og Mads Nygaard)
