Skrivesperre skapte storselger

Noël Dickers roman Sannheten om Harry Quebert-saken har tatt kontinentet med storm. Boken er gått til topps i Frankrike, Italia, Spania og Portugal. Nærmere 2 millioner eksemplarer er solgt og taksameteret går, for å sitere en herværende lyriker. Og da har man ennå ikke gått løs på de store markedene i USA og Storbritannia.

Vi har å gjøre med noe så sjeldent som en romansuksess fra Sveits, med fransk som originalspråk. Tittelen kan lett forlede en til å tro at boken har rot i en virkelig hendelse. Men: Nei, dette er fiksjon fra perm til perm.

Alle Skrivesperrers Mor

Hovedsporet i boken er lagt til USA våren 2008. Bokens jeg-person er den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman, som halvannet år tidligere har brakdebutert med sin roman. Han har levd høyt etter gjennombruddet, har flyttet ut av barndomshjemmet i New Jersey og inn i fancy leilighet i The Village på Manhattan, fått seg kontorlokale ved Central Park hvor en småforelsket sekretær svinser rundt ham, han har hygget seg i VIP-losje i Madison Square Garden og svingt bestikkene på flotte restauranter. Hva Marcus Goldman absolutt ikke har prioritert er «den vanskelige andreboken», som dermed er blitt et stadig større beist å hanskes med etter hvert som agent og forlegger er blitt mer og mer pågående.

Joël Dicker:
Sannheten om Harry Quebert-saken

Skjønnlitteratur
Pax
619 sider
Gøril Eldøen

Når alvoret i stadig større grad innhenter vår mann, viser det seg at han slett ikke er i stand til å få en eneste bokstav ned på papiret. Marcus Goldman har fått Alle Skrivesperrers Mor. I et siste desperat forsøk for å få bukt med dette reiser han til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert.

Kort tid etter Marcus’ ankomst finner politiet liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og sistnevnte pågripes for mord. Marcus er overbevist om sin venns uskyld, starter sin egen etterforskning, og vurderer å skrive en bok om saken. I vår spoiler-frie verden lar vi det bli med dette. Hva som befinner seg av konkret handling bakenfor de første femti sidene av den over 600 sider tykke romanen overlater vi til leserne å utforske selv.

Brustne illusjoner

Dicker er flink til å bygge opp relasjonen til de nevnte to hovedpersoner – den unge stjerneforfatteren Marcus og den gamle stjerneforfatteren Harry Quebert. For så vidt også til den tredje mannlige hovedpersonen: førstebetjent Gahalowood. Dermed har han tidlig leserne med seg og kan håndtere ferden videre uten å lesse på med de mest overtydelige cliffhangerne.

Jöel Dicker har erobret kontinentet med sin roman Sannheten om Harry Quebert-saken.

Når det gjelder kvinneskikkelsene, vandrer tankene til et annet amerikansk småbydrama: Peter Bogdanovich’ praktfulle film The last Picture Show fra 1971. Som i Dickers bok, har vi også her å gjøre med tre kvinneskikkelser (i filmen fabelaktig spilt av Ellen Burstyn, Cybill Shepherd og Cloris Leachman) i en ganske søvnig og ikke-blasert by. Riktignok satt i Texas tjue år tidligere, men likevel. Selv om filmens kvinneskikkelser nok er betydelig mer flerdimensjonale enn denne bokens, har vi i begge tilfeller å gjøre med kvinners high school-drømmer, brustne illusjoner, forventninger og levde liv.

Costanza-mamma

Noël Dicker opererer med flere parallelle løp, både tidsmessig og i en veksling mellom bokmanus og handling fra «virkeligheten». I tillegg skifter også fortellerperspektivene eierskap. Dicker håndterer de mange tidsskiftene og vekslingene på snedig vis, uten at leseren faller av lasset.

Den spanske storavisen El Pais utropte Sannheten om Harry Quebert-saken til årets beste bok i 2013. Det er både til å forstå og slett ikke til å forstå. Dickers bok er en typisk lettbent good read, for å si det på nynorsk. I den sjangeren gjør den seg slett ikke bort. Den rommer passelige doser spenning, kjærlighet, sentimentalitet, humor og tristesse. Når Joël Dicker i franske medier sammenlignes med Jonathan Franzen, Philip Roth og Woody Allen, vil nok mange protestere hva de to førstnevnte angår – stilmessig og litterært. Men, den som leter kan definitivt finne Woody Allenske innslag på hans mest manisk-manhattanske. Marcus Goldmans egen mamma går George Costanzas overspente mor i Seinfeld en høy gang.  Hun er en av flere karikerte figurer i boka, sammen med eksempelvis den skruppelløse forleggeren og den kyniske advokat-skikkelsen.

Storsatsing i USA

Suksessen på kontinentet er godt fortøyd. I neste måned står USA og Storbritannia for tur. Romanen er en av vårens storsatsinger for Penguin US, som skal ha kjøpt boka for et rekordstort beløp.

Det er en lansering som Joël Dicker ser frem til både med forventning og en smule engstelse, kunne han berette da jeg møtte ham i vinter. Det er til å forstå, når en sveitsisk forfatter legger handlingen til en søvnig amerikansk småby. Hvordan vil amerikanske lesere bedømme romanen?

Dicker selv hevder at det er alle hans barndoms somre i New England som har ført til at bokens handling landet nettopp der. Det er fristende å trekke det enda lenger: Enkelte ingredienser og typetegninger forutsetter nesten den slags omgivelser. Det åpner for en grenseløs klisjélek og rosa tyggis-naive replikker på karikert highschool/prom queen-nivå, som den amerikanske underholdningsmaskinen har forsynt oss med i generasjoner. Hadde Noël Dicker lagt de samme replikkene i munnen på ungdom en grå høstdag i St Gallen eller Geneve, hvor han selv kommer fra, ville de deiset rett i den våte asfalten.

Boblende fortellerglede

På ett nivå fungerer historien ikke, hvis man skal være en smule pirkete. Det siteres stadig fra Harry Queberts kritikerroste bok Det ondes opprinnelse. Sitatene bærer ikke akkurat bud om et storverk, for å si det slik. Men det er absolutt rom for å skrive dette på kontoen for boblende fortellerglede og glimt i øyet.

Dickers fortellerglede har gitt en bok på over 600 sider, oversatt av Gøril Eldøen i et språk med fin flyt. Som med mange andre mursteiner, hadde denne neppe tapt seg hvis den hadde vært barbert til 400 – og den hadde stått støtt også med en neve færre vendinger.

De som blir hektet på dette, og det kan fort bli en god del, vil sikkert være vilt uenige i det.  Elskere av slike roman-tjukkaser kan se frem til hyggelige timer sammen med Marcus Goldman og hans mentor Harry Quebert .

VEBJØRN ROGNE