– Skriver for å finne ut hvordan skogene våre har det

Forfatter: Mikkel Soya Bølstad

Aktuell med: I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen. (Stenersen)

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Med fare for å hoppe rett ut i klisjefylt farvann, svaret må vel være at jeg syntes det manglet en slik bok. Det har de siste årene blitt gitt ut en hel rekke flotte, gode bøker om trær og skog, men jeg syntes det trengtes en bok om hvordan skogen i Norge egentlig har det. Ikke bare fordi jeg er lettere mosegrodd og oppvokst med skogen, men fordi noe er i ferd med å skje. Sakte, nesten umerkelig. Vi er i ferd med å glemme hvordan ordentlig skog ser ut. Skog som ikke er plantet, men har forynget seg selv gjennom århundrer. Skog, der de naturlige prosessene får skje fritt, uten at sagtenner griper forstyrrende inn. Skog med trær i alle aldre, høye og lave, tykke og tynne; skog med naturlige lysninger og død ved i alle former; stående og liggende, fersk og mosegrodd. Villskog, om du vil. Stadig hyppigere dumpet jeg over bilder på sosiale medier av sterile, monotone plantasjer. Det var ikke bildene i seg selv jeg stusset over, men beskrivelsen av plantasjene, for bildene var merket med emneknagger som «urskog», «gammelskog» eller «trollskog». Hadde vi kommet dit at industriskogbrukets plantasjer hadde blitt den nye normalen, slik folk trodde ordentlig skog skal se ut?

Samtidig følte jeg at det ikke nyttet at jeg bare skrev i bøker og blader om hvordan det var å være i skogen. Det var på tide at jeg også skrev om hvordan det egentlig står til. Målet ble å ta leseren med inn i skogen, til de mosegrodde gamle granskogene og de urgamle krokfuruene, ikke bare med meg, men med de som jobber for å ta vare på de siste restene med ordentlig gammel skog, og samtidig vise hvordan skogene våre egentlig har det. Jeg ville både gå i dybden, gi oversikt over temaet og samtidig underholde og gi uttrykk for min egen kjærlighet til skogen, alt sammen mål som egentlig står i delvis motsetning til hverandre.

Tre favoritter:

Tomas Espedal. Innmari vanskelig å velge én bok. Det handler først og fremst om språket, skildringene, hans evne til å si mye med få ord. Noen ganger vart og vakkert, andre ganger hardt og brutalt.

Elizabeth Kolbert: Den sjette utryddelsen. Det kunne blitt en trist og tørr bok om en av vår tids aller største utfordringer, artstap, men Kolbert tar leseren med ut i felt og gjør stoffet levende og engasjerende.

Cormac McCarthy. The Road. Bekmørkt, ordknapt, men likevel levende og livsbekreftende. Igjen dette med reisen. Her er reisen kanskje mest av alt et redskap til å skrive om oss mennesker. Jeg tvang meg selv til å bare lese noen få sider avgangen, jeg ville ikke at den skulle slutte.

Uslipt diamant:

Nå blir det farlig. Skikkelig farlig. Noen vil kanskje ta det som et kompliment å bli karakterisert som en uslipt diamant, men mange forfattere vil kanskje også kunne oppfatte det som en blodig fornærmelse. Jeg tror jeg må gå for en helgardering. Jeg har jo jobbet som lærer i en årrekke, så da er det nærliggende å være politisk korrekt og si noe sånt som at jeg ser for meg at alle som går i gang med skriving er en slag uslipte diamanter. Alle har en historie. Ikke alle ender opp med å lage noe brilliant, men historien din, den er din, og den er unik. En diamant. Jeg mener virkelig det.

 Sist lest bok:

Oi, da er vi ved Espedal igjen, denne gangen ble det et gjensyn med Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av rastløsheten, følelsen av å ikke helt passe inn, gleden over de små ting, gleden ved å være på reise for egen maskin. Sakte. Og så er det dette med språket igjen. Nå erter jeg sikkert på meg både Espedal og andre, men for meg er han først ordentlig spennende når jeg leser ham som om han skriver sakprosa.

Hvordan jobber du?

Jeg vet ikke om jeg tør å komme inn på dette i og med at det kanskje sitter noen redaktører og leser dette, men altså: Jeg jobber midt i stua ved husalteret, en mac, og er vel mest produktiv på dagen, når jeg er alene. Jeg kunne gjemt meg bort i et eget rom, men da er jeg redd familien ikke hadde sett så mye til meg i de mest intense periodene. Jeg elsker musikk, men må ha det stille når jeg jobber. Samtale kan gå, men jeg klarer ikke å la være med å gli inn i musikken. I mitt neste liv skal jeg være jazzsaksofonist.

Metodikken spenner alt fra den lettere kaotiske innfallsmetoden til sirlig oppsatte tentative innholdsfortegnelser med stram struktur, mål og retning. Det avhenger veldig av teksten og hvor jeg er i prosessen. I arbeidet med I skogens dype, stille ro hadde jeg tidlig klart for meg hvilke temaer jeg ville ta opp med tanke på det faglige, så det gikk ganske greit å få satt opp en tentativ innholdsfortegnelse. Utfordringen var at virkeligheten ikke alltid passet inn i den oppbyggingen jeg så for meg siden menneskemøter var avgjørende med tanke på å gi boka liv. I de siste månedene kastet jeg rundt på ganske mye tekst for å få det faglige til å spille på lag med reisen gjennom skogen. Det betyr ikke at forarbeidet var bortkastet, for tankeprosessen i forkant av skrivingen er uansett viktig.

Når jeg går i gang med enkeltkapitler, er det ikke uvanlig at jeg bare kjører på med å skrive på bakgrunn av stikkord og enkle beskrivelser jeg har gjort i forkant. Et eller annet. Bare få noen ord på skjermen. Etter hvert er det nok til å henge på ny tekst, kna og elte, og med litt lufteturer med hunden Banjo og en runde med oppvaskbørsten, der tankene får løpe fritt, hender det utrolig nok som oftest med at det blir en slags tekst ut av det.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Nå blir det farlig igjen. Hvor i litteraturen finner jeg en som min kone? Utfordringen blir ikke mindre av at jeg leser for få bøker med kvinnelige hovedpersoner, og det er egentlig rart, for vi menn har mye å lære av kvinner. Men altså, kanskje frøken Smilla i Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø? Glasiolog, halvt grønlandsk og med bein i nesa.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Jeg surrer for mye rundt i mosegrodde skoger til å være kvalifisert til å si noe vettugt om det, men hvis jeg skal trekke fram en forfatter som jeg snart må se å få lest noe av, og som jeg innimellom skogsturene har fått et inntrykk av kan være en mulig kandidat til nobelprisen, må det vel kanskje være Jon Fosse.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Festlig kolera. Helt klart. Sosiale medier har gitt meg muligheten til å komme i kontakt med mange spennende, flotte og hyggelige mennesker, mennesker jeg ellers kanskje aldri ville fått kontakt med. Grupper på Facebook åpner for gode diskusjoner med folk som er interessert i samme temaer som meg selv. Utfordringen er selvsagt at vi kan ende opp som ryggklappere i et ekkokammer uten motstemmer. Går du inn på Instagram og ser på kontoen min, får du inntrykk av at jeg enten ligger i et lysende telt i skogen eller er ute og sykler (jeg kjører ikke bil). Men livet mitt er nok likt de fleste andres liv. Altså, i hvert fall i teorien, jeg må vel innrømme at jeg ikke er helt A4. Enten vi vil det eller ikke, gir sosiale medier en skjev framstilling av hvem vi egentlig er, og, ikke minst, hvem vi tror andre er.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

The Radavist. En slags kjærlighetserklæring til sykkelen. Her presenteres ofte saker om en bølge av syklister som har skapt en ny sykkelkultur i USA, en slags hippier på to hjul. Det virker som om noen av dem har funnet en slags mening med livet.

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Nå er jo jeg en sånn ekstrem miljøfundamentalist av verste skuffe. Da er det jo utelukket å fly, og siden det å seile over Atlanteren neppe er aktuelt, må det bli fjellklatring med Nesbø. Men det hadde jo vært kult å gå i fjellet med Linn, da.