DEBUTANTSPALTE: – Det klart det er hierarkier innen litteraturen, og jeg hadde lyst til å leke meg med hva som skjer når ulike litterære kretser møtes, forteller Anne Louise Morseth. Den tidligere Gyldendal-redaktøren er aktuell med en kritikerrost romance-roman fra forlagsbransjen.
«Norsk litteraturs heteste!», skrev VG. «Rett og slett en smart bok, mer preget av innforståtte vittigheter og sleivspark til bransjen, enn av sjangerens hang til velbrukte klisjéer og standardiserte plott», oppsummerte Dagbladets anmelder.
Anne Louise Morseth:
En lykkelig slutt
Aschehoug
366 sider
Debutromanen til Anne Louise Morseth har fått bedre kritikk enn den nåværende frilansredaktøren håpet på.
– Det har vært litt klyp-meg-i-armen-følelse. Jeg skriver jo romance og er debutant, så hadde ikke forventet så mye … så knallanmeldelser i både VG og Dagbladet, og Ukas bok i Klassekampen … akkurat det har vært innmari gøy. Her har Aschehoug gjort en innmari god jobb med PR. Kanskje minst like fint er de mange meldingene fra lesere som elsker boka og som heier på at flere skriver romance på norsk, og det betyr utrolig mye.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– En lykkelig slutt handler om to forfattere som, litt motstrebende, skal skrive en kjærlighetsroman sammen: Den ganske ukjente ungdomsbokforfatteren Karo Løwe, og den høylitterære verdensstjernen Love Sandström. Samarbeidet går ikke akkurat knirkefritt, for mens hun tror på kjærlighetens kraft, mener han at kjærlighet er en illusjon. Boka handler blant annet om vennskap, foreldreskap og om hva det egentlig vil si å skrive og elske sant.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg ville skrive en real pageturner, en vaskeekte, oppslukende romance som treffer hele spekteret av følelser. En type bok jeg selv liker å lese når jeg vil koble av, og som jeg følte manglet i det norske markedet.
Selv om det ikke snakkes høyt om, er det klart det er hierarkier innen litteraturen, og jeg hadde lyst til å leke meg med hva som skjer når ulike litterære kretser møtes. Dette ga mye mat til den velkjente romantiske tropen «opposites attract»/«enemies to lovers». Jeg har selv jobbet som redaktør for feelgood og romance i Gyldendal, så det har vært gøy å skrive fra dette feltet.
Men selv om det naturlig nok kommer noen sleivspark til bransjen, er dette først og fremst en kjærlighetsfortelling, som de romantiske komediene jeg selv så og elsket på 90-tallet.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Hehe. Det kan du si. Da jeg var 11 skrev jeg på min første roman, «Tatt av bølgene», og uttalte at mitt framtidige yrke skulle være som «forfatter». Men den drømmen forsvant i alt annet jeg også ønsket å gjøre, og kom ikke til overflaten igjen før jeg begynte å skrive etter at jeg ble utbrent for et par år siden. Da fikk jeg råd om å finne noe som fikk meg i «flytsonen», gjerne noe jeg elsket å gjøre som barn. Da var det som om en propp løsnet.
– Hvordan føltes det å kunne kalle seg selv forfatter?
– Jeg skammer meg ikke over å si at det føles ganske kult.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Våg å skrive dårlig – du kan alltids redigere en dårlig side, men aldri en blank en. Hvis du ikke streber mot det perfekte, kan det hende det faktisk blir ganske bra, framfor om du sitter og dveler ved hver eneste setning. Fordi du ikke fokuserer på resultat, men på prosess. Fordi det gjør deg friere som skriver.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg er ganske altslukende, men leser ikke særlig krim eller poesi (har sikkert litt å hente der). Jeg vil regne meg selv som en ganske mainstream leser, og de forfatterne jeg leser alt av, er blant annet Taylor Jenkins Reid, Karl-Ove Knausgård og Elizabeth Strout. Jeg sluker selvsagt romance og romantasy-bøker, og er særlig glad i Ali Hazelwood og Christina Lauren. Jeg leser ofte ungdomsbøker, der er det mye gull også for voksne. Som skriver tror jeg det er lurt ikke bare holde seg orientert i egen sjanger, men også å lese bredt, og kunne hente inspirasjon og lære av de beste, uansett sjanger.
– Hvilke bøker gleder du deg til å lese i år?
– Altså, nå må jeg begrense meg! Dette blir trolig tidenes bokhøst, så jeg nevner bare noen: Karl-Ove Knausgård: Jeg var lenge død, Agnes Ravatn: Doggerland og den kommende boka til Simon Stranger: Stranger. På det utenlandske gleder jeg meg til Ali Hazelwoods Mate, oppfølgeren til rom-com-fantasy-boka Bride, og R.F. Kuang, som skrev satiren Yellowface, går tilbake til å skrive fantasy med Katabasis. Noen av årets høydepunkt er allerede lest: Rebecca Yarros’ Onyx Storm og Taylor Jenkins Reids Atmosphere (den siste er en knallanbefaling!).
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg vil at leserne skal føle seg maks underholdt, at de har vært med på en emosjonell berg-og-dalbane – og gjerne har følt seg litt forelska, og kanskje fylt med håp. Jeg skriver romance fordi jeg tror på kjærlighetens kraft, og at den er det lyset vi trenger i mørke tider. Så håper jeg at folk som ikke er vant til å lese romance, blir positivt overrasket!
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– «Den vanskelige andreboka» er en frittstående oppfølger til En lykkelig slutt. Planen er å skrive et rått og temmelig ufiltrert andreutkast som skal stå ferdig tidlig i september, og jobbe et par runder på det før jeg sender det til redaktørene mine i Aschehoug. Og hver gang tanken om at det jeg skriver er banalt piss kommer, skal jeg kaste det bak meg og skrive på. Har et geriljabroderi som min beste venninne ga meg til bursdagen, og der står det ganske enkelt «Gi faen og skriv». Og det er det jeg har tenkt til å gjøre.
