Kvinner er fra Venus. Menn sender dickpics.

Skikken med dickpicen.

Et søk i avisdatabasen Atekst viser at ordet «dickpic» dukker opp i norske aviser først for to år siden, i 2016.

Klassekampen var først ute, i en omtale av et av Odd Nerdrums selvportretter. Deretter fulgte Namdalsavisa. I en artikkel med overskriften «Det er ikke lett å være ungdom i dag» blir det hevdet at det er «helt vanlig for ungdom å for eksempel sende bilde av egen penis».


Caroline Hainer :
Menn viser meg pikken sin

Sakprosa
Cappelen Damm
172 sider
Oversatt av Anette Garpestad

Grunnen til at jeg søkte var for å finne ut hvorvidt dickpicen – mobiltelefonbilder av erigerte peniser, som menn misforstår som en form for digital kurtisering – fikk sitt gjennombrudd, også her i Skandinavia, i kjølvannet av Anthony Weiner-skandalen i 2011.(Weiner var den unge og lovende New York-demokraten som ødela sin karriere ved å gjentatte ganger sende bilder av sine bulende underbukser til kvinnelige chatpartnere, under det lattervekkende navnet «Carlos Danger»).

At det tok fem år fra Weiner-saken til at dickpics «offisielt» ble et fenomen her i nord, tyder på at det ikke er noen sammenheng å snakke om. Namdalsavisas påstand om at det er «ungdom» som sender slike bilder, synes også å halte.

Kukens kulturhistorie

Ifølge Caroline Hainers sørgmodige bok Menn viser meg pikken sin er det faktisk menn i alderen 40-50 år – altså mennesker som kan huske en tid før internett, og dermed også mer analoge måter å drite seg ut på – som er de mest ivrige bidragsyterne på feltet. I alle fall i Sverige.

Å tenke at det er sjekkeappen Tinder (som kom til Norge i 2013) som har skutt fart i utviklingen, er imidlertid nærliggende. Men Hainer ønsker å peke på at det å vise frem manndommen har vært et maskulint «behov» siden tidenes morgen. To av kapitlene i denne korte boken, «Fallos» og «Kunst», er i så måte en slags kukens kulturhistorie.

Mange vil dra kjensel på «vis meg din, så skal jeg vise deg min»-leken fra barndommen. Derfra og til å som voksen mann sende bilder av den erigerte kuken din til kvinner du nettopp har innledet en samtale med, kan synes som en drøy reise. Det er da heller ingen som drar frem tissen ved en bardisk, påpeker Hainer.

Uttrykk for makt

Boken hennes består av 10 essays med forskjellige innfallsvinkler: «Juss», «initiativ», «porno» og så videre. Hun skriver skriver mye om mannens konkurranseinstinkt og den stive kuken som uttrykk for makt, og nevner i den forbindelse selvfølgelig Donald Trumps og Marco Rubios pinlige «min er større enn din»-«debatter» under den amerikanske valgkampen i 2016.

Hun blåser sågar støvet av undertegnedes favorittanekdote om Texas-presidenten Lyndon B. Johnson: Johnson, kjent for å være godt utstyrt, ble under et møte i Det hvite hus spurt om hvorfor USA var i krig med Vietnam. «This is why!», skal Johnson ha svart, mens han dro ut kukken og banket den i bordet.

Hainers tese, om jeg forstår henne rett, er at den tradisjonelle manndommen – rasjonell, aggressiv, beskyttende – er i endring (ikke for første gang). Dette forvirrer mange i tilstrekkelig grad til at vi henfaller til noe så håpløst som dickpics.

Maner til forståelse

Noe flammende feministisk forelegg av den typen som risikerer å bli latterliggjort på Kjetil Rolness’ Facebook-vegg, som nok et uttrykk for den svenske statsfeminismen, er Menn viser meg pikken sin ikke.

Hainer har ikke noe imot pikker, ei heller dickpics til gjensidig glede. Hun argumenterer for at den «kvinnelige seksualiteten må opp på samme nivå som den mannlige, uten følelser av skam og skyld», og viser til at det er lettere for foreldre, både fedre og mødre, å snakke med unge gutter om tissen, enn med unge jenter. Den unge mannens kjønn har mange passende søte kallenavn. Den unge jentas har knapt noen.

Hun tar avstand fra videoene på YouTube der kvinner «rotter» seg sammen for å le av dumme pikkbilder og de enda dummere mennene som sender dem. Hainer maner i det hele tatt til større forståelse. Mest av alt stiller hun en rekke betimelige spørsmål om hvordan kurtiseringen mellom kjønnene bør foregå i en alder da det meste er i endring, og flørten ofte foregår via digitale duppeditter. (Boken ble skrevet før #metoo).

Makt eller avmakt?

Hainer er klar på følgende: Å sende en dickpic til noen som ikke har bedt om den, er ikke greit. At det svært sjelden vil virke formålstjenlig, er nå én sak. Men det er aldri greit å innlemme noen i en seksuell situasjon uten dennes samtykke. Å uten forvarsel få en pikk i innboksen, oppleves selvsagt som både ekkelt og potensielt truende. Det er, kort sagt, trakassering.

Hainers språk er sobert, og ikke uten humor (redegjørelsen hennes for de to potenspilleprodusentene Cialis og Viagras ulike filosofier når det gjelder markedsføring, er artig). Tonen er melankolsk snarere enn moralistisk: Hva kan kvinner og menn gjøre for å forstå hverandre bedre?

Hainer belyser temaet fra mange vinkler, med en sosialantropologs interesse, og er nøye med å ikke bli for bastant i sine konklusjoner. Etter å ha lest boken er denne anmelder fremdeles ikke helt sikker på om han tenker at å sende dickpics er et uttrykk for makt eller avmakt.

Boken ville blitt styrket av et kilderegister for all forskningen hun siterer. Og at jeg savner en og annen mannlig stemme i teksten, utover de personlige vennene forfatteren av og til refererer til.

 

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

-- annonse --