Bergsveinn Birgisson er Islands nominerte til Nordisk råds litteraturpris. Med denne boka har han skiftet fra Pelikanen til Vigmostad & Bjørke og fra nynorsk til bokmål.
Anne Iversen fra Vigmostad & Bjørke kommer inn i bibliotekbaren på Bristol og viser Bergsveinn Birgisson Reisen til livsvannet. Det er første gang han holder den blå romanen sin i hendene. Det er første gang for mangt ved denne utgivelsen:
– Skiftet av forlag handler om å samle alt på ett sted. Romanene mine ble utgitt av 
Pelikanen i Stavanger og jeg skrev sakprosaboka Den svarte vikingen for Spartacus. Jeg bor jo delvis i Bergen og hadde mye kontakt med Frode Molven, som jobbet for Spartacus i Bergen. Da han skiftet jobb til Vigmostad & Bjørke, synes jeg det var naturlig å jobbe videre med Frode Molven. Jeg gjorde som mange andre, fulgte redaktøren. På Island er det ikke vanlig at redaktørene deltar så aktivt, de synes det er fint alt du sender inn og endrer sjelden. Da jeg ga ut Svar på brev frå Helga, ble det kun rettet i noen skrivefeil, sier Bergsveinn Birgisson på sitt særegne skandinaviske talemål.
Første roman på bokmål
Han har både østlandsk, sognemål, vossamål, og islandsk i snakkemåten sin, og også språklig der var Frode Molven involvert i nok et skifte. Den svarte vikingen (som ble Brageprisnominert i 2013) ble skrevet på norsk, mens romanene hans ble oversatt fra islandsk til nynorsk. Reisen til livsvannet er oversatt til bokmål, av Oscar Vistdal.
– Sakprosa kan jeg skrive på norsk, men romaner skrives på islandsk. Romaner har et annet sannhetsbegrep. Bokmål ble valgt fordi jeg skriver om en dansk embedsmenn og siterer en del dansk og latin. Bokmålet passet bedre her. Jeg må være tro mot verket, ikke målformen, sier han.
– Halldór Kiljan Laxness var ikke begeistret for nynorsk, han insisterte etterhvert på bokmål når han ble oversatt?
– Laxness og bruddet med oversetter Ivar Eskeland, hadde nok mye å gjøre med at han ikke hadde satt seg inn i nynorskens tilblivelse. Han trodde at Eskeland skrev et «skjevt» islandsk, at nynorsken bare imiterte hans islandsk. Selv synes jeg nynorsk var naturlig for mine verker og var tro mot de verkene jeg har gitt ut.
Liten pris-glede
– Hva kommer den ferske nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris å bety for deg?
– Ne, nehei, sier Bergsveinn Birgisson.
– Hva mener du?
– Nei, altså. Jeg er glad på vegne av forlaget, som var godt i gang med oversettelsen før vi fikk beskjeden.
– Noen personlig glede?
– Ne, nehei. Man blir jo nominert hit og dit. Det betyr ikke så mye. Men Halldór Laxness reagerte følelsesmessig på så mangt. På 1940-tallet skrev han om Strandir, om hvor fattig, usivilisert og kulturfiendtlig det var der. Så ble Strandir lagt øde, men på 1950-tallet skrev Laxness om hvor forferdelig det var at Strandir ikke var befolket, sier Birgisson, og vi skjønner han verker etter å snakke om den nye romanen.
Islands undergang
Halvøya av Island som heter Strandir, var sentral også i 1783 da danskenes vitenskapsmann Markús Árelíus og hans assistent reiste til Island for å måle opp landet. I tillegg spurte de restene av den utarmede befolkningen om hvor de kunne tenke seg å bli flyttet. De færreste skjønte spørsmålet.
Danske myndigheter hadde planer om en flytting av hele befolkningen, enten til Finnmark eller Nord-Jylland. En fjerdedel av islendingene hadde omkommet av armod, sult, sykdommer. Island var i en dis-tid. Vulkaner hadde hatt voldsomme utbudd og forårsaket en tåke som lå over hele Europa, svært mye sterkere enn askefast-situasjonen i 2010 som hindret flytrafikken Her kan man ikke leve, tenkte det danske herrefolket, og under lå det en bekymring for at de ikke fikk alet opp nye falker til hoffet. Markús Árelíus gjorde en forskjell.
– Dette er min versjon, men det er jo faktiske, historiske hendelser bak det. Når jeg skrev Aurelius, ville jeg bevare troen på at et menneske som er låst i et system likevel kan være et godt menneske, men den eneste grunnen til at dette gikk bra for Island som nasjon, var at erupsjonen stoppet etter ett år, forteller han.
Forfatteren vil likevel forsvare Strandir-samfunnet, som har form av en hånd og ligger i nordvest, 27 mil fra Reykjavik.
– Vil ha egen stat
– Strandir drev med heksebrenning opp på 1700-tallet og det var mye tro/overtro, det er ganske likt med hvordan Finnmark en gang var. Denne mentaliteten – det er en dimensjon som blir tatt fra oss. Folk hadde større register i livene sine før. Også jeg har mistet kontakten med dette samfunnet, jeg er blitt et moderne menneske. Strandir i dag har få gårder med litt primærnæring, det er en relativt høy fattigdom, men en god del mennesker leser også. Mellom Strandir og resten av Island, er det bare en tynn hals. Fjordene glir inn mot hverandre. I et kjent islandsk eventyr blir det fortalt om en trollkvinne som måker sjøen unna på hver side, hun vil ha denne delen for seg selv. Min drøm er at Strandir i stedet kan bli en stat i staten.
– Det er jo separatisme?
– Ja.
– Hvorfor vil du konservere eller isolere en del av landet?
– Nei, det trenger ikke være isolasjon. Men det er ingen enkel sak, det innrømmer jeg. Island har jo mot alle odds klart å ta vare på språket sitt … mitt eneste motiv er at jeg er glad i landsdelen og denne romanen er en følelsesmessig respons på det som skjer med Island. Vi holder på å selge hele landet vårt til multinasjonale selskaper, som igjen har likhetstegn med det danskene holdt på å gjøre med Island disse årene, i 1783-85, sier Bergsveinn Birgisson.
Anmeldelse kommer
Anne Iversen fra Vigmostad & Bjørke er kommet tilbake. Hun skal ta med den ferske VB-forfatteren opp på forlaget for en feiring av nominasjonen. Vi har sett på facebook at han fikk blomster og gode ord, men det er ingen grunn til å tro at han jublet mer for egen bragd. Det gjorde han heller ikke i intervjuet i NRK P2 i går.
BOK365 kommer med anmeldelse av Reisen til livsvannet over helgen.
