Skide godt, Lenth

Etter romandebuten Den norske pasienten, fra Bærums(!) underverden, har han tatt for seg oppdrettsnæringen (Brødrene Vega) og ulvesaken (Menn som hater ulver). Denne gangen gir han leseren et «2 for 1-tilbud», med asylproblematikk og vindmøller i en og samme roman.

En rasist som driver asylmottak og en klimafornekter som driver vindmøllepark, kan det blir utgangspunktet for en god roman? Jo, så sant den er signert Lars Lenth kan man også lande et slikt prosjekt.

Tvilsom familiesaga

Det forblåste Stadlandet besørger kulissene i hans rykende ferske Norske tilstander. Her er det duket for et gjensyn med to kjære Lenth-figurer: Den konfliktsky bærumsadvokaten Leo Vangen og branden Rino Gulliksen, med bakgrunn som torpedo på lavt nivå – skjønt Rino i utgangspunktet er en hjertevarm sjel under den arrete innpakningen.

Lars Lenth:
Norske tilstander

Roman
Kagge
301 sider

Leo Vangens billett inn i denne svært så tvilsomme familiesagaen er i rollen som relativt fersk samboer med Anita, datter i den heller dysfunksjonelle Fostervold-familien. Denne rommer brødrene Bill og Charlie Fostervold, og ikke minst den 84 år gamle moren Agnes. Sistnevnte har varslet sin egen død i en ikke altfor fjern fremtid, grunnet ALS, og barna har begynt å posisjonere seg for å hanke inn verdiene som ligger i fjell og hotell så fort gamlemors jerngrep slipper. Skjønt asylmottak-driften på det gamle familiehotellet er i ferd med å dovne hen i takt med stadig lavere flyktinginntak og at tilhørende pengekran sentralt er i ferd med å stenges igjen. Det er i vindmølleparken verdiene ligger – og her er kjøpere fra danske DONG (fra 2017 Ørsted, men hvor gøy er vel det?) villige til å legge et betydelig millionbeløp på bordet.

Frodige figurer

Her er det kapitalister og idealister i uskjønn forening. Det surkler i gjørma fra de politiske skyttergravene. Det gjaller i ekkoet fra ekkokamre. Det er resett og document og andre polariserende hangouts på nettet.

Som vanlig når Lars Lenth har gått løs på tastaturet, er den noen frodige figurer som befolker denne historien. En håndfull er allerede nevnt, pluss også på med de ubetalelige Tjøstheim-tvillingene denne gang. De tydelige, herlig karikerte persontegningene gjør at leseren sitter og humrer halvhøyt underveis. Mange av de innledende scenene og betraktningene har samme effekt.

Aller best er Lenth nettopp i fasen når han sjøsetter historien sin, og etablerer figurer og omgivelser. Slik sett oppstår det nesten et savn når man forlater første halvdelen av Lenths bok, og det glir over i den mer vanlige fortellerrytmen. Skjønt vanlig er kanskje et dårlig ordvalg: Det er en ellevill historie som utspiller seg når tempoet skrus opp, familiehemmeligheter skrelles av, og det skal ryddes i rekkene på temmelig hardhendt vis.

Plask i døpefonten

Ironien – både gjennom forfatterens tastevalg og Leo Vangens replikker – er noe av Lenths særpreg. Likeså dansen med navne- og musikkvalg: I Menn som hater ulver hadde de lokale aktørene «tilfeldigvis» navn som Even (Pellerud), (Øyvind) Tomteberget, (Terje) Kojedal og Ulrik Gjemselunden (sistnevnte etter Kongsvingers hjemmebane Gjemselund stadion). Fotballfritt er det heller ikke denne gang. Hvor vanlig er eksempelvis etternavnet Skutle?

Denne gang har en Rolling Stones-hektet mor oppkalt sønnene Bill og Charlie etter Rolling Stones-bassist Bill Wyman og trommis Charlie Watts. Selv har hun fått navnet sitt fra Anita Pallenberg, Stones-muse og partner til både Brian Jones og Keith Richards (og også mor til tre av Keiths barn). Følgelig har Bee Gees-lydsporet fra Brødrene Vega måttet vike for Stones.

God galskap

Menneskets kamp mot naturen, grådighet og korrupsjon går gjerne som en tråd gjennom Lars Lenths romaner. Særpregede karakterer, humor og ironi likeså. I så måte er det ikke fritt for at assosiasjonene vandrer i retning Carl Hiaasen (som Lenth for øvrig har oversatt). Den norskfødte, Miami-bosatte forfatteren har også humor og strålende karaktertegninger som sitt våpen, når han tar for seg forretningsfolk uten magemål, korrupte politikere og stygge miljøovergrep. Så: Sjekk gjerne ut noen av Hiaasens gamle skatter.

I Norske tilstander er alvorlig tematikk innpakket i god galskap. Lars Lenth fortjener definitivt et enda større publikum. Som vindmølle-mekanikeren fra DONG ville sagt det: Skide godt!

VEBJØRN ROGNE

(foto: Sturlason)