– «Fake history» og «fake facts» er verre enn «fake news», fordi de legger det sterkeste grunnlaget for «fake views», altså oppfatninger og verdensbilder på falske premisser, sier Dag Herbjørnsrud.
Mens Wergeland og Snorre sto for det inkluderende mangfoldet, skryter vi av enfoldet – av å være oss selv nok – og bruker en delvis oppkonstruert historie som verktøy, mener idéhistoriker Dag Herbjørnsrud.
– Utover på 2000-tallet i økende grad begynte å bruke begrepet «kultur» for å bygge murer overfor andre. Skrivingen, kunsten og kulturen har gjennom alle århundrer nettopp vært grenseoverskridende, mangfoldig og internasjonal, men nå er det blitt mote å bruke «vår kultur» som et argument for å skape et lukket, kunstig fellesskap. Vi ser det blant annet i Russland, Kina eller muslimske land, men også i Norge og Vest-Europa: Man begynner å snakke om «én europeisk kultur», som vel å merke ikke finnes som noe annet enn en fantasiforestilling. Derav satte jeg meg fore å vise hvordan en slik ny tankegang både er potensielt skadelig og i strid med hva forfattere fra Platon via Dante, Cervantes og Shakespeare til Wergeland, Ibsen og Garborg har stått for, sier idéhistoriker Dag Herbjørnsrød. I fjor utkom han med boken Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Spartacus).
Hvem er vi?
I ettermiddag står Herbjørnrud på podiet i Eldorado bokhandel med foredraget «Fake news, fake history». Her skal han fortelle en historie som er mer inkluderende enn den vi vanligvis får presentert – en som inkluderer perspektiver som tidligere er blitt oversett, eller som setter utviklingen i nye sammenhenger – for å fortelle hvem «vi» egentlig er.
– Ja, hvem er vi egentlig, Herbjørnsrud?
– «Vi» kan defineres på mange måter, det blir et valg som sier noe om oss. Wergeland inkluderte både jøder og muslimer i sitt «vi», mens Snorre og Kongespeilet (1200-tallet) satte sin stolthet i å trekke frem samene eller vise frem så mye av verden som mulig. Mangfoldet er gammelt, det nye er at det er blitt populært å skryte av enfoldet, av å være oss selv nok. Paradoksalt nok bryter vi da med den norske og europeiske tradisjon vi liker å påberope oss.
Tendensiøse gjengivelser
Den som leter kan gjøre mange interessante funn i historien, som går på tvers av dagens forestilling om geografi, religion og kulturer. Herbjørnsrud nevner i fleng: At Odins soldater kommer fra «Tyrkerland». Snorre skriver i Edda at Odin og æsene var innvandrere fra Asia. Eller at det var flere innbyggere i York med afrikansk innvandrerbakgrunn på 200-tallet enn i dag. At antikkens statuer, og Akropolis, var fargesprakende i rødt og blått – til tross for at de i dag presenteres som gråhvite. Og for å ta et ferskt eksempel: Det nye Google-kartet gjør Grønland og Europa opptil 14 ganger større enn de egentlig er i forhold til Afrika og India.
– Summen av eksemplene viser oss at vi har for vane å ta dagens fiendebilder og så presse dem ned over fortiden. Ofte gjøres slikt ubevisst, men Breivik og Gates of Vienna-miljøet bruker bevisst slaget om Wien i september 1683 som begrunnelse for deres verdensbilde og kampargumentasjon mot «de fremmede». De synes å hente sin historieforståelse fra Wikipedia, lærebøker og leksikon, uten at de blir motsagt. Problemet er at 1683-slaget nettopp motbeviser Eurabia-konspiratorikernes påstander: Den polske kong Jan Sobiesky hadde med seg muslimske tatarer fra Litauen, som sto fremst i slaget for å redde Wien. De muslimske osmanerne bisto på sin side den lutherske protestanten Imre Thököly mot de katolske undertrykkerne i Wien, samtidig som tyrkerne fikk hjelp av den franske Solkongen. Protestantiske Danmark-Norge ville ikke hjelpe habsburgerne i Wien, som de nylig hadde kjempet mot. Så det er vanvittig at Eurabia-teoretikerne har fått holde på i 15 år nå med slike usanne fremstillinger, tydeligvis basert på tendensiøse gjengivelser i de tekster som er tilgjengelige for folk flest, sier Dag Herbjørnsrud.
«Fake views»
– I disse Trump-tider, hvor presidentens pressetalsmann beskriver deres versjon som nettopp «alternative fakta»: Det går vel en grense mellom regelrette fake-fake news og alternativ historieskriving?
– Fordelen med Trump og politikere er at folk flest i det minste har et kritisk forhold til dem, man vet at politikerne har en agenda. Utfordringen med leksikon og utdanningsvesenet er at de gir seg ut for å gi oss sannheten, og da blir det desto viktigere å unngå tendensiøse eller ideologiske fremstillinger som kan være med på å underbygge ekstremistiske verdensbilder. Jeg mener derfor «fake history» og «fake facts» er verre enn «fake news», fordi de legger det sterkeste grunnlaget for «fake views», altså oppfatninger og verdensbilder på falske premisser.
– Må forstå fortiden på nytt
– De siste par-tre årene betraktes av mange som strake og heller deprimerende «annus horribilis’er» etter noen gode tiår. Men for en idéhistoriker må det være en interessant tid å leve i?
– Jeg ville foretrekke kjedelige og forutsigbare tider, gitt at det gikk fremover med verden – og nå kan man jo bli litt i tvil om dét. Men ja, det interessante er jo at vi i løpet av noen måneder nå, siden Brexit og Trump, må forstå også fortiden på nytt. «Det europeiske fellesskapet» fremsto plutselig ikke så naturlig lenger, og etterkrigstiden kan slik bli stående som et unntak i de siste 2000 års historie. Etter Trump-seieren fastslo Carl Bildt at «Vesten er død», mens Le Pens valgkampsjef skrev at «deres verden kollapser» – fienden er tydeligvis liberale, tradisjonelle europeiske politikere. Det ser ut som en ny verdensorden når Trump tydeligvis har bedre forhold til Putin og andre autoritære ledere enn til Tyskland og Frankrike. I beste fall kunne vi kanskje oppdage hvor mye felles vi i Norge da har med for eksempel et demokratisk land som Senegal. Mitt argument er at fellesskap kan skapes på tvers av mytologiske grenser, skjønt jeg tror det vil ta lang tid før vi kan tenke så rasjonelt om identitet som man klarte i eksempelvis antikken, sier Dag Herbjørnsrud.
(Foto: Sebastian Dahl)
