Derfor skriver vi krim

Det er krimfestival i Oslo, og Tom Egeland har spurt en rekke kolleger hvorfor de valgte den sjangeren de valgte.

Hvorfor skriver krimforfattere nettopp krim? Vi stilte det bloddryppende spørsmålet til et knippe veteraner og ferskinger.

 

 

Hva driver norske krimforfattere til krimsjangeren? Gunnar Staalesen er blant våre mest erfarne og kjente krimforfattere. For ham er svaret enkelt:

– Jeg skriver krim fordi jeg tidlig på 1970-tallet oppdaget at det kanskje var den beste måten å skrive en form for samfunnskritiske bøker på, sier Gunnar Staalesen. – Siden har det bare fortsatt. Men jeg betrakter meg like mye som forfatter og dramatiker som rendyrket krimforfatter. Det vil alltid være en fordel å ha et par ben til å stå på. Nettopp vekslingen mellom det å skrive for teater og det å skrive krim har vært noe jeg tror begge sidene av mitt forfatterskap har tjent på.

 

Unni Lindell
Foto: Jørn Grønlund

Krimnestor Unni Lindell skriver krim fordi det er den ultimate sjangeren.

– Den har alt, svarer Unni Lindell. – Man kan ta opp samfunnsproblemer, gå i dybden på menneskene, skrive litteratur og så har man spenningen, som også innebefatter en overraskende slutt. Å skrive krim er som å spille sjakk. Man må flytte de rette brikkene underveis i skriveprosessen. Like gøy og vanskelig hver gang! Det er forskjell på krimbøker og krimlitteratur. Selv liker jeg best det siste.

 

Kurt Aust skriver av nysgjerrighet.

– I enhver av bøkene mine er det noe jeg søker etter svar på, eller i det minste mer kunnskap om, sier Kurt Aust. – Krimsjangren er fortreffelig til nettopp det, å stille spørsmål og søke svar. Så da jeg skrev min første bok, var valget selvklart: Det måtte bli krim. Siden har det blitt romaner, noveller, skuespill og annet, men krim vender jeg alltid tilbake til. Drivet, spenningen, nysgjerrigheten, som sagt, er fascinerende å jobbe med. Samtidig forsøker jeg å tenke litt nytt, ikke tråkke for mye i hælene på andre. Krimsjangren trenger jevnlig fornyelse, utvidelse av grenser, tøying av regler, nye emner å ta opp. Alle som skriver krim bare fordi de håper det er en lettvint vei til suksess, burde få en tupp i ræva og ende opp ute i det forlagsløse mørket. Det må være lysten/gleden/ behovet for å skrive en historie som driver verket. Ikke griskhet.

 

– Jeg skriver krimromaner fordi jeg en dag i tolvårsalderen leste en novelle om Sherlock Holmes, og lot meg fascinere av den konkrete intellektuelle utfordringen med å løse et krimmysterium, forteller Hans Olav Lahlum. – Samt fordi jeg en dag i voksen alder innså at en krimramme samtidig kan gi svært gode muligheter til å skrive romaner med både litterær verdi og relevans for leseres liv.

 

HansOlavLahlum
Foto: Cappelen Damm / Fredrik Arff

 

 

Øystein Wiik har sunget på scener verden over. Nå skriver han også krim. – Da jeg bestemte meg for å ta steget fra å skrive librettoer til å skrive romaner, ble krim/triller-sjangeren et naturlig valg, sier Øystein Wiik. – Jeg er fascinert av de formmessige kravene sjangeren fordrer, og av muligheten til å bygge spektakulære opptrinn og burleske hendelser. Jeg har kort og godt utrolig glede av det.

 

– Jeg skriver krim fordi jeg ikke klarer å la være, fastslår Ingrid Berglund. – For meg dreier god krimlitteratur seg om spenningen med mysterier og psykologi; det gode mot det onde – gjerne i en og samme person. Ren ondskap og brutalitet interesserer meg ikke, det er historien bak som fenger. Hva får et menneske til å begå den verst tenkelige handling mot en annen, og hva følger i kjølvannet av det?

 

– I krimfortellingen står den gode historien og det spennende plottet sentralt, det som trekker leseren inn i et fortellerunivers de ikke ønsker å gå ut av før siste side er fullført, sier Jan Mehlum. – Men kriminalromanen kan også brukes til å fortelle historier om våre skyggesider, både de personlige og de samfunnsmessige. For min del er dette perspektivet sentralt. Det skjeve blikket på virkeligheten, på det uforståelige, det urettferdige og det uforutsigbare, det er denne innfallsvinkelen som gir krimgenren litterær legitimitet. Samtidig er krim underholdning, og sånn skal det være. Men god underholdning er ingen spøk.

 

monika yndestad
Foto: Vigmostad og Bjørke

Monika N. Yndestad hadde vært krimanmelder i Bergensavisen siden 1999 da hun debuterte som krimforfatter.

– Jeg var ikke stor da jeg leste de første Sjöwall & Wahlöö-bøkene, sier Monika N. Yndestad. – Det er kombinasjonen av spenning og samfunnskritikk som griper meg. Jeg har lest mer krim enn de fleste, og lært mye om samfunnsforhold gjennom dem. Men like viktig er at det er en helt spesiell nerve i krimbøker. Jeg prøver selv å skrive virkelighetsnære bøker. Først og fremst er de tenkt å være spennende, men jeg ønsker også at de skal lugge litt og for eksempel få folk til å spørre seg hvorfor nabojenten ruser seg, og ikke bare trekke på skuldrene over at hun gjør det.

 

– Jeg har alltid likt å skrive, men ble krimforfatter helt tilfeldig, sier Jørgen Jæger. – Jeg leste en krimnovelle i et ukeblad på 80-tallet og mente at «det der kunne jeg gjort bedre selv.» Så prøvde og feilet jeg litt og fikk etter hvert en novelle på trykk i Hjemmet. Siden fulgte mange flere, til jeg en dag følte at jeg var moden for å prøve meg på en hel bok. På den måten lærte jeg gradvis det krevende krimfaget og ble fanget inn av det. Jeg ser derfor på meg selv mer som en krimforfatter og fagmann enn en ren skjønnlitterær forfatter, og er stolt av det.

 

– Jeg lot meg tidlig fascinere av hvordan gode spenningshistorier grep tak i meg, lot meg glemme alt rundt og trakk meg inn forfatterens univers, forteller Eystein Hanssen. – Etter hvert vokste ønsket i meg om selv å fortelle spennende historier. Å skrive krim har derfor vært et bevisst valg. Drømmen har vært å skrive spenningsbøker som plasseres sammen med de store navnene i bokhandelen på flyplassen, som leserne plukker med seg på en reise og gir dem en medrivende leseopplevelse. De aller færreste kan leve av å skrive krim. Bak hver bok, uavhengig av kvalitet eller suksess, ligger det ut over det litterære et logisk puslespill forfatteren har kjempet lenge med. Å skrive en krimroman er hardt arbeid og langt fra noen lettvint vei til suksess.

Foto: Fredrik Arff
Foto: Fredrik Arff

 

– Jeg har alltid vært fascinert av forbrytelsen som tema i litteraturen, både i krim og i annen skjønnlitteratur, sier Torkil Damhaug. – Som tenåring var jeg oppslukt av Edgar Alan Poes fortellinger, særlig de som beskriver et menneskesinn på randen av avgrunnen, gjerne et menneske som har begått – eller er i ferd med å begå – en forbrytelse. Like opptatt var jeg av litteratur som neppe kan kalles krim – som Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» – men som beskjeftiger seg med forbryterens tankeverden; de rasjonelle og irrasjonelle kreftene som fører til at et drap begås.

 

Asle Skredderberget definerer seg mer som skrivende enn som krimforfatter. – Det at jeg begynte med krim, handler om hva jeg føler jeg kan og hva jeg ønsker å fortelle, sier Asle Skredderberget. – Jeg har skapt en karakter som jobber i Økokrim – Milo Cavalli – og som mangeårig økonomijournalist har jeg et godt innblikk i finans og næringsliv. Og når man kobler Økokrim, aksjer, penger, grådighet og drap, da er man allerede godt ute i krimland. Dessuten fant jeg ganske raskt ut at det er en genre som passet veldig godt til å beskrive samtiden slik jeg ser den, og slik jeg ønsker å vise den. Men jeg håper vi kommer til å se enda mer av forfattere som veksler mellom genrene. Etablerte skjønnlitterære forfattere som kan bidra til å fornye og kanskje også «fordype» krimgenren, samtidig som krimforfattere kan ta med seg noen sine verktøy inn i skjønnlitteraturen.

 

Junker-Merete_Foto-Tom-Riis
Foto: Tom Riis

– Jeg skriver om mennesker som utsettes for utfordringer, sier Merete Junker. – Det er vel det all litteratur dreier seg rundt. Innenfor krimsjangeren finner jeg en tilleggsdimensjon: forbrytelsen og oppklaringen. Vi kan alle, i en gitt situasjon, komme til å forbryte oss mot en lov, gjøre ondt mot et annet menneske, eller selv bli utsatt for et overgrep. Det er jakten på disse mulighetene og omstendighetene som gjør forfatterjobben så drivende nødvendig, for meg.

 

For Rune Timberlid startet det som et stunt. – Eg hadde fått mitt livs første PC, måtte øve litt sjølvsagt, og fann ut at eg ville skrive ei kriminalnovelle. Novella vart lengre og lengre, og til slutt likna det i alle fall på manuset til ein roman. Stuntet enda med kriminalroman på eige forlag under psevdonymet Roger Fjorden, sier Rune Timberlid. – Som du sikkert forstår, så hadde eg det såpass artig at eg fekk lyst å gjere eit nytt forsøk i meir struktuerte og planlagde former. Dermed var eg i gang, og valet av krim som sjanger var tatt utan at det var særleg gjennomtenkt. Har vurdert å skrifte sjanger, men det er blitt med tanken. Ganske enkelt fordi du som krimforfattar stadig møter forventningar om å skrive fleire historier som lesarne dine seier dei vil ha.

 

Også for Tom Kristensen er svaret enkelt:

– Jeg kom over rådet: «Forsøk å skrive i en sjanger som du liker å lese.» Jeg likte å lese thrillere uten noen fast serie-/gjennomgangsfigur. Derfor ble det sånn, forteller Tom Kristensen.

 

Horst-J-rn-Lier_Foto-Jesper-Mager-y
Foto: Jesper Magerøy

– Krimsjangeren har alltid tiltrukket meg helt siden pappa satt på sengekanten og leste Donald for meg, sier Jørn Lier Horst. – Siden leste jeg meg gjennom Fem-serien, bøkene om Hardyguttene og andre historier med gåtefulle mysterier som fikk sin løsning. Disse bøkene hadde en vitalitet ved seg som dro meg inn og lot meg få være med på en spennende reise. Den litterære rebusen tiltrakk meg. Først da jeg ble voksen og leste bøker av forfattere som Sjöwall og Wahlöö, Henning Mankell og Gunnar Staalesen forsto jeg at disse bøkene også bød på noe mer. Det var historier som hadde utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet i verden rundt meg. De var skrevet av bekymrede forfattere med et engasjement for samfunnets tapere. Det er noe av den arven jeg forsøker å føre videre med mine egne kriminalromaner. Jeg skriver krim i et forsøk på å fortelle noe om vårt moderne velferdsystemet som gir ærlige løfter om å være beskyttende og inkluderende, men som likevel svikter så mange av sine innbyggere – samtidig som jeg vil gi leserne en spennende og medrivende historie.

 

– Å lage store byggverk av handling i hodet, og etter hvert på papiret, er en nødvendighet for meg, sier Vidar Sundstøl. – Det tilfredsstiller altså et eller annet viktig behov hos meg. Det samme tror jeg gjelder krim som sjanger. Det er bare enda mer tilfredsstillende å skrive krim enn å skrive andre romaner, som jeg også har gjort (og som jeg kanskje kan komme til å gjøre igjen). Muligens har det noe å gjøre med at jeg har en veldig stor fascinasjon for mysterier. Og med et mysterium mener jeg mer enn bare et plot. Sånn jeg ser det er et mysterium noe som går så dypt at det får grunnen til å bevege seg under hovedpersonens og leserens føtter.

 

Lindh,%20Knut
Foto: Kagge forlag

– Jeg hadde ikke planlagt å skrive krim – eller rettere sagt: Jeg hadde planlagt aldri å skrive krim, forteller Knut Lindh. – Men så våknet jeg en morgen med et fragment av en drøm: En gammel mann ligger kvalt i sykesengen, og noen spør: Hvorfor drepe en olding som likevel snart skal dø? Jeg ble nysgjerrig og skrev Når den døde våkner. Senere ble det flere krimbøker fordi jeg oppdaget at sjangeren gir forfatteren en unik mulighet til å utforske både menneskesinnet og samfunnet vi lever i. Hvorfor skulle ellers de store mestere ha skrevet om forbrytelser? Sofokles … Shakespeare … Dostojevskij … Ibsen? Uten sammenligning for øvrig.

 

Bjørn Bottolvs sier han prøver å speile samfunnet vi lever i.

– For meg var det naturlig å skrive om nettopp en politimann, sier Bjørn Bottolvs. – Men nå er det heldigvis sånn at det ikke bare er politifolk som skriver krim, men ofte er det mennesker som skriver ut fra sitt ståsted. Det kan være journalister, historikere, økonomer, samfunnsvitere, leger, sosiologer. Det finnes mange eksempler på at mennesker med nevnte bakgrunn kommer meget godt ut av det med sine krimbøker.

 

Monica Kristensen har gjort mye spennende. Så da hun skulle gjøre sitt første forsøk som skjønnlitterær forfatter, valgte hun krim.

– Jeg syntes at det var morsomt å lese krim, forteller Monica Kristensen. – Det er mangegrunner til at jeg synes at krim er så underholdende: 1) selve mysteriet, gåten, 2) karakterskildringer av mennesker i en ytterst vanskelig situasjon, enten de er vitner, offer eller gjerningsmann, 3) det psykologiske mønsteret i en krimbok, 4) den nesten matematiske tankegangen som ofte skal til for å løse mysteriet, 5) selve jakten på morderen.

 

gert signerer
Foto: Privat

Gert Nygårdshaug begynte å skrive krim tidlig på 1980-tallet, men definerer seg ikke som krimforfatter. – Da var det lite krim, og jeg var/er av den oppfatning at på vår klode, i denne verden, finnes det fremdeles haugevis av gåter/ fenomener vi ikke skjønner bæra av, forklarer Gert Nygårdshaug. – Krimgenren ga meg derfor en mulighet til å forske på temaer jeg ellers ikke ville ha dumpet bort i. Så derfor er det blitt noen krimbøker, ja, der min helt gjerne mesker seg med god mat og arkeologiske gåter, for: Det er da pokker ingen motsetning i det å være samfunnskritisk og være glad i god mat og vin…? Av typer krim, foretrekker jeg disse der spenning er iblandet, historisk kunnskap, klassisk gåteløsning og en dash samfunnskritikk.

 

– Jeg skriver krim fordi jeg elsker å pønske ut intrikate plot, å lage rebuser som må løses i stor fart, å skape illusjoner som brister og snur opp ned på alt, sier Eirik Wekre. – Dette er svært vanskelig å få til – på en underholdende måte – uten å bruke en eller annen form for etterforskning som motor.

 

Gard Erik Sveen kjøpte sitt første Detektivmagasin da han var 12. Siden har han vært hektet på krim og spenning.

– I eget skrivearbeid er jeg mest opptatt av det samfunnsmessige og kritiske perspektivet som sjangeren åpner for, sier Gard Erik Sveen. – Min hovedinspirasjon kommer fra de mange store litterærere prosjektene som hører til krimlitteraturen gjennom tre hundreår, fra de første fra Poes hånd i 1841. Min formel: Følge sjangerens krevende kode og form, skape litteratur uten å gå på akkord verken med sjanger eller litteraritet, skape gode historier som nakent viser samtidens kriminalitet.

 

Kjersti Scheen falt tidlig for den frekke, fleipete tonen i en del krim.

– Og en morgen tok jeg en bestemmelse og fant opp den ikke helt vellykkete etterforskeren Margaret Moss og sidekicket hennes, helten fra de store skoger, trailersjåfør Roland Rud, forteller Kjersti Scheen. – Det ble morsomt å skrive. Det ble i alt fem bøker om Moss. Enkelte hatet dem, mange elsket dem. Tida gikk, redaktører skiftet. De nye var ikke helt begeistret for fleipen og antydet noe mer realistisk. Men da var tv for lengst oversvømt av realistiske krimserier, og krimbøkene som kom ble flere og flere og mer og mer realistiske, de også. Og da tok det slutt for meg med Maggie Moss. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive en vanlig krim.

 

– Etter mitt syn inneholder krimsjangeren noe av den beste og den dårligste litteraturen vi har, sier Birger Baug. – For min del bestemte jeg meg for å skrive etter å ha lest en krim jeg synes var virkelig dårlig, og da under mottoet: Dette må jeg da kunne klare bedre selv. For meg handler det også om å sette søkelyset på samfunnsspørsmål jeg mener er viktige og prøve å formidle det jeg mener til andre på en lettlest og underholdende måte. Grunnen til at jeg fortsetter, er nok først og fremst friheten; det er ingen andre enn meg som bestemmer hva jeg skal skrive.

 

ørjn karlsson
Foto: Juritzen

 

Ørjan N. Karlsson definerer seg som forfatter med krim som særinteresse.

– I min verden er krim like deler form og innhold, sier Ørjan N. Karlsson. – Noir-krimmens estetikk er tidvis viktigere enn historien som formidles. Krim er ingen lettvint vei til suksess, men jeg mistenker at mange tror det er slik. Sammenlignet med andre sjangere mener jeg krimmen får for mye oppmerksomhet. Dette kan kun forsvares om krimlitteraturen vurderes ut fra de samme kriteriene som annen skjønnlitteratur – der har vi et stykke igjen.

 

 

 

 

 

267 Delinger