Sjelens betydning

SAKLIG ONSDAG: Vi føler noe innerst i sjelen, og er redde for å ta skade på vår sjel. Ole Martin Høystad har sett nærmere på begrepet, og dens viktighet i historien, i "Sjelens betydning".

I vårt moderne samfunn er de færreste bekymret for sin sjel. Men dersom man skal avskrive seg den, vil nok de fleste vegre seg. Sjelen er en del av oss, selv om få kan forklare hva det er og om vi i det hele tatt besitter en.

 

Gjennom menneskehetens historie har sjelen vært selve navet i hjulet som er menneskelivet. Selv i dag er sjelen synonymt med det mest personlige med oss. Det finnes sterke, svake, sarte og frie sjeler, og i daglig ordbruk snakker vi om hele, rene og ærlige sjeler. Ole Martin Høystad setter spørsmål ved om dette bare er billedlige talemåter for personlige egenskaper, eller om ordet refererer til noe virkelig.

 

Høystad (f. 1947) er professor i tverrfaglige kulturstudier ved Høgskolen i Telemark. Han har tidligere skrevet Hjertets kulturhistorie (Spartacus),  en bok som er oversatt til over 18 språk og er ifølge NORLA en av de mest oversatte norske fagbøkene. Nå er han aktuell med et storverk om menneskesjelen.

 

sjelensbetydning

 

 

 

Navn: Ole Martin Høystad

Aktuell med: Sjelens betydning (Aschehoug)

 

 

 

 

 

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Fordi sjelen gjennom alle tider, til langt inn i moderniteten, har vært ansett som menneskets sentrum, som menneskets selv, og målestokken for personlige kvaliteter. Men i våre dager anser mange sjelen som et rent religiøst begrep og gjenstand for tro, mens jeg mener det er et allmennmenneskelig begrep om vårt komplekse indre som fortsatt har sin gyldighet. Jeg vil altså avklare både et historisk begrep og et aktuelt fenomen, kort og godt forståelsen av vårt indre sjeleliv. Dessuten er sjelens allmenne historie ikke skrevet før.

 

Hvordan har tanken om sjelen utviklet seg gjennom historien?

Gjennom mange endringer og forvandlinger, omtolkninger og fornyelser. Det begynner med den gammelgreske psyche hos Homer, der sjelen er bare en skygge av kroppen, og viser seg først i døden. Hos de første greske filosofene blir så psyche et begrep om det indre menneske og sete for tanker, følelser og fornuft. Med Platon blir psyche menneskets sentrum, dets selv. Men det er en splittet og sammensatt sjel Platon opererer med. Den er delt mellom den høyere og ideale fornuften overfor følelser med mot og vilje, mens begjærets uhyre fyller den lavere sjelen. Enda viktigere, historisk sett, er det at Platon også opererer med en dualisme mellom en dennesidig sanselig verden og en hinsidig ideal verden som bare fornuftsdelen av sjelen kan oppnå. Platons dualisme passet også godt til kristendommens forståelse av sjelens opprinnelse og endelige bestemmelse i noe guddommelig hinsidig, med frelse eller fortapelse som sjelens endelige bestemmelse alt etter hvordan den avdøde hadde levd, og ikke minst om vedkommende trodde eller ikke trodde på frelse ved Jesu lidelse. Denne hinsideslæren om sjelens frelse eller ufattelige evige pine var enerådende gjennom hele den kristne middelalder.

Det dualistiske skillet mellom kropp og sjel ble opprettholdt i renessansen med Descartes’ filosofi. Men han identifiserer sjelen med fornuften og bevisstheten, som han gir substans. At sjelen med sin tankeevne skal være dualistisk skilt fra kroppen, blir umulig å forsvare for filosofene på 16- og 1700-tallet, for de henger faktisk sammen og vekselvirker. John Locke og de engelske empiristene finner det også umulig å akseptere at en immateriell sjel har substans. Når sjelen mister sin substans, som kristendommen forutsetter, svekkes dens stilling som menneskets selv og sentrum. John Locke opererer i stedet med menneskets identitet, selv-et og bevissthet. Også opplysningsfilosofene erstatter sjelen med fornuftens selvbevissthet som bærer av menneskets vesen. «Sjel» synes å bli redusert til et religiøst begrep og gjenstand for tro.

Men samtidig som sjelen mister sin betydning i filosofien, får den ny aktualitet i form av den framvoksende vitenskapelige psykologien i andre halvdel av 1800-tallet. Søren Kierkegaard er en sentral skikkelse i den nye psykologiske forståelsen av sjelen, en utvikling som fullbyrdes med Freuds forståelse av sjelen som noe ubevisst, komplekst og irrasjonelt, drevet av skjulte og fortrengte motiver. Sjelen synes å bli redusert til et psykologisk begrep og gjenstand for terapi.

Så skjer det paradoksale, at i takt med sjelens svekkede posisjon i filosofien og redusering til psyke i vitenskapen gjenoppstår den i skjønnlitteraturen, der sjel og psyke, menneskets hele indre sjeleliv, blir et hovedmotiv i den framvoksende realistiske diktningen. Foregangsmenn her er russiske Dostojevskij og vår egen Knut Hamsun som allerede i 1890 forkynner at han vil skildre «det ubevisste sjeleliv». Og sjelen og det indre sjeleliv er stadig et hovedmotiv i moderne litteratur, fra James Joyce og Virginia Woolf til John M. Coetzee, Siri Hustvedt og Karl Ove Knausgård.

 

Hva er den moderne tanken om sjelen?

At sjelen er en forestilling om det som rører seg i vårt dype indre, eller et begrep i et filosofisk eller psykologisk system som vi trenger for å få forstå oss selv som et helt menneske som er noe mer enn rasjonell fornuft og bevissthet. Men sjelen er ikke noe enhetlig eller guddommelig gitt med substans eller vesen, men altså en konstruksjon, et begrep, en idé eller forestilling. Behovet for et slikt begrep blir bare styrket av det faktum at sjelelige lidelser er den nye folkesykdommen, særlig blant unge.

 

Hva sier vitenskapen om tanken om en sjel?

At det er et lite håndgripelig begrep, noe som det er vanskelig å definere og derfor vanskelig å bruke vitenskapelig. Samfunnsvitenskapene har derfor oppgitt sjelsbegrepet og bruker i stedet «selvet», «jeg-et», «bevissthet» eller «identitet». Men «sjel» kan også anvendes som et teoretisk begrep i en antropologi, slik bl.a. mange tyske filosofer fortsatt gjør. I psykologien og psykiatrien er selvfølgelig sjelen fortsatt hovedemnet, men da forstått som hele sjelelivet, psyke og «det psykiske».

 

Vil du si at tanken om sjelen er den siste åndelige rest i et ellers svært så sekulært samfunn?

Nei, for «det åndelige» er ikke knyttet bare til sjelen, men til menneskets mer abstrakte og intellektuelle aktiviteter i det hele. Menneskets åndsliv omfatter også vitenskap, kunst og dikting. «Det åndelige» blir imidlertid ofte knyttet til noe religiøst og lider derfor noe av samme skjebne som sjelen som religiøst begrep. Men det er også ikke-religiøse forståelsesmåter av disse begrepene. Det finnes fortsatt et «åndsliv» selv om begrepet er problematisk, slik vi også trenger et sjelsbegrep selv om det er vanskelig å definere.

 

Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?

En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling av Ivo de Figueiredo

Sinnsro av den tyske bestselgerfilosofien Wilhelm Schmid

Mellem brødre. Dansk-norsk samliv i 600 år av Rasmus Glenthøj

 

 

 

 

0 Delinger