BOKETTERSYNET: Etter debuten med Den stille uke i 2019 har det rullet på godt for Sven Petter Næss. Debuten er nå trykket i sju opplag og har rundet et salg på 20.000, mens oppfølgeren Skjebnesteinen året etter ble belønnet med Rivertonprisen.
Nå er bøkene på vei ut også i Danmark og Sverige, samtidig som det er godt mulig at vi får en fjerde bok med kriposetterforsker Harinder Singh i passe tid til den norske bokhøsten 2022. Derfor høres det vel bare logisk ut at Næss 1. februar begynte i en fulltids ettårig prosjektstilling på Norges Musikkhøgskole?
– Jeg har hele tida hatt en jobb ved siden av skrivinga, og jeg har tidligere jobbet flere år med IT på NMH. Nå skal de lande et større IT-prosjekt de har jobbet med et par år, og siden jeg kjenner høgskolen etter mine år der, fikk jeg spørsmål om jeg kunne bli med å få det på plass, forklarer Sven Petter Næss.
– Men hva sier Harinder Singh til det?
– Han blir ikke berørt. Jeg jobber parallelt med den nye boka med ham, Passasjereren, og kan ha den klar til utgivelse i høst, dersom forlaget går for det.
Ok, over til litt mer serious bizniz, til Bokettersynet!
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Sven Petter Næss, som blant annet har fått Riverton-prisen for sin krimroman Skjebnesteinen.
Boka jeg leser nå?
– Jeg er akkurat blitt ferdig med Våroffer, det fjerde og siste bindet i Anders de la Mottes serie Årstidkvartett. De la Motte kommer fra Skåne i Sverige, dit også handlingen er lagt. Og det er tydelig at dette er et landskap han kjenner godt! Det er veldig stemningsfullt og landskapsbeskrivelsene og personkarakteristikkene er så gode at resultatet blir helt monumentalt.
Boka som forandret livet mitt?
– Da må jeg tilbake til tidlig alder, til den gangen jeg var skolegutt, med bøker som fikk meg til å lese. Og det var eventyr, med forfattere som Jules Verne og ikke minst Alexander Dumas. Da jeg gikk på barneskolen leste læreren vår høyt fra Dumas «De tre musketerer», og jeg syntes det var så spennende at jeg ikke klarte å vente til neste time med høytlesing. Jeg løp i stedet ned på biblioteket og lånte boka, slik at jeg straks kunne lese den ferdig. Det var en fantastisk leseopplevelse som viste magien som ligger i litteraturen.
Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?
– Det er mange! Men siden jeg skriver krim, får jeg velge en i den kategorien. Og da ser jeg gjerne etter et verk som kan løfte sjangeren til noe helt annet, slik som James Ellroys klassiske L.A. Confidential fra 1990. Den holder et så høyt tempo og byr på et så komplekst plot med så gode skildringer av både karakterer og samfunn at det ikke burde være mulig.
Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?
– Det som er helt klart er at jeg neppe hadde begynt å skrive uten Fredrik Skagen og Gunnar Staalesen. Men den forfatteren som har påvirket meg aller mest er nok likevel Stephen King, og da spesielt hans Castle Rock-serie, med boka Needful Things fra 1991 som topp. Den var veldig viktig for meg da jeg var ung. Stephen King er mest kjent som skrekkforfatter, men han er å mye mer. Og han har en egen evne til å få fram sine karakterer og gjøre dem levende på en måte som har inspirert og påvirket meg.
Boka jeg synes er mest undervurdert?
– Jeg er egentlig ikke så glad i det der med over- eller undervurdert. Det blir litt som at du skal heve deg over noen eller vise fram hvor god smak du har. Så selv om jeg ser at det er forfattere som er undervurdert, velger jeg å melde pass her.
Den siste boka som fikk meg til å gråte?
– Jeg er i og for seg ganske lettrørt, men har likevel litt vanskelig for å huske sist gang jeg lot meg bevege så mye. Det kan ha vært da jeg leste Colin Dexters The Remorseful Day, den siste boka med kriminalinspektør Morse. I den boka er Morse syk og dør, og beskrivelsen av hans svekkede helsestand og vissheten om at dette varslet slutten gjorde meg berørt.
Den siste boka som fikk meg til å le?
– Den er litt lettere. Amerikanske Harlan Cobens siste bok Win. Den kom i USA i fjor, men er foreløpig ikke oversatt til norsk. Coben skriver veldig gode og morsomme dialoger, som får meg til å humre og le.
Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?
– Jeg vet ikke akkurat om jeg skammer meg for ikke å ha lest den, men takket være Jan Kjærstad har jeg i hvert fall fått James Joyce Ulysses høyt opp på lista over bøker jeg vil lese. Den har jo et rykte om å være omtrent umulig å lese, men ifølge Kjærstad er den på langt nær så vanskelig som mange vil ha det til. Det han sa om Ulysses økte min lyst til å lese den. Ulysses må vel ellers være den boka som topper lista over bøker som flest mennesker har bløffet om at de har lest?
Boken om mitt liv – tittel?
En grav for mye – det kan passe for en krimforfatter!
