– Shakespeare er alltid relevant

SAKLIG ONSDAG: Inger Merete Hobbelstad er aktuell med «Å leve med Shakespeare», hvor hun ser på Skalden fra Avons stykker med et moderne blikk.

– Sant å si vet jeg ikke om noen som så uanstrengt dikter seg inn i så mange forskjellige og sammensatte personligheter, forteller Inger Merete Hobbelstad om Englands store sønn; Shakespeare.

Det er svært få forfattere som blir husket av senere generasjoner. Shakespeare er et unikum slik sett, men ikke uten grunn. Ikke bare er han den mest solgte forfatteren på verdensbasis med mellom 2 til 4 milliarder solgte bøker, han er også oversatt til mer enn 80 språk. Hans forfatterskap består av 38 skuespill, rundt 150 sonetter og flere dikt, som i mer enn 400 år har blitt tolket og fremført over hele verden.

alevemedshakespeare

Med utgangspunkt i ti kjente og ukjente Shakespeares stykker har Inger Merete Hobbelstad skrevet en personlig bok om Shakespeare, men som også omhandler Breaking Bad, Ibsen, Abraham Lincoln, Roman Polanski, Barack Obama, Freud, Strindberg, Undset, Knausgård – og mye mer.

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er litteraturviter og skribent. Som kritiker og kommentator i Dagbladet har hun skrevet en rekke artikler om film, litteratur og kulturhistorie. Hun har tidligere også vært delforfatter av Norske klassikere (2012).

ingermeretehobbelstad9svagnetebrun

 

 

Navn: Inger Merete Hobbelstad

Aktuell med: Å leve med Shakespeare (Tiden)

 

 

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

I år er det fire hundre år siden William Shakespeare døde. Han er kjent som historiens største forfatter, men jeg tror mange synes det er vanskelig å få tak på hvorfor – og at det er litt tungt å lese den originale renessanselitteraturen. Derfor har jeg skrevet en essaysamling om hvordan Shakespeare i ti av skuespillene skriver om kjærlighet, makt og indre uro, uten at det skal fordre forhåndskunnskaper hos den som leser. Og så skriver jeg om hvordan jeg har funnet perspektiver på mitt eget liv i det han skrev.

Hvem var egentlig Shakespeare? 

Shakespeare var sønn av en hanskemaker fra Stratford-upon-Avon, som dro til London og slo seg opp i teaterbransjen, som var i ferd med å bli profesjonalisert akkurat på slutten av 1500-tallet og som trakk stadig større publikum. Kompaniet hans endte som kongens faste kompani, og selv var han en rik mann da han døde. Da hadde han skrevet en rekke dikt og skuespill med en kraft og en dybde som ingen helt hadde sett maken til.

Hvordan er Shakespeare fremdeles relevant i dag? Og på hvilken måte er han kanskje utdatert?

Shakespeare er alltid relevant fordi han skriver dypt og vakkert om følelser og psykologi. Jeg har mange ganger tenkt at litteratur som binder seg for sterkt til samtidens debattemaer, eller som skriver moraliserende ut fra normene i sin egen tid, fort føles gammel. Men litteraturen som fanger kompleksiteten og spenningen i forholdene mennesker i mellom, og i hvordan de har det med seg selv, lever evig. Jeg har funnet gjenklang for mine egne mest motsetningsfylte følelser og vanskeligste dilemmaer i Shakespeare, på en måte jeg ikke har opplevd det med selv det beste av samtidslitteraturen. Shakespeare føles nærere. Det du kanskje ikke finner, er skildringer av det mer moderne, fortrolige ekteskap og kjæresteforhold. Shakespeare skriver mye om nervøs flørting, men det gode samlivet synes ikke å oppta ham. Det har blitt sagt at det lykkeligste ekteskapet i Shakespeare er det mellom de morderiske lord og lady Macbeth, det sier vel sitt.

Hvilket stykke er din favoritt – og hvorfor? 

Jeg har en spesiell ømhet for «Kong Richard II», som handler om en konge som blir styrtet, men egentlig er en ganske hjerteskjærende historie om en mann som må takle at han ikke er ønsket mer, og lurer på hva det sier om ham selv. Og så er det umulig ikke å bli forelsket i den sprudlende romantiske komedien «Stor ståhei for ingenting». Der viser han veldig fint hvordan folk plutselig kan hugge etter nettopp personen de er tiltrukket av, fordi de føler seg prisgitt, og er redde for å bli avvist, og så gjerne vil vinne tilbake kontrollen over situasjonen. Den er forløperen til alle jeg-hater-deg-nei-jeg-elsker-deg-komedier.

Hvem tror du blir vår tids Shakespeare? 

– Sant å si vet jeg ikke om noen som så uanstrengt dikter seg inn i så mange forskjellige og sammensatte personligheter. Ibsen, Tolstoj og Virginia Woolf er kanskje det nærmeste man kommer i nyere tid, men det begynner jo å bli en stund siden, det også. Når det er sagt, setter jeg pris på noe av det samme i bøkene til Cormac McCarthy, Ian McEwan og Jonathan Franzen som jeg setter pris på i Shakespeare, nemlig at de er empatiske og observante når de beskriver hvordan folk har det og oppfører seg, uten å glosse over noe eller dømme dem. Jeg vil ikke kalle dem shakespeareske, men jeg synes det er noe av det flotteste litteratur kan gjøre.

Kommer Shakespeares verker til å tåle enda et århundre? 

De kommer til å tåle mange århundrer ennå. Relevansen til denne litteraturen er ikke knyttet til når Shakespeare skrev, eller når det han skrev, leses av andre. Men fordi renessansespråket bygger terskler som kan være vanskelige for moderne og fremtidige lesere å hoppe over, tror jeg det også være behov for formidlere.

Hva tenker du om ryktene som påstår at Shakespeare ikke skrev verkene sine selv? 

Dette er en konspirasjonsteori som oppsto på 1800-tallet, og sprang ut fra en snobbete tanke om at en mann uten universitetsutdannelse umulig kunne skrive så rik litteratur. Dessverre har den i de siste årene fått flere tilhengere, særlig fordi den kan spre seg over internett. Det er veldig skuffende at seriøse medier skriver om dette som om det var sant, og enda mer kritikkverdig at NRK lager tv-serier som går konspirasjonsteoretikernes ærend. Det er ingen reell tvil om at Shakespeare var forfatteren bak disse skuespillene, og ingen seriøse forskere tar konspirasjonsteoriene alvorlig.

Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?

Joan Didion: «Slouching Towards Bethlehem». Didion er en sjelden fugl og en unik skribent, intenst sårbar og nådeløst distansert på samme tid, og hun har et blikk på seksti- og syttitallets USA som ikke ligner noen annens. Besøket hennes hos hippiene i San Francisco er fantastisk, og det hun skriver når hun spør seg om hun egentlig liker seg selv, i en liten tekst som heter «Om selvrespekt», får meg til å gråte.

Jonathan Haidt: «The Righteous Mind». Skarp og høyaktuell bok fra psykologiprofessor Haidt om hvorfor vi blir så oppskjørtete og intense når vi diskuterer verdispørsmål. Haidt peker på hvordan forskjellige mennesker har forskjellige og bare delvis overlappende skalaer når vi vurderer om vi synes noe er ok, og skriver med stor sympati for både venstrefolk og høyrefolk. Jeg synes han satte ord på flere vage fornemmelser jeg selv har hatt.

Daniel Mendelsohn: «Forsvunnet». Denne fengslet meg fullstendig. Daniel Mendelsohn er en av mine favorittkritikere, men her tar han for seg familiehistorien sin, og prøver å spore opp seks familiemedlemmer som forsvant under Holocaust. Alle vet de er døde, men ingen vet helt hvor og hvordan det skjedde. Resultatet er en annerledes bok om jødeutryddelsene som vever nåtiden og fortiden sammen og tar deg veldig tett inn på noen av ofrene. Og ja, jeg gråt av den også.

 

 

-- annonse --