Nittitallets Oslo var ikke for småunger, skal vi tro Aslak Nore. Og med et kilo ecstasy på avveie sitter skuddene løst.
Det er tøffe tak når en pose designerdop til en verdi av en million stadig skifter eiere og halve Oslo er etter den som til enhver tid har sakene. I Oslo Noir, som kommer denne uken, får du innsyn i en verden du neppe trodde eksisterte.
Mannen bak historien mener imidlertid selv at mye av dette godt kunne skjedd i Oslo for snaue tyve år siden. Og at nettopp han er rett mann til å skrive om akkurat det.
– Jeg er vokst opp i Nydalen med ett bein i øst og ett i vest, forteller forfatter Aslak Nore. – Derfor vet jeg litt om begge leire.
Holmenkoll-ecstasy
Skildringen av det flerkulturelle Oslo på begge sider av Akerselva vil garantert gi mange lesere hakeslepp. For her er det dop i alle varianter og sex i ganske mange. Og det er høk over høk i et voldsomt tempo når somaliere, argentinere, pakistanere og flere generasjoner nordmenn flyr på hverandre i forsøket på å sikre seg en pose spesialdesignet ecstasy med bilde av Holmenkollbakken på. En pose verdt anslagsvis en million 1997-kroner.
– Hva i all verden er dette, Aslak Nore?
– Det er noe jeg har skrevet dokumentarisk om tidligere, og som nå er blitt en roman, sier forfatteren. – Det er et underbelyst tema fra en nær fortid, og det er noe som jeg faktisk kan si noe om. Mye av det er realistisk, men ikke spesielt sannsynlig. Andre ting er sannsynlig, men ikke spesielt realistisk, smiler han.
Oslos beste taggere
Bakgrunnen er denne: Den unge Peter Wessel (som mange kjenner fra boken En norsk spion) har venner på begge sider av det geografiske og etniske skillet i hovedstaden. I prologen møter vi Oslos tre gærneste taggere som gjør noe ingen andre klarer. De tagger ned t-banevogner når disse står på endestasjonene og stikker av på ski når politiet kommer. De tre er Peter Wessel selv, bestekompisen Morten og pakistaneren Omar, som står på ski og leker med vestkantguttene. Når vi møter dem igjen tre år senere er mye forandret. Omar er tilbake i innvandrermiljøet, Morten og Peter har mistet den nære kontakten, men deres søsken, foreldre og naboer på Oslos beste vestkant omgås i både åpne og mer lysskye former.
Gangstere og kokain
Peter er forelsket i argentinske Sonia, som er belastet med en gangsteraspirant av en bror og en ustabil far. Om midt oppi dette havner altså verdens beste ecstasy, spesialdesignet for sitt publikum, med bilde av selveste Holmenkollbaken i stedet for et smilefjes. Men så begynner folk som har hatt befatning med posen å dø – tilsynelatende av overdoser …
– Var miljøet så tøft i Oslo på nittitallet?
– Det er jo et spesielt miljø jeg skildrer, men i nittitallets Oslo kunne du godt blitt ranet av noen gangstere på t-banen og havnet på fest med en stripe kokain på bordet. Også på vestkanten. Det var på denne tiden det flerkulturelle Oslo begynte å ta form. Du kan si at boken på mange måter er summen av ting jeg har opplevd, mennesker jeg har møtt og ting jeg har hørt, sier forfatteren.
Filmparalleller?
Oslo Noir er en bok som raser avgårde. Den er full av saftig språk og raske replikker. Og den gir i alle fall artikkelforfatteren filmassosiasjoner. Det er lett å tenke på filmer som Guy Ritchies «RocknRolla» og Tarantinos «Pulp Fiction» når du leser Oslo Noir. Det er gangstere, dop og høk over høk, det er «pakkiser», lettlurte damer og hvitsnippforbrytere i skjønn forening.
– Jeg har ikke tenkt i de baner, men det er godt mulig at det er filmparalleller her. Jeg er klar over at dialogen kan oppfattes som fordomsfull, rasistisk og kvinnefiendtlig, men det er en del av sjargongen. Det er pakistanerne som kaller hverandre for pakkis. Wessel gjør det aldri, sier Aslak Nore.
Agent in spe
Men den senere agent Wessel er med på galskapen. Han knasker ecstasy og tagger t-baner. Og er ikke langt unna når folk blir drept. Bra utgangspunkt for en senere spionkarriere?
– Egentlig er det helt tilfeldig at han havner på den «rette» siden. Det kunne godt vært omvendt. Det samme er antagelig tilfelle i veldig mange lignende saker. Jeg spilte fotball i vestkantklubben Lyn som gutt. Der spilte jeg blant annet sammen med opprinnelig eritreiske Metkel Betew, som jeg mistet kontakten med etter fotballen. Da jeg så ham igjen var det på en etterlysningsplakat etter Nokas-ranet, sier Aslak Nore.
– Så da har du spesielt gode forutsetninger for å skildre det miljøet du skildrer i denne boken?
– He he. Jeg tror all god litteratur kommer fra noe forfatteren brenner for. Det jeg skriver om er noe som betyr noe for meg. Militæret, det flerkulturelle miljøet. Eller fotball for den del.
Argentina
Det er ikke så mye fotball i denne boken, men Maradona er med i en bisetning eller to. Senere i høst kommer Nore og faren, Kjartan Fløgstad, med en bok om sommerens fotball-VM, som de fulgte på nært hold. Men forfatterens kjærlighet til Argentina kommer godt frem også i Oslo Noir, i form av Sonia og familien hennes. – Det er en hommage til et land jeg er veldig glad i, akkurat som den øya i Akerselva der dopet befinner seg en tid er en hommage til stedet jeg vokste opp.
– Kunne Wessel vært deg?
– Tja, smiler Aslak Nore
————-
Aslak Nore (f. 1978) er oppvokst i Oslo. Han har tidligere utgitt dokumentarbøkene Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009). I 2012 kom thrilleren En norsk spion, den første boken om Peter Wessel, som du også møter i en yngre utgave i Oslo Noir.
Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no.
