Setter fyr på hele skiten

GIR GASS: Prins Harry (foto: Defensie)

ANMELDT: Man kan si mye om prins Harry. Men han er god til å brenne broer.

Denne har du hørt om allerede, trass i at de norske forlagene pussig nok ikke har kastet seg over den: Det hittil siste og til nå kraftigste skuddet avfyrt i prins Harrys fullskala-krig mot den britiske pressen, det britiske monarkiet og sin egen familie.

Mange vil nok mene at han for lengst har fått banket inn poenget. Etter intervjuet med Oprah Winfrey i 2021 og Netflix-«dokumentaren»/reklamefilmen som hadde premiere på tampen av fjoråret. Harry, derimot, hører ikke på dét øret. Han har bestemt seg for å sette fyr på hele skiten. Hva mer er: Han vil bli forstått, og han vil vinne. Få «kontroll over narrativet», som det gjerne heter i våre dager. Derfor denne boken, i tillegg til alt det andre.

Stiv som en stokk

Trenger noen å lese Spare? Nå som fiendene hans i tabloidavisene allerede har formidlet alle «høydepunktene»? Strengt tatt ikke. Det holder å lese anmeldelsene og kommentarene den avstedkommer. Men det er under alle omstendigheter en lesbar bok (skygge-skrevet av den rutinerte J.R. Moehringer).

Det er vondt å lese om omsorgssvikten både Harry og storebroren William led etter at moren, prinsesse Diana, døde i 1997. De fleste har mistenkt at Charles er en tørrpinn, stiv som en stokk. Men det er ille å høre at han ikke en gang var i stand til å klemme barna sine, og helst kommuniserte med dem via brev og små lapper.

«Til høyre for Taliban»


Prins Harry:
Spare
Biografi
Penguin Random House
416 sider

Prinsens hat til den britiske pressen, som han holder ansvarlige for å ha jaget moren i døden, er dypt, intenst og forståelig. Rundt 40 prosent av Spare handler om dette forholdet, og Harry mener selv at han har vært og er spesielt utsatt. Han er «the spare», reserven, og således fritt vilt. Han går langt i å påstå at broren og faren samarbeider med fienden, slik at de selv skal slippe billig unna. Implisitt at de kaster ham, Harry, til ulvene. Det er forfriskende at han legger så lite – ja, ingenting – mellom i oppgjøret med plageåndene. Men det blir litt monotont å lese om i lengden. Dynamikken i terrorbalansen synes evig uforanderlig.

Han kaller paparazzoene for «paps», hvilket får dem til å høres snillere ut enn de er, og anklager avismagnaten Rupert Murdoch får å befinne seg «til høyre for Taliban» politisk.

Prins Harry leser åpenbart alt som blir skrevet om ham, både i tradisjonelle og sosiale medier. Han er ute av stand til å børste noe av det av seg, og erkjenner at besettelsen ligner en form for avhengighet.

Balansegang

På andre områder er prinsens evne til selvrefleksjon mindre utviklet. Man merker det i den hodeløse måten han forholder seg til sine egne privilegier på, og veldig godt når han skriver om den militære karrieren han har bak seg. Harry anslår at han var medansvarlig i å ta 25 liv da han tjenestegjorde i Afghanistan, hvilket både er flaut og farlig å skryte av. Måten han omtaler fienden på, som «brikker på et sjakkbrett», er mildt sagt umoden.

Som vi skjønner: Det er viktig for Harry å understreke at han er en patriot. Derav de mange og kjedelige kapitlene om den militære treningen og krigserfaringene. Samtidig nærer han et sterkt ønske om å fremstå som en moderne mann, spiselig for millennial-generasjonen og Z-erne. En post-kolonial prins. Det er en vrien balansegang.

En avledningsmanøver?

Prinsen bedyrer at det er OK å ikke være først i køen. Så jævlig som det er å være en reserve, må det vel være enda verre å være nummer 1? Men for å parafrasere Hamlet: «The boy doth protest too much, methinks». «William er mer opptatt av dette enn meg!», insisterer han. Men det føles som en avledningsmanøver. Harry kvier seg generelt ikke for å skylde på andre.

Boken fikk meg til å le to ganger. Jeg lo da prinsesse Margaret ga den lille prinsen en helt vanlig penn i julegave. Jeg lo, vantro, av en scene der Harry og Meghan er på besøk hos William og Kate, og vertene er sinte fordi de ikke har fått «påskegaver». Det er sant som de sier. Vi vanlige dødelige kan ikke forstå noe særlig av hvordan disse menneskene faktisk lever.

Helgener

Prinsens måte å omtale de to viktigste kvinnene i livet hans på, er blomstrende ubeskjeden. Diana og Meghan Markle er helgener. Overjordiske vesener av ren kjærlighet. «Selv om min mor var prinsesse, oppkalt etter en gudinne, føltes begge begrepene svake, utilstrekkelige» (anmelders oversettelse), skriver han et sted. Det er corny, men litt søtt også. Harry trenger sårt kjærlighet, og gidder ikke legge skjul på det.

«Mye dop» lovet en avisoverskrift her om dagen. Ja, men hva slags? Svar: Marihuana. Ved én anledning «en hel bærepose». Men også kokain (som han ikke liker), psilocybin (til både adspredelse og terapi) og – overraskende nok – dinitrogenoksid («lattergass»).

Holder dansen gående

Strukturelt sett er Spare en typisk kjendis-selvbiografi. En sånn som begynner med et traume, og deretter legger ut på den lange, tornefulle veien mot en avsluttende triumf. Den store forskjellen er selvsagt at mannen som snakker, ikke har «lov» til å snakke, og kommer fra en familie som gjorde statsminister Benjamin Israelis motto til sitt eget: «Aldri klag, aldri forklar». Å hevde at Harry bryter med denne tradisjonen er en underdrivelse.

Når man lukker boken, sitter man der som en dust, fanget i det ubehagelige, uløselige paradokset. Prins Harry har skrevet en bok som tar til orde for å stoppe den destruktive dansen mellom monarkiet og oss som beglor det (spesifikt de som tjener penger på at vi beglor det). Men hver gang han åpner munnen eller setter pennen til papiret, bidrar han til å holde dansen gående. Det er et håpløst dilemma, og det er ikke hans skyld. Spare kan leses som sladder. Den kan også leses som et kraftfullt argument for å legge ned hele den avdankede styreformen.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

0 Delinger