Señora Noruega

Cecilia Samartin har solgt en million bøker i Norge. Og nå er det signingsferd til 25 norske byer.

– Jeg er en klassisk introvert, sier Cecilia Samartin, som i disse dager deltar på 44 arrangementer i 25 norske byer. Hun runder samtidig en million solgte bøker i Norge alene.

Oslo én dag. Stavanger, Flekkefjord og Farsund dagen etter. Og så ytterligere 39 arrangementer de neste 10 dagene. Håndleddene er klare for et signeringsmaraton som få andre forfattere kan matche her til lands. Og det verste er at dette ikke er første gang.

– Jeg tror dette er syvende gang jeg er her, sier en nesten irriterende opplagt Samartin, når vi møter henne i Oslo på turneens dag én, etter en tur i studio hos NRK, og før hun skal møte lesere i Norli Universitetsgata og så bokhandlere samme kveld.

Tropisk i Tromsø

Den cubansk-amerikanske forfatteren – født i Havanna, og nå bosatt i Pasadena utenfor Los Angeles – sier selv at Norge har en helt spesiell betydning for henne. Hun synes naturen er spektakulær og eventyrlig. Og forteller begeistret om hvor paff hun ble da hun besøkte en bokhandel i Tromsø, og fikk servert matretten som har gitt navn til romanen Mofongo.

– Jeg kunne ikke tro at jeg satt der, nord for polarsirkelen og så langt nord som jeg aldri hadde vært før, og spiste utsøkt tropisk mat, komplett med bacon, bananer og krydrede reker, ler Samartin.

Russiske dukker

Alle Samartins syv bøker er oversatt til norsk, og ingen andre steder er hun mer populær. Hun inntok først norske bokhyller da Señor Peregrino ble oversatt i 2006. Denne høsten kommer Los Peregrinos, som avslutter en trilogi ellers bestående av La Peregrina (2011) og Doña Maria (2012).

– Da jeg begynte på La Peregrina, forventet jeg ikke at den skulle utvikle seg til å bli en trilogi. Det var leserne som sa at jeg måtte skrive videre for å oppklare alle de ubesvarte spørsmålene. Det tok meg en stund å innse at de hadde rett. Andre bok ble en historie inni en historie. Tredje bok er en legende inni en historie inni en historie. Jeg tenker at bøkene er som russiske dukker, sier Samartin.

Carmen cecilia_samartin_dsc_0281-med_bok-web

Hun sier det var bittersøtt å avslutte trilogien og forlate karakterene sine. Favoritten av dem alle er Carmen.

– Carmen er veldig dristig og livlig, og hun sier ting rett ut. Hun er høyst forskjellig fra meg selv; jeg er mer sjenert og liker å observere andre. Gjennom bøkene fikk jeg sjansen til å late som at jeg var henne for en stund, og det var nok litt terapeutisk, sier Samartin.

Hun mener at hun lærer mye av karakterene sine.

– Å være skjønnlitterær forfatter innebærer å være på en reise hvor du oppdager nye sider av deg selv. Karakterene kan peke deg dit du skal. Et eksempel er Jamilet, som har vært gjennom mange vanskeligheter. Det beundringsverdige er at det ikke har gjort henne bitter, hun har klart å forbli ren og tro mot seg selv. Det er noe jeg selv streber etter.

Oppmuntring og håp

Samartin forteller at hun bruker mye tid på å kommunisere med leserne sine, både ansikt til ansikt og via e-post og brev. De deler sine tolkninger av bøkene hennes, kommer med spørsmål og forteller historier fra egne liv.

– Hva tror du det er ved bøkene dine som berører mest?

– Jeg tror mange finner en form for oppmuntring i bøkene mine, selv om de ikke har noen klassisk lykkelig slutt. Det gjør meg veldig glad, for dette er noe jeg forsøker å oppnå. Med dagens verdenssituasjon føler jeg at behovet for håp og oppmuntring er større enn noensinne.

– Har noen bok hatt en slik virkning i ditt eget liv?

– Ja. En jeg straks kommer på, er Man’s Search for Meaning av Viktor E. Frankl. Boka er basert på hans egne erfaringer fra Auschwitz. Jeg leste den i en spesielt vanskelig periode av livet, og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Frankl var psykiater og skrev om hva som gjorde at noen overlevde konsentrasjonsleiren og andre ikke.

Tviler

Samartin forteller at hun så smått er i gang med neste bokprosjekt, men at hun foreløpig foretrekker å holde det hemmelig for å gi seg selv mest mulig frirom. Hun bygger imidlertid ikke opp under myten om inspirasjonen som noe magisk.

– Jeg tror inspirasjon er veldig vanlig, det er som blader som faller fra trærne. Det vanskeligste er å møte sin egen tvil.

– Tviler du på deg selv etter milloner av solgte bøker?

– Oh yes! Det er et stort privilegium å være forfatter. Jeg har en enorm respekt for at folk bruker sin dyrebare tid på å lese det jeg skriver. Målet mitt er at det skal være verdt det. Og så søker jeg en balanse mellom å være tro mot leserne mine, og å fortsette å utforske og utfordre meg selv.

– Hvor er du om ti år?

– Det har jeg ingen anelse om. For for ti år siden hadde jeg ingen anelse om at jeg ville være der jeg er i dag.

samartin
Cecilia Samartin iført et hjemmesydd skjerf hun har fått i gave av en av sine norske fans. Dem er det mange av. (Foto: Cora Skylstad)

For ti år siden skrev Samartin om kveldene mens hun jobbet som terapeut. Da hun begynte å sikte seg inn mot en karriere som forfatter, var det ikke særlig populært i familien.

– Foreldrene mine var litt oppgitte. Jeg hadde investert mye tid og energi på å utdanne meg til terapeut. Da jeg begynte å satse på skrivingen, var det for dem litt som om jeg hadde begynt å jobbe på sirkus. De ville ikke oppmuntre flere ville påfunn, ler Samartin.

– Jeg har alltid vært rebellen i familien. Foreldrene mine er ekstremt konservative og forsiktige, men de har lært seg å stole på meg. Når man følger sine lidenskaper, møter man alltid noen murvegger. Men det er viktig å være tro mot seg selv.

Hatet gruppearbeid

Samartin forteller at hun ikke kan skrive hvor som helst, hun må være hjemme og ha det stille rundt seg.

– Jeg er en klassisk introvert, jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Men jeg har lært meg å oppføre meg som en ekstrovert når det er nødvendig. Mannen min er derimot en klassisk ekstrovert, og det er jo ganske typisk.

– Har du lest Susan Cains bok Stillhet?

– Ja, det er en flott bok. Jeg likte særlig de delene som handlet om gruppearbeid, jeg kjente meg veldig igjen. Da jeg selv hadde gruppearbeid på skolen, endte jeg som regel opp med å gjøre alt. Jeg hatet det! I USA er man alt for opptatt av å forme alle til å bli ekstroverte.

Standhaftighet viktigere enn talent

Når hun ikke skriver eller reiser på turné, liker Samartin aller best å være ute i naturen.

– Jeg elsker å seile, jeg bor jo sør i California. Og så liker jeg å lage mat og dypvannsykking. Jeg tror grunnen er at begge deler er aktiviteter hvor jeg må være helt konsentrert og ikke kan tenke på noe annet. Ellers har jeg to hunder, katter og en fiskedam. Jeg liker å gå lange turer i fjellet og å være sammen med familien.

– Hva slags råd vil du gi til dem som ønsker å bli forfattere?

– Jeg vet det ikke høres så mystisk ut, men det aller viktigste er å sette av tid og så skrive uansett om man har lyst eller ikke. Standhaftighet og tålmodighet er viktigere enn talent, viktigere enn hvor smart man er, viktigere enn hvor gode ideer man har. Om man gjør dette, vil man også kunne kjenne etter om det er et liv som faktisk passer en. Hvis man ikke liker hverdagslivet sitt, bør man heller gjøre noe annet.

-- annonse --