Selvopptatt lidenskap

Det er alltid spenning knyttet til en ny roman fra Annie Ernaux, en av Frankrikes største samtidsforfattere. I likhet med store deler av Ernaux’ forfatterskap er Den unge mannen autofiksjon. Slik har hun skrevet seg inn i en større litterær tradisjon i Frankrike der forfattere fra Proust til Edouard Louis og Vanessa Springora skriver fiksjonaliserte tekster om eget liv.

En roman?

Den unge mannen handler om Ernaux’ forhold med en mann nesten tretti år yngre enn henne selv mot slutten av nittitallet. Boken følger forholdet fra start til slutt, og rommer sånn sett mye. Likevel vil nok noen lesere stusse over at teksten omtales som en roman. For de beskjedne tjueto sidene med tekst er lest før kaffekoppen er tom.

Forholdet med den yngre mannen lar Ernaux bli kjent med nye sider av seg selv. Stor aldersforskjell i et forhold er et gjennomgangstema i litteraturen. Riktignok har tematikken ofte blitt highjacket av Lolita-varianter – eldre mann/ung kvinne som ikke har anledning til å samtykke. Ernaux byr på en annen historie. Den unge mannen er en student i tidlig tyveårene som tar kontakt fordi han er fan av Ernaux’ arbeid. Etter ett med henvendelser år sier hun ja til en middag.

Bare på besøk

Annie Ernaux:
Den unge mannen

roman
Gyldendal
39 sider
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Fortellingen har de faste elementene til et forhold med stor aldersforskjell – hovedsakelige det å begjære og å bli begjært etter at en trodde denne tiden av livet var forbi. Men mest av alt handler det om hvordan Ernaux forholder seg til tid, i møte med den unge mannen. Hun omtaler forholdet som den legemliggjorte fortid. Det tar henne tilbake til hennes egen studietid, og hun opplever forholdet som en gjentakelse av livet. Hun lar seg fascinere av at studietiden preges av de samme markørene som da hun var ung: lite penger, kalde leiligheter og billig vin. Men hun er bare på besøk. Det som er en gjentakelse for henne, er det virkelige livet til kjæresten. Konseptene tid og alder kastes i luften og beskues fra flere sider og utgjør interessante, men korte observasjoner: Sammen med ham vandret jeg gjennom alle aldre i livet, i mitt liv.

Det mest engasjerende ved fortellingen er om hvordan de som par blir beglodd, i tilfeller der de hver for seg hadde glidd inn i mengden. Spørrende blikk fra hans venner, hevede øyebryn på gaten – fordi samfunnet godtar aldersforskjell i forhold, primært når mannen er den eldre, vel og merke. Gjennom egne erfaringer peker Ernaux på feilaktige, ensidige og sexistiske fremstillinger av aldersforskjeller i forhold. At de stereotypiske fremstillingene ser ut til å kjede henne har en forfriskende effekt, da hun fremstiller denne forholdskonstellasjonen som akkurat like spennende – og like hverdagslig – som alle andre romantiske relasjoner.

Mer selvopptatt enn lidenskapelig

Hvis Den unge mannen er ens første introduksjon til Ernaux, kan det by på en blandet reaksjon. Ernaux’ språk er definisjonen av sylskarp, ikke et ord er overflødig. Med få setninger kan hun gjøre rede for dynamikken i forholdet eller ta oss tilbake i tid til sin egen studietid i Rouen. På paradoksalt vis er det nettopp Ernaux’ kjennemerke, dette veldig økonomiske språk, som gjør Den unge mannen ubestemmelig. For der språket både er elegant og fenomenalt og gjør boken lesverdig, fremstår innholdet som umotivert.

Teksten begynner med at Ernaux skriver at hun ofte har hatt sex for å finne roen til å skrive. Dette var tilsynelatende planen med den unge mannen, men middagen utvikler seg til et forhold. Ernaux oppdager som nevnt nye sider ved seg selv i forholdet, men beskrivelsene gir følelsen av at det ikke er nettopp dette forholdet som frembringer oppdagelsene, snarere ett forhold. Slik oppleves den unge mannen som et virkemiddel med en klar funksjon, og innholdet oppleves mer selvopptatt, enn lidenskapelig.

Klassereiser

Ernaux er kjent for å kombinere litteraturen med sosiologi, gjerne i form av klassereiser. Hun påpeker hun at hun har gått fra arbeiderklasse til middelklasse, noe som bidrar til å understreke at hun er overlegen den unge mannen og hans arbeiderklassestatus. Hans “bondske” bakgrunn gjør at hun [f]or tretti år siden ville ha styrt unna ham. Selv ikke når hun fremstiller ham som en slags kuriositet klarer Ernaux å mønstre noe særlig entusiasme for ham, noe som smitter over på (denne) leseren.

Har en derimot kjennskap til Ernaux’ forfatterskap kan det være boken treffer bedre. Hun refererer til ting, hendelser og personer hun har skrevet om i tidligere verk. I denne konteksten kan Den unge mannen skape en slags bro mellom andre verk. Hun sier selv forholdet var utløsende for at hun klarte å skrive om en illegal abort, som ble boken Hendelsen. Slik sett fungerer hendelsene i Den unge mannen som en slags nøkkel i Ernaux forfatterskap – for de som har et forhold til litteraturen hennes.

MAREN DAHL KELLER