«Selveste Gyldendal»: Slik kan det gjøres

På veggen til danske Gyldendals forlagshus i Klareboderne i København finner du en sort trane i støpejern, med en stein i sin løftede klo. Tranen i Gyldendals logo stammer fra grunnlegger Søren Gyldendals signetring, og er et gammelt symbol på årvåkenhet. Faller tranen i søvn, vil stenen falle og vekke fuglen.

Ennå har ikke tranen sneket seg til en power-nap, og i år fyller dansk Gyldendal et kvart tusenår.

Et hode kortere

I det hele tatt er forlagets tilblivelse en symboltung affære. Gyldendal ble født i 1770, samme år som Danmark fikk trykkefrihet og sensuren ble opphevet. Bare to år senere var Johann Friedrich Struensee et hode kortere, halshugget foran 30 000 tilskuere på Østerfælled, og Danmark var uten sin ytringsfrihet.

Men Gyldendal har holdt koken i imponerende 250 år, og har gjennom årene vært – og er – en viktig kulturinstitusjon i Danmark. Jubileumsfeiringen har ikke blitt som planlagt i disse covide tider, men på én front forløp den som planlagt: med lanseringen av Pernille Stensgaards jubileumsbok Selveste Gyldendal denne våren. Steensgaard, til daglig journalist i Weekendavisen, har tidligere med hell skrevet bøker om Skagen (2004) og Københavnerne (2011), og derimellom Da Louisiana stjal billedet (2008).

Og for å fastslå det først som sist: Nå har hun også skrevet en formidabel forlagshistorie.

Pernille Stensgaard:
Selveste Gyldendal – en historie

Sakprosa
Dansk Gyldendal
472 sider, dansk

Store kriser

Gyldendal Forlag i Klareboderne var nærmest en liten by i seg selv, slik som noen oslofolk kanskje vil huske Aftenposten i gamle dager. Gyldendals bokbinderi hadde alene 130 ansatte. Selv beskriver forfatteren det treetasjers paleet, med alle sine kriker og kroker, loftsrom, kjeller og underjordiske ganger, sidebygninger og gårdsrom, som «en sluse, som demmer opp en kraftig strøm av ord og historier, mange flere enn det er bruk for, eller noen kan utholde å lese, og lar et par dråper trenge igjennom.»

Det har ikke vært bare silkeføre gjennom et kvart årtusen:

– Om vår eksistens har vært truet? Å, ja. Det har vært flere store kriser underveis, kunne Gyldendals forlagssjef Morten Hesseldahl berette da jeg intervjuet ham i København tidligere i år. – Blant annet etter andre verdenskrig da forlaget rett og slett var på konkursens rand, men ble berget av Knut W. Jensen – populært kalte Oste-Jensen, ettersom familien hadde slått seg opp i osteindustrien. Oste-Jensen gjorde to ting: han gikk inn i Gyldendal og opprettet Louisiana kunstmuseum og han opprettet stiftelsen Museumsfondet som eier aksjemajoriteten i Gyldendal og hele Louisiana. Oste-Jensen ønsket å drive privat public service og hentet inn framsynte forleggere, som kom hjem fra USA med ideer som paperback og bokklubb. Blant dem Otto B. Lindhardt, som har gitt navn til Lindhardt og Ringhof og som moderniserte både Gyldendal og hele den danske bokbransjen.

Forlaget og menneskene

Men så til boken, hvor Pernille Stensgaard nærmer seg jubilanten med et observant blikk, gode anekdoter og ditto analyser. Hun evner ved få setninger å beskrive mennesker og omgivelser, og male ut miljøer. Ikke minst klarer hun å se de viktige linjene, og ha en grunnleggende forståelse for hva et forlag er.

Som Pernille Stensgaard selv fremhever, er i bunn og grunn et forlag ikke annet enn menneskene der: deres skjønn og feiltagelser, deres dristighet og treghet. Bak handlingene ligger det kjærlighet og vennskap, forfengelighet, sjalusi, hemmeligheter, fattigdom, skam og tvang. Rene lykketreff spiller en ikke ubetydelig rolle.

Og forlagshuset oser av historie – på godt og vondt – og mahogni. Det luksuriøse tropiske trevirket har fulgt Gyldendal gjennom generasjoner: «Mahogni er hardt, tungt og rødbrunt, vakkert og levende å se på, ubegripelig holdbart, uten revner og motstandsdyktig mot fukt. En overflod av mahogni var ikke noe problem den gang det var fint å være fin, men etter at avantgardisten Jørgen Nash fant på mahogniforlaget på 1970-tallet, har trevirket blitt brukt som skjellsord om Gyldendal», skriver Stensgaard. De påfølgende tiårene har mange på forlagshuset forsøkt å riste av seg mahognien, både verbalt og i praksis – ved å flytte fra møblene.

De forbannede pengene

Og så var det disse forbannede pengene.

Penger luktet ille, men de betød også frihet. Det var en erkjennelse man stadig fikk prov på: Den konservative gamle tanten i Klareboderne tiltrakk seg stadig vekk gode navn fra venstresiden, ettersom tilsynelatende spreke forlagsnykommere ikke hadde økonomiske muskler til å bære ferske forfattere opp de første bratte bakkene.

Det var i utgangspunktet snakk om enorme midler, men ikke ubegrensede. Fortellingen om Gyldendal er også historien om Søren Gyldendal og tre generasjoner Hegel. Fra en storslått begynnelse, drev Hegel-familien Gyldendal i nesten hundre år, «med fallende talent» for å bruke Stensgaards ord. Eierfamilien var nærmest for adel å regne. De bodde standsmessig i København og hadde prangende sommervillaer på landet, reiste gjerne til sydligere breddegrader, bygget sine egne seilbåter, avlet fullblodshester, gikk på jakt og tilbragte halve livet på golfbanen. Til slutt måtte oljekilden tørke ut.

Oste-Jensen

Det er altså her den tidligere nevnte Oste-Jensen, Knud W. Jensen, entrer arenaen, sammen med sin venn lyrikeren Ole Wivel. Desperate storaksjonærer kan ikke begripe sitt hell når de møter en mann som er så til de grader motivert for å kjøpe Gyldendal, og ender opp med å sikre seg overpris for et forlagshus som er kjørt helt på felgen.

Det var en transaksjon de alle fleste syntes å være tilfredse med. Selgerne fikk sitt, og vel så det. Kultur-Danmark applauderte etter at Gyldendal forble på danske hender. En stund fryktet man nemlig at det ærverdige storforlaget sto i fare for å forsvinne ut av landet – til Bonnier, eller enda verre: til det tyske Springer-konsernet. For Oste-Jensens del skulle dette etter hvert vise seg å bli en hyggelig deal, tross alt, og for Gyldendal en gyllen redningsbøye.

I Danmark har for øvrig bokens oppgjør med Wivel og Jensen, og deres nazi-flørt og påvirkning fra nazistisk tankegods, fått en viss oppmerksomhet.

Unngikk «den ekstra død»

Boken byr på mange interessante avstikkere. Ikke minst det fascinerende bildet Stensgaard tegner av Gyldendals toppsjef i tiårene forut for Oste-Jensens inntreden. Langt der inne i sigarettrøyken regjerte lille Ingeborg Andersen – noe så utenkelig som en kvinnelig toppsjef i et storforlag på den tiden. Hun ga nærmest liv og helse for Gyldendal, og hennes stadig økende helsefravær var medvirkende til at storforlaget begynte å knirke i sammenføyningene.

Da hun 65 år gammel litt motvillig måtte tre tilbake, spurte en journalist om det var dramatisk for en kvinne å bli eldre? Ingeborg Andersen betraktet seg selv utenfra og svarte at alder rommer en tragedie for enhver vakker kvinne: «Men jeg var jo aldri noen skjønnhetsåpenbaring! Ikke si meg imot, jeg ber Dem. Også jeg kjenner et speils sannheter – men takket være utseendet mitt skulle jeg altså ikke gjennom den ekstra død, som heter et smukt ytres sorti. Så nådig kan livet behandle et menneske.»

Hvor hyklersk!

Pernille Stensgaard tegner også frem den tidløse viktigheten av såkalt «forfatterpleie». Forfattere hadde behov for å bli sett også da, og behovet økte gjerne med navnet man hadde, eller det navnet man en gang hadde hatt.

Eksempelvis ble Georg Brandes – den store litteraturforskeren, kritikeren og forfatteren – ekstra nedstemt da han så en av sine fiender gå inn til den gamle forlegger Hegel, og registrerte at han ble mottatt med samme smil og hjertelighet som Brandes selv gjerne ble. Hvor troløst, hvor hyklersk!

Da Brandes, i en alder av 82 år, kom for å forhandle med Hegels barnebarn, den unge Frederik, følte han seg både krenket og neglisjert: «Jeg er, inntil galskap, led og trist, hver gang jeg kommer i kontakt med utgiveren i nyere tid får jeg høre om tapene de har lidd på grunn av meg,» skrev han. «Men det er et faktum som forties og fornektes kun i Danmark, at siden Hans Christian Andersen har ingen i dansk litteratur hatt et navn så kjent jorden over som mitt. Et slikt forhold bør kreve litt omtanke. Jeg har ikke funnet den.»

Forfattere bør forleggerne som kjent stelle pent med. Den nevnte Fredrik Hegel sa nei til Karen Blixens ønske om å få Valdemar Rørdam som oversetter. Dermed utkom Syv fantastiske fortællinger (1935) hos Reitzel, noe som førte til tap av både prestisje og penger for Gyldendal.

Exit Rosinante

De siste generasjoners sjefsskifter i Gyldendal har blitt den reneste kapitalistisk-litterære Groundhog Day av en runddans. Omdiskuterte kremmere kommer inn i sjefsstolen, for tiår etter å forlate dem som kulturprofiler og tradisjonsbærere, når en ny «vulgær kremmer» entrer manesjen. Slik har også de siste 70 årene artet seg, med størrelser som Otto B. Lindhardt, med Kurt Fromberg, og Stig Andersen.

Helt friksjonsfritt har det heller ikke vært under nåværende forlagssjef Morten Hesseldahls regime. I fjor gikk bølgene høyt da Hesseldahl og Gyldendal sa opp lokalene og 18 medarbeidere i datterselskapet Rosinante, og hentet de resterende inn i moderhuset i Klareboderne – med alle imprints på slep. I samme sveip fikk også åtte Gyldendal-ansatte sparken.

«La oss droppe management-ordene. Rosinante stenger. Det er det som skjer. Et forlag som står bak noen av de største suksessene i dansk forlagshistorie, eksisterer ikke lenger,» uttalte Carsten Jensen til Berlingske Tidende.

Ondskap i direktørfrakk

Så gjenstår det å se om Morten Hesseldahls ettermæle blir å ha vært Rosinantes eksekutør, eller om også han ender opp som en omfavnet kulturprofil, når hans etterfølger en dag kommer trampende opp forlagets trapper som kapitalistisk ondskap ikledd direktørfrakk.

Nå er det bare snaue fem år til den norske Gyldendal-avleggeren runder hundre, «hjemkjøpt» samme år som Sammy Davis jr. ble født. Det skal man slett ikke kimse av.

Da hadde danskene allerede holdt det gående i over 150 år. Dansk Gyldendal entret scenen samme år som 14 år gamle Mozart spilte cembalo i Verona. Det er løft over det – og over Pernille Stensgaards historieskrivning,

VEBJØRN ROGNE