Manus, saltvann - og aller helst egenfisket torsk. Det er sommeren til Anders Heger, biograf og seniorredaktør i Cappelen Damm.
– Hvor tilbringer du ferien?
– I år? Det blir Oslo, Tjøme og Stryn, der datteren min holder et klatrekurs. Mest det første. Jeg er vant til å arbeide i juli – mange forfattere leverer før sommerferien og lar det redaksjonenelle arbeidet gå i ferien, det er i grunnen helt OK.
– Har noen ferieplaner blitt endret på grunn av corona-pandemien?
– Nei. På grunn av mitt arbeide i International PEN og ICORN (det internasjonale fribynettverket for forfulgte forfattere) pleier jeg ofte å ha utenlandsreiser i løpet av året, de er alle sammen kansellert i år. Men det har ikke noe med ferien å gjøre.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Saltvann. Noen kjentmannsposter i Nordmarka. Tid med barnebarna mine. Og høstens manusbunker i solsteika.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Kan man jukse på dette spørsmålet og hive inn en klassiker? Jeg har fulgt NRK Salongens fantastiske kollektiv-lesing av Brødrene Karamasov, en av de beste litteraturformidlingsprosjektene jeg har vært borti. Det er 30 år siden jeg leste den sist, og det var et vidunderlig gjensyn. Men dere spør vel om nye bøker. Da vil jeg trekke fram tre. Ingvar Ambjørnsens Ingen kan hjelpe meg, jeg er en varm venn av både Houellebecq og Elling, og ideen om å la den siste lese den første, kan faktisk ikke gå galt. De er varianter av hverandre, de to. Dernest Agota Kristofs besettende (sorry, jeg klarer ikke finne noe mindre klisjebelagt ord) roman Tvillingenes dagbok som vi utga i vår. Det er årevis siden jeg er blitt trukket så inn i et romanunivers, du føler på en måte at språket tar fatt i deg og holder deg fatt til siste side. Og til sist en norsk debutant, Jerv av Ida Fjeldbraaten. En fascinerende utforsking av grenser, båd litterært og menneskelig.
Jeg har jo allerede sprengt grensene for spørsmålet, og øverst i bunken for ferien ligger alltid høstens utgivelser som skal gjennom en siste omgang. Men jeg skal få med meg neste bind av Kristofs beretning om tvillingene, Beviset.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Selvfisket torsk og jordbær. Det har jeg vokst opp med, det er selve sommermaten. Men nå blir det makrell, siden torsken har forsvunnet fra Oslofjorden, på grunn av forurensing, temperaturendringer eller gud vet hva. Til gjengjeld har vi fått en masse stillehavsøsters, en innvandret art, her. Østers er jo greit. Men ingen ting kan erstatte torsk. Lengselen etter den er et tragisk varsel om hvor vi er på vei.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Noen av forfatterne mine. Eller – i grunnen alle. Uten dem er en forlegger ingenting.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Redaksjonen min! Hver eneste dag kommer inn på jobben tenker jeg «for et privilegium å kunne jobbe med nettopp disse menneskene». Men jeg er nok ikke særlig flink til å si det, så en blomsterbukett eller fem hadde vært fint.
– … og hvem ville du gitt en brennmanet?
– Ingen. Hva skal folk med en brennmanet?
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
–Nå? Enhver er seg selv og sitt eget felt nærmest. Først og fremst ville jeg tatt tak i alle hull og mangler i innkjøpsordningen. Det er en fantastisk ordning, og uten den er det utenkelig at vi hadde sett det voldsomme løftet i norsk litteratur som har skjedd i min levetid. Det er innkjøpsordningen vi har å takke for at et lite, selvopptatt land har blitt en internasjonal stormakt på litteraturens område. Men den fremstår mer og mer som et lappverk, neglisjert av politikere med små visjoner, uten ambisjoner og helt uten sans for det kompliserte samspillet mellom kultur og politikk som i sin tid ga støtet til den. Fagbokinnkjøpene er tilfeldige og usystematiske, oversatt fremstår som et lotteri. Det er som om man tror det er en sparekasse, ikke et investeringsprosjekt. Vi så det sist under koronakrisen, da kulturrådet plutselig kuttet 15 prosent i bidragene, i en tid da forfatterne mistet alle muligheter i form av foredrag, skoleopptredener og andre ting man gjør for å overleve som kreativ skribent.
En annen ting som opptar meg – fordi jeg har jobbet mye med mangfold og forfulgte forfatteres situasjon – er at det ikke er et system som fanger opp og stimulerer forfattere i Norge som skriver på et annet språk. Vi går glipp av enorme mengder ny kunnskap på den måten. Innkjøpsordingen er i utgangspunktet en fantastisk måte å løfte fram bredden i et litterært felt. Raushet og toleranse er faktisk en del av grunntanken. Toppene kan vi i forlagene ta oss av, de klarer seg selv. Og – den er billig, i forhold til hva vi får igjen. En hudredel av koronastøtten til Norwegian ville gitt enorme litterære resultater om noen år.
– Hva savner du mest i disse corona-tider?
– En velfungerende innkjøpsordning. Og torsk.
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? (Og hva ville du ha svart?)
«Hvor langt har du gått på ski i år, Anders?»
«Hyggelig at du spør. 175 mil. Ny pers.»
