Hillevågsgjengen er her igjen. Hjeeeelp!
Det er gått tre år siden forrige bok om den skakkjørte gjengen i Stavanger, men i tid er vi ikke kommet lenger enn til desember 2012, omtrent der vi forlot dem sist. Handlingen utspilles over et par korte førjulsuker, men i løpet av de drøye fem hundre sidene i Skada gods er det bisarr action for flere år.
Ved bokens begynnelse ligger det to lik nedgravd i hagen, og ved bokens slutt ligger det to lik nedgravd i hagen pluss to i fryseboksen.
Tore Renberg:
Skada gods
Oktober
512 sider
Men først: Det er oppgangstider i Stavanger og penger og olje drysser over folket. Unntatt over en viss gjeng i en viss bydel. Jan Inge, Chessi, Rudi og de «nye» medlemmene igjengen, Ben, Dejan og Rikki må jobbe for føden. Da er det godt å dekke seg bak flyttebyrået Mariero Moving, med mottoet «Ditt problem er kein problem», der bedriftslederen Jan Inge Haraldsen styrer med vennlig hånd. Den gudfryktige banditten sliter riktignok litt med spøkelsene som er nedgravd i hagen og når hans nybakte hustru Beverly lurer ham til å mistro bestekompis Rudi er det like før det går helt galt. Heldigvis redder forfatter Renberg julen og lander det hele på beina i denne elleville, burleske, absurde, splattervoldelige og hysterisk morsomme gladvoldsromanen med det underligste persongalleriet noen norsk roman har sett. Til tider er både typene, volden og humoren så far out at en Tarantino kan bli misunnelig på opphavsmannen.
Nye medlemmer
Hillevågsgjengen har fått et par nye medlemmer nå, i tillegg til den mildt sagt underlige forsamlingen som allerede er der. Stakkars lille Shaun, som endelig får et «trygt» hjem, er ett. Et annet er leiemorderen Bjørn Stanley fra Haua, en tynnhåret Abba-elsker med pistol og skostørrelse 52, men helt uten skrupler. Herregud!
Hva mer skal en si enn at Mr. Renberg, som i fjor ga oss den vare, tankevekkende romanen Du er så lys, skrevet på nynorsk, er tilbake i storform, men på et helt annet plan. Det stavangersk-amerikansk-tyske språket Hillevågsgjengen har lagt seg til er ubetalelig: «En slags unaturlig og überkinky love». «Dama di spant motherjulet på den gule luringen da hun besøkte ham i jointen», osv.
Likedan de absurde typene som befolker huset til Jan Inge Haraldsen og søsteren hans, som i deler av romanen må søke tilflukt i frisørsalongen til svigerinnen på Bryne, og som har pult så mye i livet at hun «er litt ødelagt på det der», som hun sier. Nå må hun høre svigerinnen spille Bananarama, så barna i magen vrir seg i smerte. Ja for Chessi skal jo bli mor. Til tvillingene Steven og Jambolena, som er barna til enten Rudi eller den noe ustabile og nå nedgravde koreaneren Tong, og som absulutt ikke kommer til å like Bananarama. Herregud! Igjen.
Heavy Lovely Metal
Er så dette noe for sarte sjeler? Well. Bøkene om Hillevågsgjengen er fulle av absurd og beksvart humor, og ikke alle potensielle lesere har like stor glede av det. Samtidig er bøkene en påminnelse om at ikke alt er som det skal i olje-Norge. Ikke alle er innafor. Absolutt ikke.
Jan Inge har aldri vært innafor. Siden han ble etterlatt alene som barn sammen med lillesøsteren, har han gjort det han trodde var det riktige. Tatt ansvar og ledet «bedriften». Han angrer nok på at han leide ut søsteren sin til bydelens gutter og menn gjennom hele oppveksten. Men han håper og tror at hans kunnskap om horror-filmer og musikk av typen «Heavy Lovely Metal» skal gjøre ham i stand til å skrive. Dessuten har han begynt å lese Dostojevskij. Bare julefreden får senket seg nå, så skal han få lest hele Forbrytelse og straff … om nettopp forbrytelser, gudstro og soning. Så skal han bli kvitt et par lik og en shitload med heroin. Men først skal julen feires i Hillevåg. Med julehefter, ribbe, midnattsmesse og det hele.
Hvis da ikke …
Joda, det ligger an til et bind fire her.
Vi ser frem til det.
ATLE NIELSEN
