Reisevaner avslører deg

– Hvor, når, hvordan og hvorfor du reiser, er med på å tegne et bilde av hvem du er som person, forteller idéhistoriker og journalist Magnus Helgerud.

Denne våren er han aktuell med bok om våre reisevaner. I Si meg hvor du reiser, og jeg skal si deg hvem du er (Aschehoug) tar Helgerud leseren med på en reise fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfie-turister.

Det autentiske

– For noen år siden jobbet jeg for et norsk reisebyrå, og veldig mange av kundene våre så ut til å være opptatt av å reise til steder hvor det var få turister, forteller Helgerud.

Han opplevde at mange nordmenn var redd for å bli oppfattet som turister, og bli avslørt som en som utelukkende reiser til «turist-steder». Dette syns Han var underlig:

– Jeg forundret meg over at det fantes så mange turister som hater turister, og jeg begynte å lure på hvorfor mange leter etter “det ekte Roma” når de er på ferie? Jeg forsøkte å finne en populærvitenskapelig bok som handlet om dette, men kunne ikke finne den noe sted. Derfor skrev jeg den like så godt selv!

Reisevalget avslører deg

– Reiseopplevelser har blitt til en sterk identitetsmarkør i vår opplevelsesøkonomi. Men det er jo ikke slik at man velger seg en feriedestinasjon kun på bakgrunn av hvordan man vil dømmes av andre for dette valget, forteller Helgerud.

Reisevalget sier ofte mye om hvem du er som person, men mer konkret hvordan du vil oppfattes ifølge Helgerud:

– Det er den reisende reelle ønske om å oppleve noe ekstremt, eksotisk eller autentisk som i stor grad er drivkraften bak den moderne turismen. Men slike opplevelser kan deretter brukes som en slags kulturell kapital, som igjen kan veksles inn i anerkjennelse.

Dette kaller Helgerud kulturell kapital. Som hos ordinær kapital har det forskjellig verdi i forskjellige kontekster, og kan ikke innkasseres på samme måte overalt:

– Du kan ikke betale for en Cola med Euro i kassa på Kiwi, men den samme mynten gir deg den samme flaska i Frankrike. Slik fungerer det også med kulturell kapital. I noen middagsselskaper vil historier om fjellturer i alpene kunne veksles inn i anerkjennende nikk, mens i andre vil du kun få skuldertrekk som svar. Kanskje er det eventyr fra norske partybarer i Syden som er gangbar mynt der.

Reisevaner forandret seg

– Vi har begynt å reise for reisens skyld – noe som faktisk er et ganske nytt konsept – og vi har begynt å reise til Spania istedenfor til familiegården, sier Helgerud.

Reisevanene til nordmenn har forandret seg stort løpet av de siste hundre årene, og det er nye konsepter som preger moderne ferievaner:

– Dersom du jobbet på fabrikk i Oslo for hundre år siden, var sjansen stor for at det lille du hadde av ferie ble brukt til å hjelpe til på et gardsbruk på landsbygda og ikke til å ligge på stranda, forteller Helgerud. Men dette forandret seg etter krigen:

– I takt med at arbeidsmengden gikk ned og fritid ble et begrep, oppfordret «Norsk Folkeferie» norske arbeidere til å bruke sin nyvunne ferierett. Man bygget campingplasser, hoteller, hyttefelt, sommerkolonier og subsidierte buss- og togbilletter. Etter hvert som vi fikk sving på økonomien, og flyreisene ble flere og rimeligere, begynte stadig flere å reise ut av landet, og i dag reiser nordmenn ekstremt mye.

Ikke-turist turister

Et markant trekk ved norske reisevaner er at man er redd for å bli oppfattet som en turist, og en som reiser til såkalte «turiststeder».

– Dette kan forstås som en praksis som er mest utbredt i den såkalte middelklassen. Man kan se dette behovet for markering av reiserevir gjennom en sosiologisk linse. Middelklassen befinner seg til stadighet i en slags posisjon mellom høy- og lavkultur. De markerer avstand fra det som defineres som harry, fordi denne posisjoneringen fungerer som et slags påfyll av kontoen med kulturell kapital.

Helgerud mener at når man latterliggjør andre gjennom turist-stereotypier sier dette mest om hvordan man selv vil anerkjennes:

– De gjør narr av charterturisten fordi han visstnok er så “åndsfattig” at han velger å bo på et kjedelig strandhotell og spise norsk lapskaus på Gran Canaria, samtidig som de også kritiserer den nyrike russeren som har så mye penger at han velger å spise østers og drikke champagne med utsikt til Colosseum i Roma.

– Kritikken som utøves bunner til ut i ideen om at verken charterturisten eller den nyrike russeren opplever det autentiske ved stedene de besøker. Ettersom middelklassens antiturist vet at han aldri vil bli så rik at han kan fråtse i dyre delikatesser med en slik utsikt, og at han er engstelig for å bli tatt for å også være fattig på kultur, så kritiserer han disse u-autentiske praksisene for å markere avstand og dermed sikre sin posisjon.

Ikke stor forskjell

– Hva er forskjellen på en som drar på chartertur til Gran Canaria kontra en som utelukkende reiser på storby-ferier?

– Jeg vil jo si at det i bunn og grunn ikke er særlig stor forskjell på dem: De søker begge opplevelser som de føler at de ikke kan få på sitt eget bosted. Åpenbart er også livssituasjon noe som legger mange føringer for valg av ferietype. Et par i 20-årene reiser kanskje til Berlin, Buenos Aires og New York for å utforske verden og seg selv, mens det samme paret femten år senere, med to smårollinger med i bagasjen, vil være sjeleglade for å kunne reise til Gran Canaria eller Thailand og ta inn på et hotell med all-inclusive og bamseklubb.

(Foto Magnus Helgerud: Anders Helgerud)