Edvard Hoem fortsetter fortellingen om sin oldefar og menneskene rundt ham. Og det er så bra.
I fjorårets mesterverk Slåttekar i himmelen ble vi kjent med Edvard Hoems oldefar, slåttekaren Knut Nesje, som jobbet nesten hele livet for storbonden utenfor Molde. Og ikke minst fikk vi stifte bekjentskap med svigerinnen hans, Gjertine, som utvandret til Amerika.
Det handler om Nesjes sønn, Eilert Knudtson, denne gangen. Eilert følger etter sin tante og onkel over havet og til prærien i Dakota da han bare er 16 år gammel. Og både vi lesere og Nesje aner det der de står på kaia i bokens åpningskapittel: Det er sannsynligvis siste gang far og sønn ser hverandre.
Edvard Hoem:
Bror din på prærien
Oktober
466 sider
For parallelt med fortellingen om ambisiøse Eilert i Amerika følger vi Nesje og hustruen Serianna inn i deres livsaften hjemme i Molde. Vi kan sanse drømmen de har om å få kjøpe plassen de har bodd på hele livet. Vi fatter strevet. Og ikke minst lengselen etter barna.
Det er umåtelig vakkert skildret.
Drømmen om Canada
Men mest handler romanen om livet på prærien og aldri hvilende Eilert, som med Vårherre som ledestjerne vandrer videre på sin livsvei til han finner drømmen på den kanadiske siden av grensen, på prærien i Alberta.
Edvard Hoems fortellinger om nære og fjerne slektninger er avhengighetsskapende. De små bruddstykkene av historier han har hørt om sin oldefar, «mannen som mistet fire sønner», og hans familie på prærien er blitt til et diktverk som sprenger grenser. Aldri har undertegnede lest mer betagende skildring av livet i det forjettede land på andre siden av havet. Hvordan menneskene fra Romsdal sakte blir amerikanere forstår vi gjennom måten de snakker og tenker på. Iblant bærer beretningen om fremdriften over there noe preg av oppramsing, men når dyr, avlinger, kornsorter, blomster og andre forekomster på prærien skal gjøres rede for, må det kanskje bli slik. Og etter hvert snakker ikke nordmennene lenger om mål og tønner, men acres og bushels, og selv om landsmennene på prærien klamrer seg til hverandre, slukes de sakte av det amerikanske. Eilerts sønn, som han vil kalle opp etter faren Knut, kan jo ikke hete Knut i det nye landet. Kenneth, derimot …
Og mens Eilert arbeider seg frem til å bli en betydningsfull mann i sitt nye hjemland, går slåttekar Nesjes liv sakte mot slutten. Først på de siste sidene får vi svar på hvorfor boken har fått den tittelen den har, Bror din på prærien.
Beretningen om strevet i det nye landet og kampen for verdighet i gamlelandet er blitt til gjennom grundig research, og ved en dikters hånd: Eg diktar det, men eg veit det, skriver Hoem mot slutten av beretningen.
Det er vi veldig glade for.
ATLE NIELSEN
