Pessimisten som yngre mann

Så berømt og omdiskutert er Michel Houellebecq altså blitt, at selv de mindre ungdomssyndene hans forsvarer utgivelse i norsk språkdrakt.

Holde seg i live er, om man ser bort for- og etterordet, identisk med vår alles favoritt-enfant terribles Rester vivant et autres textes – en samling korte tekster litt herfra og derfra, først utgitt mellom to bokpermer i 1999.

Samlingen er anført av tittel-essayet, «Holde seg i live – metode», Houellebecqs litterære manifest. En samling aforismer, praktisk talt, råd til en vordende poet, om hvordan kunst av varig verdi kun kan skapes av illusjonsløst ulykkelige mennesker: «La frustrasjonene hope seg opp. Å lære seg poesien er å avlære seg livet», skriver det franske muntrasjonsrådet. «Opparbeid en intens forurettethet overfor livet».

Åh, søøten! Så ung, og allerede så til de grader på vei til utsiden av alt (for å rappe en frase fra en annen av livets glade gutter, salige Howard Devoto).

Redusert til sex

Michel Houellebecq:
Holde seg i live

Essays
Cappelen Damm
148 sider
Oversatt av Thomas Lundbo

Han er seg lik i tekst nummer to også, «Overtakelse av Numéris», forfattet i internett-pornoens silde barndom. Michel, med erigert lem foran dataskjermen, filosoferer omkring hvordan kjærlighet og romantikk er blitt redusert til sex, og sex er blitt redusert til transaksjon i tallenes tidsalder: «For kvinner virker det som om det vanligste målesystemet (hofter – livvidde – brystmål) er etablert som norm».

Det er verdt å merke seg at dette er skrevet en god del år før Pornhub satt i gang den virkelige syndefloden. Det er i det hele tatt verdt merke seg at miserene Houellebecq pekte på for snart 25 år siden, og som alle er bieffekter av den samme sykdommen: fremmedgjøring, ikke er gått bort, men blitt mye, mye tydeligere for oss alle.

Perspektivrikt essay

Den tredje teksten, hvori Houellebecq tar livet av 68-erne (han er sønn av to av dem), sveiper også den innom datamaskinen og kjøttmarkedet («hylleradene i det sosiale hypermarkedet»), og viser til den moderne arkitekturen som enda en årsak til det forfatteren kaller «oppgitthetens inntog». Byrommene dreier seg bare om «effektiv forflytting» nå om dagen. Ja, og reklamen da, som innprenter oss: «Du skal begjære. Du skal selv kunne begjæres. Du skal delta i konkurransen, i kampen, i verdens liv. Hvis du stopper, eksisterer du ikke mer. Hvis du blir hengende etter, er du død».

Det er et superinteressant, perspektivrikt essay. Når man leser det i 2023 begynner man å lengte etter en lengre Houellebecq-tekst om det «alle» snakker om nå: Kunstig intelligens. Og hva mener egentlig Michel, ma belle, om Facebook? Om Instagram?

Gymnasiale passasjer

Det er mer arkitektur i den fjerde teksten (New York – han er ikke fan), dem femte handler om stumfilm (han er fan). Tekst nummer seks begår et lystdrap på Jacques Prévert («en dust»). I «Fest» skriver Houellebecq om mennesket som sosialt dyr – med vekt på dyr. Det er et par nokså gymnasiale passasjer i denne. Er det greit å si?

Vesle Holde seg i live rundes av med en samling kronikker som i sin tid ble trykket i det franske musikkbladet Inrockuptibles. Skjønt «kronikker»? Mest av alt minner disse om det man i gamle dager kalte petiter. Slike var gjerne inspirert av dagligdagse observasjoner, ting man har sett på TV eller på reiser. Så også for Houellebecq. De handler om porno (igjen), tyskere (i utlandet og hjemme), pensjonisttilværelsen, Frankrike, debutanter (litterære), kloning, liv på mars, slike ting.

Et lite måltid

Holde seg i live er ikke en syvretters akkurat. Men også et lite måltid kan være tilfredsstillende. Thomas Lundbos oversettelse av det beske, «tonløse» språket – forfatterens eget ord, ikke mitt – virker smidig og musikalsk på meg. Her må jeg selvfølgelig ta høyde for at jeg aldri har lest Houellebecq på fransk. (Kan bare syv ord på det vakre språket, er jeg redd: «Un bon vin blanc, s’il vous plâit».)

Til å begynne med, og til sist, har Cappelen Damm utstyrt boken med norske for- og etterord. Førstnevnte er forfattet av tweed-entusiasten Asle Toje, som påpeker at Houellebecq er noe så sjeldent som en «intellektuell» forfatter som faktisk blir lest. Av mange, om ikke «folk flest».

Gode poenger

For å opprette en viss politisk balanse har forlaget gitt de siste ordene til Jonas Bals (Arbeiderpartiet). Han er en tidligere entusiastisk Houellebecq-leser som er gått litt trett med årene, og hvis skepsis fikk vann på mølla da han gjenkjente forfatterens kullsvarte galgenhumor på nettforumet 4chan (kjent for sine høyre-ekstremister, sine incels og andre ikke veldig elskelige unggutter). Bals var ikke på 4chan av egen fri vilje, må understrekes, han drev research i forbindelse med et essay om post-Houellebecq skikkelsen Jordan B. Peterson.

Politikeren har noen gode, foruroligende poenger, og det er fint å kunne lese dem i en bok som bærer den aktuelle, nålevende forfatterens navn på omslaget. Og som Bals tenker jeg, i møte med disse gamle tekstene: Er det lov å håpe på en slags tredje akt i Houellebecqs forfatterskap, en vending, noe uventet?

For som denne boken viser oss: Han har vært her lenge nå.

MORTEN STÅLE NILSEN