Hva vil det si å ha dårlig råd, og hva gjør det med barn, spør Jens Kihl i boka «Blakk». Han gikk denne uka av som kulturredaktør i Bergens Tidene, og er nå aktuell med en utgivelse i Samlagets Røyndom-serie.
I den lille boka – eller pamfletten, som Kihl selv omtaler den som – skildrer forfatteren ulike sider ved det å ha dårlig råd i et velstående samfunn. Om barnet som ikke kan reise på flotte ferier, som bor på ekte østkant, som er den eneste uten pc i klassen, som går i klær som er arvet. Og så videre, i korte og personlige fortellinger som sammen danner et bilde av Kihls oppvekst i Oslo, med en sykepleiermor som står på, men likevel har trøbbel med å få endene til å møtes.
Hadde det fint
Kihl er nøye med å poengtere at han selv ikke hadde det ille. «Eg har ingen historier om å bli kasta ut av leiligheta, eller om ein familie i grus», skriver han et sted og presiserer i neste øyeblikk at «mi vesle erfaring er at livet med lite pengar ikkje er særleg dramatisk» før han følger opp med «sjølv hadde eg det for det meste heilt fint».
Men selv om han hadde det helt fint, bar han hele tida på «ei vag kjensle av at andre hadde meir». En følelse som ble forsterket da han og hans mor i 1991 kunne flytte fra kommunal leilighet på Jordal i Oslo (den gangen skikkelig østkant) til en liten selveier i Ullevål Hageby (den gangen mulig å kjøpe for en halv million).
Forskjells-Norge
Jens Kihl:
Blakk
Samlaget
91 sider
Det var først som skolegutt på Oslo vest at Kihl for alvor oppdaget forskjells-Norge, og det er denne personlige erfaringen som han bruker til å filosofere rundt utviklingstrekkene de siste 30-40 årene. Hele tida med det grunnleggende spørsmål «Kva gjer det med eit barn å sjå at Noreg har pengar til nesten alt – berre ikkje til dei?» i bunn.
For bak Kihls personlige og varme oppvekstskildring ligger det også en vrede over politikken som de fire siste tiårene synes å ha akseptert at forskjellen mellom rik og fattig blir stadig større. «Det er den politiske viljen det står på, ikkje kunnskapen om kor omfattande fattigdomen er» hevder Kihl, mens han peker på at det faktisk er nok av studier som dokumenterer en klar sammenheng mellom helse og lykke på den ene siden og økonomi på den andre. Samtidig er det også mye knyttet til fattigdom som offentlig statistikk ikke evner å fange opp, slik som følelsen av «å stå åleine på ein leikeplass når alle dei andre har reist på hytta».
Makta har skylda
Innimellom fører hans politiske analyse til harmdirrende fingre som rettes mot de ansvarlige, som ifølge Kihl omfatter alle som har hatt politisk styringsmakt de siste 40 årene. For mens Høyre og partiets borgerlige samarbeidspartnere sto for innføringen av den nyliberalistiske politikken på 80-tallet, mener Kihl at den rødgrønne blokken har gjort altfor lite for å motvirke dens konsekvenser.
«Det går an å sjå for seg ei alternativ historie, der SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet slo fast at dei ville fjerne fattigdomen i Noreg» skriver Kihl, før han noe resignert konstaterer at «politikarane gjekk heller for ei løysing som fjerna problema for dei sjøl, men ikkje for det fattige».
Privatiseringsbølgen
Når Kihl skal illustrere det han opplever som en negativ utvikling i Norge generelt og hans barndomsby Oslo spesielt, er det framfor alt privatiseringsbølgen han fokuserer på. Med et konkret angrep på Oslos tidligere byråd (og Venstre-leder) Trine Skei Grande og hennes store iver for å selge ut kommunal eiendom.
Noe som blant annet førte til at den omstridte boligspekulanten Ivar Tollefsen i 2001 fikk overta 1700 kommunale sykehusleiligheter for 200 millioner – som han 20 år seinere kunne selge tilbake til Oslo for 1,5 milliarder kroner. Privat overflod, offentlig armod.
Sykepleierindeks
Med en mor som er sykepleier er det ikke så rart at han gir boligpolitikken ekstra oppmerksomhet, og at han bruker den såkalte sykepleierindeksen til å illustrere elendigheten. For mens en nyutdannet sykepleier i 2015 hadde råd til å kjøpe omlag 20 prosent av boligene som lå ute til salgs i Oslo, er tilsvarende prosenttall i dag to.
Men i denne analysen forenkler Kihl for mye, når han hevder at klasseforskjellen vises i avstanden mellom bolig og jobb. For vel kan det ta tid for en sykepleier å reise fra Romsås eller Holmlia til jobben på Ullevål sykehus, men kanskje ikke mer enn det tar for finansmegleren å komme seg fra Holmenkollen eller Snarøya til Tjuvholmen? Joda, jeg ser forskjellen, men selv om årsaken til reisen er vidt forskjellig, blir reiseavstanden fortsatt den samme.
Klassereise
Selv har Jens Kihl gjort klassereisen fra skrinne kår på østkanten til Oslo vest. Fra jobb som politisk journalist (og leder av redaksjonsklubben) i Klassekampen til stillingen som kulturredaktør i Bergens Tidende. Det gjør ikke hans betraktninger rundt fattigdom mindre relevante, all den tid han faktisk tar utgangspunkt i og skriver om egne erfaringer. Innimellom blir det derfor nærmest parodisk hvor mange ganger han føler seg nødt til å påpeke at «eg hadde det heilt fint», som for å forsikre seg mot beskyldninger om at han koketterer med egen elendighet.
Det holder lenge med å beklage at «vi kranglar om kven som har skulda, i staden for å krangle om korleis vi kan finne vegen ut». For slik Kihl nærmest oppgitt konstaterer, «No har eg levd snart i førti år i et samanhemngande jappetid. Det er nok no».
Jens Kihls bok «Blakk» inngår i serien «Norsk Røyndom», hvor Samlaget har invitert utvalgte forfattere til å skrive om den norske samtiden med et personlig utgangspunkt. Hensikten med serien er at bøkene skal kunne gi innblikk i temaer som preger dagens Norge, og hvordan det påvirker folks hverdag.
Foruten Kihls bok kommer det denne våren fire andre i Samlagets Røyndom-serie.
LEIF GJERSTAD
