Per Størk Glad

Per Størk Glad (1943 - 2021) - foto: Paal Audestad

MINNEORD: Redaktøren, forleggeren og vennen Per Glad har forlatt oss, 78 år gammel.

Ingen forfatter som har hatt det privilegium å være gjenstand for Pers milde, men årvåkne blikk, vil glemme ham og den hjelpen han ga. For oss satte han standarden for hvordan den ideelle forlegger skal være, et uoppnåelig nivå for alle etterfølgere, selve gullstandarden.

Taushet er som kjent gull, og Per Glads taushet var av usedvanlig høy karat, og så omfattende at det dannet seg myter om den. Anekdotene ble etter hvert utallige, men kan egentlig bare forstås av den som slapp inn i det aller helligste, Per Glads kontor, taushetens borg, der han bak et pinlig ryddig skrivebord satt og bestyrte skjønnlitteraturen på Cappelens forlag. Lange møter kunne gå av stabelen uten at Per sa stort annet enn ja nei. Ofte strakte han seg bare til å nikke mens han fomlet med pipa.

Men tausheten var ikke egentlig taushet, den var et fåmælt og rungende nærvær. Bak alle ordene Per valgte ikke å uttale, bak alle de overflødige frasene han valgte bort, bak alle klisjéene og de halvgode rådene han sparte oss for, lå et annet språk. Det kunne bestå av et anerkjennende smil, et skjelmsk blikk. Et fornøyd sukk. Et nikk. Kanskje et langt «jaa …», som på en gang kunne være både spørrende og bekreftende, vi skulle videre. Forfatterne lærte seg fort kunsten å vente mens det arbeidet i sjefredaktøren. Ofte lenge. Før det kom: En ny innsikt, som presterte å være både åpen, direkte og ydmyk – og lynende presis. Joda, Per kunne også snakke. Han kunne til og med snakke lenge, gi til beste overraskende og innsiktsfulle betraktninger, om Taras Bulba, Kjellermennesket, Steppeulven, James Joyce, Det gamle testamente, han kunne snakke underfundig og vist om både det alminnelige og det ualminnelige livet, han kunne til og med snakke morsomt. Men først og fremst var det hans oppgave å lytte – å skape rom for andres ord.

I sin taushet besto Per Glad av ord, av litteratur. En gang i tiden skrev han selv en roman; men lot det bli med den. I stedet valgte han å bruke sin innsikt og begavelse på å gjøre det en forlegger skal gjøre: å se på sine forfattere med gartnerblikk, ikke bare for årets bokhøst, men for høster som skulle komme. Om ett år. Om ti år. Om tretti. Per kunne vente, han var et berg av tålmodighet. Vi var aldri i tvil om at han elsket sine forfattere. Men forsto han noen gang selv hvor høyt vi elsket ham?

Forfattere er av natur enebarn. Ofte med enebarnets tyranniske hang til sjalusi hvis det skulle komme andre barn inn i bildet. Likevel kom det til å herske et ualminnelig godt kollegaklima blant forlagets forfattere, også det mye takket være Per. Han bandt oss tettere sammen ved å være seg selv, en sann brobygger. Så dypt stakk vår respekt for hans litterære votum at når han hadde satt sitt godkjent-stempel på en kollega, en som skrev helt annerledes enn man selv gjorde, som tegnet verden med streker man selv kanskje ble provosert av eller irritert over, ja, så kunne ikke nykommeren være så altfor ille. Per likte det jo.
Per var nemlig ikke eksponent for en bestemt litterær smak eller tendens. Han var opptatt av at et manuskript skulle bli så godt som mulig på sine egne premisser, at forfatteren skulle virkeliggjorde sine intensjoner, og bare sine. Han merket når det svingte, uansett sjanger, og gjenkjente talent i alle former. Han visste at det skal være mange sidekapeller i katedralen og mange slags dyr i arken.

En av oss kom en gang over ham der han sto og kikket opp på den digre veggen i forlagets lokaler, på alle forfatterportrettene som nærmest oste av en selvsikkerhet og fremgang som Per møysommelig hadde hjulpet dem frem til.

«Her henger jo hele menasjeriet, Per.»

Svaret kom for en gangs skyld lynkjapt:

«Ja, er det rart sirkusdirektøren er sliten?»

Like etter tok Per selv grep om sin egen avgang. Han trappet først ned til menig redaktør. Siden til pensjonist. Vi så lite til ham. Mindre og mindre. Han vandret inn igjen i sin legendariske taushet og forble der. Vi savnet ham lenge før han gikk bort. Nå savner vi ham enda mer.

Ingvar Ambjørnsen
Lars Saabye Christensen
Karin Fossum
Erik Fosnes Hansen
Vigdis Hjorth
Roy Jacobsen

 

153 Delinger