Paus rakk bare opptakten: – Det skulle vært så mye mer

Han begynte å skrive i 2018 og var ikke kommet lenger enn til 1970-tallet – riktignok med flere frempek til i dag – da han fikk hjerneslag i fjor høst. Noen ordløse måneder senere døde han.

– Det skulle vært så mye mer. Han begynte for sent, sier journalist og forfatter Asbjørn Bakke, som fullførte utgivelsen «For en mann», med undertittelen «Opptakt til en selvbiografi» (Kagge).

Mye manglet

– Jeg leste det han hadde skrevet og tenkte «jeg må fylle ut alt som mangler». For det var fryktelig mye – samtidig som jeg vektla tråden i alt han har gjort, sier Bakke.

Som intervjuet Ole Paus en aller siste gang én måned før han falt om, som del av arbeidet med biografien om Paus’ venn Øystein Sunde, som nylig utkom. Han snakket også med Paus’ yngstesønn Marcus og med managerne, og fikk tilgang til opptakene av samtalene mellom Ole Paus og hans gode venn Jon Niklas Rønning i 2023.

– Jeg kaller min del for et etterord – et essay, ikke en biografi, da ville jeg snakket med veldig mange flere.

– Stup og skyt

Ole Paus var åpen om mangt da han var i live, og Asbjørn Bakke sier at innholdet i det sangerpoeten selv rakk å skrive, ikke bød på de store overraskelsene.

– Det eneste var hvor mye stup og skyt det var når han skrev låttekstene. Mange av de mest kjente sangene skrev han mens musikerne nærmest ventet i studio, sier Bakke:

– At det gjaldt også med «Nerven i min sang» og andre hudløse kjærlighetstekster, overrasket meg faktisk. Han hadde en eksepsjonell formuleringsevne. Noen av kjærlighetsvisene han har skrevet, er formidable.

Evig flukt

Han forteller at han ble glad over å lese opptakten som Ole Paus førte i pennen. Som favnet både diplomatbestefarens mangfoldige liv, «Paus-Posten,» og hvor undrende han stilte seg til å få en gate oppkalt etter seg på Elverum.

– Det er veldig Ole Paus, veldig fint fortalt, på den selvutleverende måten der han heller river seg selv ned et hakk – enn opp. Får han kritikk, gjør han seg et hakk verre enn det er.

Et tema som Asbjørn Bakke følger opp også i «sin» del av boken, er hvordan Ole Paus var som på en evig flukt. Han gikk videre på mange felt i livet. Både med plateselskaper – og privat.

– Han er hele tiden på vei vekk fra noe – i troen på at det neste er veldig mye bedre. På den måten var han kanskje litt lite moden. Når ting ble for trygt og omfavnet for mye, enten det er plateselskap eller karriere eller privat, så gikk han videre. Fluktberedskapen hans sammenfaller også med hans kunstneriske liv: du kan følge privatlivet hans på platene nærmest. Derfor forteller jeg om dette.

Samlet på sykehuset

Skildringen av farens flukt og rastløshet kjenner komponistsønnen Marcus Paus godt igjen.

– Fars liv var jo slik: Som en haug av forsteder på vei mot en by som aldri ble. Men bak alle oppbruddene lå lenge et ønske om å få til et hjem som trosset rastløsheten. Til slutt tror jeg den drømmen ble erstattet med ønsket om å kunne være samlende. Og slik ble det jo faktisk også, om enn adressen var Drammen sykehus’ slagavdeling, sier sønnen – og sikter til hvordan familie og venner samlet seg på Paus’ sykeleie.

Ole Paus beskriver seg i boken som «en fraværende far», nærmest en tradisjon hos mennene i familien før ham, og uttrykker dårlig samvittighet overfor Marcus og broren Sole. Er det sårt å lese?

– Jeg må nesten svare for meg selv: På ingen måte. Få ting er så nærværende som et fravær, og jeg ville ikke vært et eneste sår foruten. Nå hadde også min far og jeg nåden av å kunne skrive sammen og derigjennom finne fram til hverandre på nye måter. Jeg ville ikke vært meg uten den barndommen jeg fikk.

Ville ikke rippe opp

Paus’ yngstesønn synes Asbjørn Bakke har gjort «en formidabel jobb» med etterordet, der han trekker linjene i Ole Paus sitt mangfoldige liv, også de mer ukomfortable.

Blant annet om kvinnene som kom – og gikk – som Paus selv ikke utdyper om.

– Jeg tenker at det ville fremstått forløyet dersom man underslo denne siden av min far. Det vet jeg rett og slett ikke om han hadde tilgitt. Men jeg vet det var vanskelig for ham selv å komme inn på det, fordi han angret på å ha såret så mange som ikke hadde gjort annet galt enn å elske ham. Og han ville nødig rippe opp i gammelt arrvev.

Var forsonet

Marcus Paus ønsker at faren hadde rukket å oppleve og overleve selvbiografiens tilblivelse, at det var ham «som satt her og svarte». De to snakket mye og åpent om døden de siste årene. Ifølge ham kjente faren at den nærmet seg og så mot den med nysgjerrighet.

– Han var fullstendig forsonet og uten frykt. Og forlot også livet slik.

Det er derfor sønnen har valgt å være svært åpen om farens siste dag, 12. desember 2023, noe som skildres på bokens nest siste side.

– Det er mye som er privat, men min fars dødsleie endte med å være en reell del av norsk kulturliv. Og for en som var så åpen og undrende overfor døden som ham, så ville det føles urettferdig å ikke tilkjennegi hvor lite den er å frykte. Det tror jeg han ville ha unnet oss.

Les også BOK365s anmeldelse: Umiskjennelig Paus