Skal mennesket aldri bli mer verdt enn en velrettet kule fra et fiendevåpen?
Det tar på de mentale kreftene å lese Tore Kvævens dystopiske science fiction-roman, Raudt støv. For i 2023 lever vi i en farlig spent tid. Blodige kriger foregår i land ikke langt unna oss, og jeg er, som mange andre, urolig for verdensfreden. Kvævens roman bøter ikke på uroen, for å si det forsiktig.
Tore Kvæven debuterte som romanforfatter i 2011 med den historiske romanen Hard er mitt lands lov, som handler om vikingenes ferd på det afrikanske kontinentet. I 2018 fikk han Brageprisen for Når landet mørknar – en roman som foregår på Grønland på slutten av 1200-tallet. To historiske romaner der Kvæven har briljert med sin kunnskap om den fjerne fortidens utstyr og teknikker, i fortellinger som blant mye annet også handler om menneskets trang til å buse inn i andre folkegruppers land i den hensikt å bemektige seg selv.
KI-krigens mange muligheter
I krigsromanen Raudt støv retter Kvæven det mørke blikket fremover – helt fram til august 2060. Og så sannelig; mennesket unnslår seg ikke der inne i fremtiden heller, men dreper og ødelegger og skaper frykt fremdeles. Nå kanskje verre enn i tidligere kriger. For storkrigen, som startet i 2043, er en KI-krig som byr på mange uhyrlige muligheter. Man kan ikke lenger gjemme seg; fiendens digre, fryktede stridsroboter som kalles blodhunder, lukter seg frem til alt, og tilintetgjør alt og alle. Tilbake ligger forvridde, blodige menneskekadavre. Og over det hele svever superdroner av alle slag. Skrekk og gru.
Tore Kvæven:
Raudt støv
Samlaget
279 sider
Fortellingen starter i Malaysias jungel der generalløytnant og krigshelten John Arnhem leder sine elitesoldater i gruppen Dronningens jegere. Gruppen er oppkalt etter Storbritannias yngste dronning Victoria, som ble født i 2033, og som falt i denne krigen, bare 17 år gammel. Oppdraget er utført. Dronningens jegere har sprengt i stykker en hangarkrysser – en av fiendens (hvem hen nå er) største mobile krigsinstallasjoner. Nå er de på vei hjem til Australia. Et land nesten oppslukt av fienden. Et land farget av millioner av solnedganger. Men fiendens teknovåpen og krigsroboter innhenter de fleste av Arnhems elitejegere. Av fjorten kvinner og menn, er de bare to som sleper seg gjennom det uttørkede Kimberley, et område tre ganger større enn England, nordvest i Australia. De to, John Arnhem og Brett Hamersley, må underveis forlate to hardt skadde medkrigere med lovnad om å sende redningsdroner straks de er kommet innenfor Muren – det eneste området fienden ennå ikke har inntatt. Brett er en overmodig soldat som alltid har lengtet etter å få syn på en flokk villhester. Hun er også en kvinne som faktisk kan røre ved John Arnhems krigsmedtatte sanser, og hun stiller ham et spørsmål som skal forfølge ham gjennom romanen: Er han blitt en jegersoldat fullstendig uten samvittighet? For etter hvert som krigen og John blir eldre, går verdigheten tapt.
Vi er ikke her for framtiden – den må klare seg selv
Men det er ikke bare fiendens teknovåpen som truer menneskene som beveger seg gjennom steppelandskapet. Kimberley er dyrenes rike, og i den snart uttørkede kulpen der soldatene fyller feltflaskene sine, ligger den enorme krokodillen. Jeg røper ikke mer, men kan love flere svært sterke scener mellom menneske og dyr. Og kanskje er det nettopp beskrivelsene av dyrenes kamp for livet som gjør størst litterært inntrykk på meg i Kvævens roman. For skildringene av menneskets brutale teknokrig er mange, detaljerte og utmattende. Det blir hyppig understreket at KI-krigen er uten empati, og at mennesket er totalt alene. Men slik Tore Kvæven i sine tidligere romaner har gitt nær stemme til dyrene, gjør han det samme i Raudt støv. Og dyrenes vaktsomhet rører meg inderlig. Her er usedvanlig sanselige og nærmest indre beskrivelser av dyr og landskaper. Vakkert i alt det grufulle. Krokodillens forhistoriske, sultne kropp. Ja, selv om den unektelig ligner en panservogn der den ligger. Det lille føllets uskyld i flokken av villhester. De voksne hestene som instinktivt beskytter den lille, og lærer ham opp. For ham er verden ennå ny og ren. ”… korleis skulle han kunna vita der vil koma ein morgon då det ikkje lenger skal finnast til?”
Romanens budskap er tydelig. For hvem har de sunneste driftene? Dyrene, som kjemper for å overleve i en natur som mennesket har forringet? Eller menneskedyret, som faller for sverd og fiendehat – igjen og igjen gjennom tusenårene?
Liv og heftig puls
Tore Kvævens romanspråk er rikt og drivende godt. Hans kraftfulle nynorsk skaper liv og heftig puls i scenene. Dessuten han gjør effektiv bruk av gode cliffhangere som legger en ekstra rytmisk spenning til handlingen. Kvæven opererer også med hyppige synsvinkelskift, det være seg hos mennesker og dyr. Det skaper en dynamikk, som i tillegg til variasjon av åsted og situasjoner, også gir leseren innblikk i blant andre hovedkarakterene John og Bretts blikk på den ødelagte verdenen, i deres følelser og deres korte, men fine tankeflukt tilbake til barndommens krigsløse tider.
Slutten på romanen er muligens noe forhastet. Kvæven kunne enten ha gitt slutten bedre plass, eller valgt noe vekk. For det er mange handlingsspor og karakterer som skal følges opp, og konsentrasjonen min har mer enn nok med noen av dem. Men det hindrer ikke spenningen i å vare ved, og romanens uunngåelige spørsmål å bli stilt: Finnes det et ’etter krigen’?
MIA BULL-GUNDERSEN
- annonse -
