På Astrid Lindgrens skuldre

Ingvild H. Rishøi (foto: Gyldendal)

Da Ingvild H. Rishøi leste «Marikken» av Astrid Lindgren som barn, fikk hun lyst til å bli forfatter. I dag beundrer hun bøkene til blant andre Toni Morrison og Zeshan Shakar.

 

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Ingvild H. Rishøi, som for tiden er aktuell med den Brage-nominerte tittelen Stargate. En julefortelling.

 

Boken jeg leser nå:

Tortilla Flat av John Steinbeck. Den er rar, jeg skjønner ikke om han gjør narr av hovedpersonene sine eller ei. Men jeg liker den. Foreløpig handler den om å få seg et hus på bygda i California, på 30-tallet, tror jeg. Jeg liker generelt bøker om bygda i gamle dager.

Boken som forandret livet mitt:

Så rart av Inger Hagerup, det diktet om bakeren som dør. Da skjønte jeg litt om døden. Eller, det er vel ikke så mye å skjønne, det er det som er problemet.

BRAGE-NIOMINERT: Ingvild H. Rishøis nyeste tittel er nominert til Brageprisen.

Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:

Å, det er mange. Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, for eksempel. Elskede av Toni Morrison. Skulle gjerne også ha skrevet Hamsuns samlede verker, minus På gjengrodde stier. Winter’s Bone av Daniel Woodrell, den var et forbilde for Vinternoveller. Og Oktoberbarn av Linda Boström Knausgård, hun skriver med et sånt direkte og oppriktig språk, språket er hardt, på en måte, jeg skulle ønske at jeg kunne skrive sånn. Men hun skriver om å få elektrosjokk, da, av egen erfaring. Hvis det er dét som må til for å skrive sånn, så står jeg over.

Boken som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest:

Marikken av Astrid Lindgren. Da jeg leste den, fikk jeg lyst til å bli forfatter. Jeg skrev et énsiders plagiat av den også.

Boken jeg synes er mest undervurdert:

Boys av Anna Ringberg. Det er en tynn, svensk bok, med kjempespennende handling og et fantastisk språk, men likevel kjenner jeg ingen som har lest den. Alle burde snakke om den boka, men det er jo bare søstera mi og jeg som snakker om den! Og da jeg ville gi den bort i gaver, var den umulig å få tak i. Den måtte bestilles fra Sverige og ble kjempedyr og det tok mange måneder å få den inn til Norli.

Den siste boken som fikk meg til å gråte:

Det var nok Boys, det. Og Jonas Gardell, den boka som heter Döden, jeg husker ikke hvem av dem jeg leste sist. Men det er bare å lese begge.

Den siste boken som fikk meg til å le:

Beatles av Lars Saabye Christensen. Det er en scene der de fire guttene er på telttur, og så blir han ene så full at de andre flytter han ut av teltet, sånn at han ikke skal spy der inne. Så våkner de av at han trekker opp glidelåsen og stikker hodet inn og spyr. Han tror jo han er inne! Det lo jeg godt av i ungdommen, og jeg husker jeg fortalte om det til mange. Det er fortsatt gøy å se for seg at de våkner av en kar som stikker hodet inn i teltet og spyr.

Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:

Jeg har bare lest eneren i Min kamp-serien til Karl Ove Knausgård. Jeg skammer meg egentlig ikke, men jeg føler at jeg burde lese de andre, siden så mye av litteraturdebatten i Norge refererer til de bøkene.

Boken om mitt liv – tittel:

Helt umulig spørsmål! Jeg blir flau av å svare! Kan jeg slippe?

 

 

 

 

 

25 Delinger