Ønsk meg heller god tur

For Bok365 skrev jeg 5. juni 2021 artikkelen «Pepsikyss, revejakt og Rudolf Steiner. Litt om Ingvar Ambjørnsens periferi».

I høst utga Oktober Alf van der Hagens bok Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen. Boken er nærmest en selvbiografi fra Ambjørnsens side. Den bygger på ni lange kvelder og netter i Hamburg der Ambjørnsen fortalte om sitt liv.

Van der Hagen har utgitt flere forfatterbiografier i samme sjanger – som han for øvrig kaller samtalebiografier – med blant annet Dag Solstad, Kjell Askildsen, Henning Hagerup, Suzanne Brøgger, dronning Sonja m.fl.

I forlengelsen av ovenfor nevnte artikkel skal vi se nærmere på de sidene i den nye boken som utdyper noen av artikkelens temaer.

Ingvar Ambjørnsen – ingen ateist eller materialist

Ambjørnsen har aldri vært noen ateist eller materialist. Tvert imot har han hele sitt liv vært åpen for tilværelsens spirituelle side uten å knytte an til en spesiell verdensanskuelse. Bakgrunnen for dette er en gjennomgripende personlig erfaring i barndommen som Ambjørnsen selv karakteriserer som en grunn­leggende hendelse i sitt liv. Han gikk da inn i en helt annen virkelighet – en tilnærmet mysterieerfaring – som representerte noe helt fremmed i forhold til den vanlige sanseverden.

Alf van der Hagen:
Ønsk meg heller god tur – Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Biografi – samtalebok
Oktober
404 sider

Ambjørnsen refererer til denne barndomserfaringen i sin roman fra 2009, Opp Oridongo[1]:

«Det er som om alt faller på plass. Som om alt jeg ser og alt jeg hører smelter sammen og blir, ikke en del av meg, men blir meg, som om jeg blir skogen og den varme luften, trærne, og solen som svir seg gjennom verden, det dryppende lyset fra grenene, der det faller over hendene mine som sitter og leker med de blå pinnene, de glatte pinnene, og medlidenheten blir til ærefrykt for alt dette som er i meg, og som jeg er til stede i, det er så veldig, så voldsomt, og samtidig så stille, det er utenfor og inne i alt …»

Ambjørnsen forteller videre at da han kom inn i puberteten og tilnærmet seg forskjellige religioner, lå denne erfaringen der som noe mer enn en innsikt – det var faktisk noe han oppfattet som viten. Han beskriver denne følelsen som beslektet med visse tilstander som naturfolk har kjent til bestandig[2].

«Men den opplevelsen er noe som … man kan egentlig ikke snakke om det, for det har ikke noen tilknytning til språket. Men det pussige er jo at dette rommet er til stede i alles verden, bare skjult. Det må det være. Dette rommet er skjult i oss fordi vi ikke kan ha det i hverdagen.»

Videre forteller han at dette spesielle stedet i skogen hvor denne barndomserfaringen skjedde, ble hans eget kultsted, og at hans religiøsitet er knyttet til skogen. Ambjørnsen har aldri hatt noen dragning mot kristendom eller kristne. Det er ham helt fjernt. Men det å sitte under et tre – det er en dypest sett ensom og personlig opplevelse. Og det er stedet hvor han har meditert opp gjennom hele livet[3].

Denne erfaringen likner andre dikteres erfaringer. Vi finner det i Wergelands biografi, og – kanskje særlig – i Olav Aukrusts sterke opplevelse i 1916, hvor han får et åndelig gjennombrudd med hensyn til å erfare den åndelige siden av naturen. Se min artikkel «Olav Aukrust og antroposofien» i Libra nr. 3/2004 s. 68, se særlig s. 72-73. Her refereres Aukrusts utsagn om at han

«tykte alle ting var gjennomsiktige, at dei liksom lyste, og han såg dei livde, buskona uti hagen, stolane i rommet. Det var som han hadde set in i den løynde samanhengen i alt.»

Og Aukrust opplevde det samme som Ambjørnsen formidler, og som mange mystikere erfarer: En lammende følelse av at man ikke greier å få uttrykt det man har opplevd – man strekker kort og godt ikke til.

Møte med Rudolf Steiner i unge år

Ambjørnsen sier at han allerede i tenårene gjorde seg ferdig med alle religioner og han fant representantene for kristendommen alt for «streite», i motsetning til de impulsene han fikk fra Østen. Og slik havnet han hos Rudolf Steiner «som ikke bare forsto seg på døden, men som mente å forstå seg på absolutt alt».

Det heter videre[4]:

«Jeg har fremdeles mitt istykkerleste eksemplar av Steiners Teosofi og ser at jeg har skrevet datoen 3. mars 1974 i den. Jeg var altså ennå ikke fylt 18. Foruten Den tibetanske dødeboken hadde jeg da allerede lest skrifter av Madame Blavatsky, Aleiester Crowley, Allan Watts og Krishnanurti. Og Bhagavad-gita selvfølgelig. Men antroposofien hadde jeg ennå ikke snust på. Og la det være sagt: Når du som 17-åring arbeider deg gjennom Steiners Teosofi fra 1904 får du ikke mye gratis. Ikke bare var den tung å lese, men også full av begreper og forestillinger som for en nykomling virket nesten umulig å ta inn over seg. Det var en tekst jeg måtte jobbe med over tid for å få noe ut av. Senere tok jeg også for meg Vitenskapen om det skjulte. De to bøkene ga meg en forutsetning for å forstå hvordan Rudolf Steiner tenker og betrakter verden. Jeg var fascinert av Steiner, men det ble aldri noen antroposof av meg.»

 Reinkarnasjon og akasha-krøniken

På slutten av boken kommenterer Ambjørnsen sitt forhold til døden: Det fine med døden er at den finner sin egen vei, akkurat som en elv. Det er en av de få tingene man kan stole på. Men han knytter ikke an til reinkarnasjonstanken. Han siterer fra sin roman Fugledansen[5]:

«Å bli møtt av en eller annen erkeengel på den andre siden måtte være litt av en nedtur. En slags åndelig rektor som med et litt trist smil kunne fortelle deg at du nok har strøket til eksamen enda en gang. Kanskje vi skulle prøve en liten runde i Rwanda neste gang, Elling? Eller hva med Calcutta?

 Ambjørnsen vil helst slippe å bli født på ny og ta fatt på nok en runde.

Men det var én ting hos Steiner som han synes var besnærende. Det er forestillingen om «akasha-krøniken». Ambjørnsen forklarer hva dette er – til en spørrende van der Hagen[6]:

«Akasha-krøniken er det store universets bok. Der er alt nedskrevet. Alt. Denne samtalen, denne vinflasken, alt fra musen som løp over gulvet akkurat nå, mørket der ute, hvert eneste blad som vibrerer på tærne, i alle tider, alle tider fremover. Alt det du tenker og sier og opplever, alt som skjer rundt deg, alt jeg tenker og sier. Alt er innskrevet. Dette er harddisken, Universets harddisk. Dette synes jeg er fascinerende.»

Denne opplevelsen av akasha-krøniken finner vi for øvrig også i et dikt av Hans Børli, «På evighetens tavler» fra diktsamlingen På Harmonikk fra 1991.

Ingenting forsvinner. Alt
blir uutslettelig risset inn
på evighetens tavler.
Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,
to mennesker veksler noen vennlige ord
ved postkassa en morgen, eller
et spor snør langsomt igjen innpå skogen,
så vil disse små tingene
bli bevart i den universelle bevissthet
så lenge dagene gryr, i øst,
nettene senker sin nåde over Jorden.

Det finnes en hukommelse i rommet,
en altfavnende kosmisk hukommelse
som opphever Tiden
og forener alle ting
i et eneste stjernehvitt Nå.

Meningen med det hele

Ambjørnsen tror ikke på den store fortellingen, og at han må ha et eller annet påskudd for å være her. Men det må være en hensikt, en form for mening. Det er hans enkle tro. Livet på jorden er ikke så kult. Han peker på alle de menneskene som har levd på jorden før oss, og som lever her sammen med oss, og som kommer til å overta når vi er borte. De aller fleste mennesker har et veldig tungt liv. Og Ambjørnsen fortsetter[7]:

«For meg er det en måte å holde ut denne erkjennelsen på, at det var noen vits i dette strevsomme livet, at det ikke var forgjeves, men at livet var verd noe. At det faktisk utgjorde en forskjell om du var Adolf Hitler eller Frans av Assisi, at det faktisk er noe som er opp og noe som er ned, og at det du må gjennomgå her på jorden, har en dypere verdi. Jeg innser at det kanskje, til og med sannsynligvis, ikke er sån. Men jeg må ha det sånn. Hvis det er en løgn, så er det en løgn jeg trenger.»

Fremtiden

Et annet tema som han tar opp på slutten av boken er forholdet til naturen. Det er de store linjene som opptar Ambjørnsen, og han ser svart på situasjonen vi befinner oss i. For det han opplever nå er noe han faktisk ikke trodde han skulle oppleve mens han levde: Den store økologiske kollapsen.

Det vi ser begynnelsen på nå, er oppløsningen av den verden vi hittil har kjent. Dette har ikke noe med dommedag å gjøre – dette ordet hører ikke hjemme i Ambjørnsens begrepsverden. Han gir uttrykk for at dette er en mørk viten som har fulgt ham helt til nå, for det er nå det skjer. Det er ikke noe forbigående, det skjer nå.

Han er svært pessimistisk med hensyn til fremtiden[8]:

«Jeg ser ikke noe håp. Jeg ser en total krig. Vi kommer til å fly i synet på hverandre. For dette har bare såvidt begynt.
…
Om du spør meg om jeg tror det er en vei tilbake? Nei! Det finnes ingen vei tilbake. Og veien frem ser stygg ut.
…
Jeg tror ikke jorden går under. Men de neste generasjoner kommer til å måtte leve i en verden som ikke likner på den vi vokste opp i, med stadig vekst, ubegrenset vekst. Det er umulig. At det stopper seg selv på et tidspunkt, må du ikke ha funnet opp kruttet for å forstå.»

Han identifiserer seg hverken med høyre- eller venstresiden i politikken[9].

«Hvis jeg svarer at jeg for lengst har tatt farvel med venstresiden, blir det tolket som om jeg har gått over til høyresiden. Og det har jeg slett ikke. Men jeg synes venstresiden surrer med mye rart nå, det synes de fleste som er på min alder. Det virker som den gamle ideen om solidaritet og arbeiderklasse nesten ikke eksisterer lenger, men overskygges av den nye identitetspolitikken. I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst.»

Avslutning

Alf van der Hagen skal ha takk for sin formidling av den gjennomreflekterte Ingvar Ambjørnsen. Vi avslutter med å sitere bokens siste avsnitt[10]:

«I løpet av de siste årene har jeg møtt voksne mennesker som vet at jeg er syk. «Ja, men du kan ha mange gode år igjen», sier de. Og de mener det så godt. Men det er ikke dette en kolspasient trenger å høre. Det er ingen trøst i å bli langsomt kvalt i enda flere år. Nei, ønsk meg heller god tur!

CATO SCHIØTZ

NOTER:

[1] Se s. 19-20

[2] Se s. 21

[3] Se s. 53

[4] Se s. 76

[5] Se s. 396-397

[6] Se s. 397

[7] Se s. 398

[8] Se s. 385

[9] Se s. 385-386

[10] Se s. 404